Neida, det er det jo ikke. Men for noen av oss er det “gull” å finne i enhver vakker solnedgang. Og når Utifriluft spør “Er det gull?” i ukens helgeutfordring så kjente jeg at jeg også lurte på det. Er det gull? Akkurat som vandreren i maleriet til Theodor Kittelsen.
Da ble det tre ganger gull og en Kittelsen:
En liten “pytt” med gull på Strynefjellet.
En litt større “pytt” med gull på Tenerife.
Gull over og i
Mosjøen i Løten.
Det der MÅ da være gull?
De kom. De sang. De spilte. De ropte hurra. De vinket. Og de gikk. Alt mellom skurene som suste raskt innom og forbi. Og mens småbrukeren og jeg satt i fiol- og hvitveislia under den blomstrende og duftende heggen og koste oss. Vi koste oss med det ultimate synet av nasjonaldagen, 17.maitoget. Og vi koste oss med kaffe og kanelsnurrer.
Søndagsturen ble kort denne søndagen. Men med flagg i sekken og korpsmusikk fra både den ene og den andre kanten så kom feststemningen.
Gratulerer med dagen alle sammen. Ta vare på tida og hverandre. Og gled deg over livet, demokratiet, solglimtene, festlighetene og hverdagene!
Dagens søndagstur langs merket sti bød på både utsikt og mange ting å feste blikket på underveis. Det var skog, sti, beverhytte, infotavler, “bjørnestein”, tømmerhus, hvitveis, tjern, småfugl og utsikt. Men den aller minste detaljen som får «være med» på blogg fant jeg på steinen jeg hvilte ryggen mot mens jeg koste meg med kaffe og kanelsnurrer.
Der lyste den opp den lille knall tomatrøde begerlaven. Et skikkelig blikkfang av en ørliten detalj.
Takk til ufifriluft for enda en morsom helgeutfordring: http://En liten detalj
Å kle seg etter været er et godt og riktig begrep. Det er sååå kjett å fryse! Noen sier; det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”, er det også noen som sier. Ja, dårlige klær finnes det. Men jammen tror jeg vi kan konstatere at det oppleves som været er bra og dårlig også. En ting er sikkert: vi må ta det vi får!
Her har det vært ned mot minus 4-5 flere morgener denne uka, så da kunne vi fortsatt glemme shorts og kjolevær. Ull var tingen. Og da var det bare å finne fram genseren:
Vi merker det godt alle sammen. Når vi møter et medmenneske som kvitrer blid som ei sol eller smiler. Eller ser på oss med et åpent og interessert blikk, lar oss gå foran i køa med et smil eller sier «takk skal du ha» og «vær så god» og «ha en fin dag». De lyser opp og gjør hverdagen litt bedre for dem rundt seg.
Og så merker vi godt når det er motsatt! En person som snurper munnen, stirrer hardt tvers gjennom oss og bare mumler når noen prater til dem. De røsker til seg den siste posen med gulrøtter rett foran nesa di i butikken eller er synlig og verbalt irritert om de må vente i kø på noe eller noen. De utsondrer nesten eder og galle. Det er de som har stått opp med feil bein først og virkelig vil vise omverdenen at de bærer all verdens urett og bekymring på sine skuldre. I alle fall skal det ikke være noen tvil hos noen av oss andre om at de har det – fælt!
Donald, altså Duck, lever jo med ei stadig tilbakevendende regn- og tordensky over hodet. Det er det en del folk som gjør også. Men heldigvis så er det ganske mange som er som de første. Som er blide og imøtekommende og oppfører seg slik mot oss andre som, jeg regner med, at de selv gjerne vil at vi gjør overfor dem.
Akkurat slike tanker kom oppi hodet da jeg satt på balkongen ei stund i kveld og tittet på utsikten, og på skyene:
Den ene slipper fra seg nedbør og sprer sin grå masse utover sine omgivelser. Den andre lar sola glitre gjennom glipene og lyser opp både seg selv og dem rundt seg 🙂
Hvilken sky er du? For det betyr noe. Hvordan vi møter hverandre. Møter jeg den regnværsskya, les: personen som har det FÆLT, på butikken gjør det noe annet med meg enn om jeg treffer på den gyldne skya med sol i kantene. Og hvilken sky er jeg? Jeg vet i alle fall hvilken som er morsomst og gjør både meg og omverden mest godt.
