Mine tre hverdagsgleder denne tirsdagen er:
Enda en dag med lading går mot kveld og jeg er enda noen timer nærmere helg og topptur 😉
Det er spørsmålet. Jeg ser av og til tilbake og leser egen blogg fra ett, to eller flere år tilbake. Og i fjor på denne tida klappet jeg meg selv på skuldra og gratulerte meg med ferie. Ferie fra timer på sykehus hos nevrologer, radiologer, onkologer, fysioterapeuter, kirurger og alle mulige andre eksperter. Jeg hadde sju ukers ferie foran meg! Ingen helseavtaler i umiddelbar nærhet. Hipp hurra!
Her ligger innlegget fra i fjor.
Altså, vi som er heltidsansatt i egen helse kan jo ikke regne med ferie. Den varige sykdommen tar ikke ferie. Smerter, funksjonsnedsettelser og hjernetåke holder stand og bryr seg ikke nevneverdig om at det er sommer og ferietid. Og fri fra jobben for de som driver med lønnet arbeid. De greiene der bryr seg overhodet ikke om 37,5 timers uke eller helgefri eller noe slikt heller. Det surrer og går, 24/7. Men jeg har valgt å kalle det ferie når den varige sykdommen ikke krever oppmøte hos helseinstanser. I alle fall når det sammenfaller sånn rimelig med småbrukerens ferie fra jobb.
I år visste jeg om en avtale i slutten av måneden. Bortsett fra det så tenkte jeg at jeg hadde ferie allerede nå. Akkurat som i fjor. Det har i grunn hopet seg opp med slike avtaler de siste ukene, så det var godt at det meste var gjennomført. Men så kom posten. Og sms’en.
I dag tikket det inn ikke mindre enn tre innkallinger på rappen. Så da vet jeg hva jeg skal drive med den stunda. Og jeg avlyste umiddelbart ferien fra helseinstitusjonene denne sommeren. Litt molefonken og oppgitt et lite sekund der altså.
MEN, så kom jeg på noe. Fra den 2. juli og muligens hele den måneden og et par uker av august er foreløpig kontroll- og behandlingsfri. Dermed blir det ferie i år også! Bare litt senere enn i fjor. Og hvisomattedersomatte kontrollene i slutten av måneden viser det jeg forventer; nemlig «ingenting spennende å se», som radiologen beskrev det forrige gang.
Heldigvis var det mulig å snu tanken fra «ikke ferie» til «ferie så klart». Og det må jeg takke hagen for. For det er utrolig hva litt graving i jorda i lett regnvær og vind kan gjøre for mentalhelsa. Og evnen til å rydde litt plass i topplokket for en smule positivitet.
Min lille avreagering i hagen førte til enda flere potter å vanne resten av sommeren. Men jeg kunne også høste både reddik og salat til middag og nyte noen av de greiene som allerede blomstrer. Og bare det er ikke så ferst, uavhengig av ferie eller ikke:
Å få lov til å nyte solnedgangen over et vann minutt for minutt er en av livets store gleder. Det samme gjelder for så vidt soloppgangen, men den er det jo noe lettere å forsove seg til. Solnedgangen minutt for minutt i helgas heng så sånn ut i følge kamerarullen min:
…etterspør utifriluft i sin helgeutfordring denne gangen. Her.
Sommerfølelse er når jeg kan bikke meg ut av hengekøya, gå rett til morgenbad og kjenne at jeg overhodet ikke har lyst til å stå opp igjen av vannet, MENS turkompanjongen enda sover søtt i hengekøya! DET er sommerfølelse. For da er temperaturen god både i lufta og vannet sommerlig og sommerskogen er kulissene.
I dag, akkurat denne fredag den trettende, så er jeg vågal nok til å ta gledene på forskudd. For å glede seg er jo en stor glede, ikke sant? Og denne fredagen er det massevis å glede seg til, jeg skal bare ta denne kaffekoppen med katta oppå dyna først, så dagen kan lirkes i gang på et rimelig behagelig vis.
Og jeg har minst 3 ting å glede meg til i dag:
Lag deg en fin fredag!
“Har du vært på tur, eller?”
Akkurat det spurte fysioterapeuten meg om da jeg gikk inn til time hos henne i dag. Jada, enda et venterom var ferdig benyttet. Nå blir det noen uker til neste gang jeg skal bruke akkurat dette. Det er jo sommer og ferie og da vil vi jo ha fri fra slikt noe også, om det er mulig. Og det er det, heldigvis. Jeg får massasje og behandling for ødemer i beinet etter melanom-operasjonen i legg og lymfe rimelig jevnlig, så jeg har time hos henne med noen ukers mellomrom.
Og da er det jo en del ulike temaer som blir belyst. For vi er jo begge damer som kan både skravle og le samtidig som hun masserer og jeg bare ligger der i all min prakt. Og tur snakker vi jo en del om.
Hun var en av dem som heiet aller mest da jeg i september 2023 nådde toppen av Glittertind sammen med en del kolleger. Hun hadde dessuten fremsatt krav om bilde så fort «oppdraget» var i boks. Og det fikk hun. Så fort jeg fikk dekning 😉.Og nå vet hun at jeg skal ut på et lite fjelleventyr eller fjellstunt igjen. Og nei, jeg HAR ikke vært på tur enda. Ikke den turen i alle fall. For den skal foregå neste helg.
Da skal denne skrotten til toppen av Bitihorn i Valdres. Bitihorn er 845 meter lavere enn Glittertind men det er fortsatt snakk om 1607 meter over havet. Og turen har 547 høydemeter. Omtrent halvparten av høydemetrene på Glittertind da, og en del kortere å gå. MEN, jeg er ikke det minste i tvil om at det blir krevende. Jeg har ikke gått en så lang tur i hele år. Og garantert ikke så bratt. En følelse av at gangevnen har dalt ligger og murrer i bakhodet og høyrebeinet er om mulig enda mer slarkete enn det var den gangen i 2023. Dessuten har energinivået vært på rekordlavt nivå i ukesvis nå. Minner om 13 timer og 17 minutter i fjellet før Glittertind-turen var over, å bli halt gjennom ei steinrøys og månen som gikk opp over fjellryggen i sørøst står rimelig klart for meg. De minnene er både gode og litt skremmende. Og heldigvis mest magiske og rørende.
MEN! Jeg både VIL og SKAL og KAN karre meg til topps! I alle fall har jeg trua! Og deler av turfølget har uttalt at i verste fall så skal jeg bæres til toppen. Men DET tør jeg i alle fall ikke.
Så jeg får nok bruke beina! Tenk om det går, a!
Seiersinnlegget fra 2023 ligger her.
Det første “Tenk om det går”-innlegget fra 2023 ligger her.
Og mange flere innlegg i arkivet på friluftsheidi.blogg.no både etter turen i september og da forberedelsene pågikk i mai (for den som vil lese om det)
Denne gangen satser jeg på at turen er ferdig