Været, eller rettere sagt skydekket, over hodet på denne bloggeren varierer. Det kan være strålende sol fra skyfri himmel, litt vanlig gråvær eller tjukt og lavt skydekke som nesten gjør øyelokka tunge. Det siste er for så vidt bokstavelig talt sant 😉. På slike uværsdager så holder jeg meg ofte hjemme om jeg kan. OG; jeg håper og tror at jeg for det meste blir oppfattet med litt lettere skydekke. Helst klarvær og sol!
Og da kommer et av mine favoritt-Børli-vers også rekende. Ikke på ei rosa sky. Men på ei godværssky:
Ett er nødvendig.
Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
an skimte lys
dine bebodde øyne.
Hans Børli
Det var tid for en litt lengre sykkeltur igjen. Tur-retur jobben for halvannen uke siden, på snaut 44 kilometer til sammen, var jo en slags test. Og skal jeg sykle over fjellet fra Haugastøl til Flåm i sommer, så er det lurt å trene litt. Ikke minst øve meg litt på lengre seanser. Da skal jeg jo tross alt sykle relativt langt tre dager på rad.
Så da sitter jeg her da, ganske så mør i låra etter dagens sykkeltur oppover og østover. I dag klokket jeg inn på litt over 37 kilometer. Heldigvis hadde jeg mat og kaffe i sekken, så det ble ei lita pause i lyngen der jeg snudde. Hjemturen skulle gå stort sett flatt og nedover, men den måtte jammen tråkkes ganske mye den også. Iskald motvind bremser godt!
Og jammen var det stor forskjell. Stor forskjell på hvor langt våren har kommet. Her hjemme har bjørka skikkelige blader nå. Mens bare litt over 200 høydemeter lenger opp så er det visst nesten bare såkalte «museører». Og snøklattene ligger igjen i skyggepartiene. Harepus har skiftet farge så jeg, så han har i alle fall trua 😉.
Lenger nordvest i landet hører jeg det snør. Og på hjemturen var jeg i grunn litt spent på om det kom til å snø på meg også. Iskald vind og ei sol som gjemte seg bak noen lumske og mørke skyer så faretruende ut. Men jeg kom meg hjem både tørr og ikke så aller verst kald.
Og nå fyrer jeg i ovnen. Stor forskjell fra shorts- og grillværet her om dagen.
Forskjellen på drøyt 290 moh og 497 moh er tydelig 🙂
Kaffe og sol varmer den som ligger i lyngen i le for vinden 🙂
Har du fått tegnet eller malt et portrett av deg sjøl? I “Syden”, for eksempel? Eller hos en profesjonell kunstner? Eller har du vært hos fotografen og tatt portrettbilde? Litt mer avansert enn bilde til passet, liksom? De fleste har vel tatt en og annen selfie opp igjennom i alle fall. Et slags selvportrett.
Dette er meg! Eller rettere sagt, det er et portrett av meg. Kjenner du meg ikke igjen?
Vel. Det er kanskje fordi “kunstneren!, portrettøren som har laget verket, underveis i den kreative prosessen forklarte: “dette er deg som gjemmer deg bak et fjell”.
Kunstneren hadde med andre ord fått med seg noe vesentlig! Jeg liker fjell og framfor alt å være i fjellet. Og jeg syns det er ekstra stas å være på steder i naturen der det ikke er så mange andre. For eksempel gjemt bak et fjell!
Det var i alle fall nok med en tur på jobb – så var portrettet i orden 😉
Skogstur rett fra trappa er luksus. Rett og slett en stor fordel med å bo noe griskgrent til med både egen skog, allmenning og andres utmark rett utafor «dørstokken». Og en og annen gang har vi vett på å utnytte akkurat det.
I dag var en slik dag. Litt kjølig da vi forlot den omtalte trappa og ruslet nedover skogen, men det ble fort varmt i ryggen i dag også. Og etter en runde med rekognosering og sjekk av forekomstene, smakte det som vanlig veldig godt med nykokt kaffe og varme kanelsnurrer. Heldigvis fungerer kokeapparatet såpass selv med delvis defekt brenner at den som er tålmodig får resultater. Til slutt!
Og de forekomstene, ja det handler om mose. Såkalt etasjemose. Småbrukeren lafter og da skal det være etasjemose som tetning og isolasjon mellom stokkene, nemlig. Og mosen den må hentes til skogs. Og i dag ble det mosetur.
Forekomstene vi fant i dag var såpass rikelige at det tok oss under ti minutter å fylle alt vi hadde av sekker og enda litt til. Heldigvis var det annen type mose under denne spiseplassen, ekornet sin, så den fikk være i fred:
Og på hjemveien fikk vi plukket med oss noen av vårens siste blåveis. Nydelig lyseblå så langt utpå sesongen. Det er fantastisk fint i skogen nå når det lysegrønne dominerer og sola glitrer i elv og bekk, fuglene synger i vilden sky og sola varmer i ryggen når vi koker kaffe. Og når jeg får ligge i lyngen og slappe av slik som i dag er det bare å nyte! DET er noe av det beste jeg vet!
Jeg har hørt om å svømme med delfiner. Det skal visst være en fantastisk opplevelse. Kevin Costner danset med ulver en gang tidlig på 90-tallet. Yoga med lama er en annen greie, har jeg hørt. Hvis du ikke vil på «lamavandring». Jeg tenker at mulighetene er nesten uendelige.
Selv holder jeg mest på med spise med katt. Lese med katt. Og lete etter katt. Sånn vanligvis.
MEN; det nye nå er det som følger, bare så du vet det. Nemlig:
Bade med frosk!
Og ikke hvilke som helst frosker. Disse, og spesielt en av dem, var direkte aggressive. Gjorde utfall mot undertegnede hvis jeg beveget meg nær vannkanten og angrep staven min når jeg satte den nedi vannet.
Men med litt vifting med stavene først, for å jage de livsfarlige og overtallige froskene litt utpå djupet, så ble det et kjapt morgenbad uansett. Og så vidt jeg vet kom ingen frosk til skade under seansen.
Men badet med frosk har jeg så definitivt! Både deres og min sesong, for bading, er i gang!
I natt ønsket vi mai 2026 velkommen! Jeg gjorde det både helt alene og sammen med maaaange andre. Både store og små.
Først ute til hyggekveld og kveldsmat i skogen med gode kolleger, så ble det min oppgave å finne egnet lokalitet. Selv om planen var et bestemt sted. Det viste seg, som antatt, å være flere som ville ta i bruk det stedet en glitrende vårkveld i inngangen til langhelga. Med et par og tjue kilo med sekk på ryggen var det bare å snu og satse på plan B, da jeg innså at plan A rett og slett var «opptatt». Opptatt som i at leirplassen der ved vannet allerede var «bebodd» av et par tre familier.
Det gjaldt i grunn samtlige plasser rundt vannet, det. Bortsett fra; tamtaratam: «Heidis plass». Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har tilbrakt hengende mellom de samme to trærne på den samme odden ved det samme vannet. Men i natt ble det altså ei til!
Det ble først en veldig trivelig «kveldsmat» sammen med sju gode kolleger. Heldigvis fant de til slutt fram alle sammen. Med medbrakt mat, med meget varierende ambisjonsnivå, og drikke ble det hyggelig prat og masse latter. Da de siste, bortsett fra meg da, forlot leirplassen, kom mørket fort, før det nesten forsvant igjen. For plutselig hadde noen skrudd på fullyset mellom furutrærne. Det vil si måneskinn. Det var i grunn en stor fordel da hodelykta bestemte seg for å svikte sånn omtrent akkurat da jeg holdt på med tannpussen før jeg skulle krype opp i køya. Det var jo bare flaks da at månen ga tilstrekkelig lys og at jeg var såpass trøtt at lesing «på senga», eller i køya da, var uaktuelt.
Familiene på de ulike plassene rundt vannet gikk til ro før meg, og natta forløp relativt knyst stille. I alle fall første del. Etter noen timer med total fred og ro der mellom trærne, så startet fugleleiken på ei eller anna myr i nærheten. Full konsert fra spillende og kranglende orrfugl. Men fortsatt uten at de var å se, så klart.
Jeg sov, våknet, sov litt mer, våknet igjen og bråvåknet til slutt av sola som skinte rett på køya omkring klokka 0700. Det ble morgenbad og morgenkaffe i køya. Maaange kaffekopper 😉.
Etter hvert ble det arme riddere til frokost, selv om brenneren til kokeapparatet nok synger på siste verset, før jeg pakket sekk og gikk til bilen.
Å ønske mai velkommen fra hengekøya med sommertemperatur og innvielse av sommerbadesesongen er å anbefale!
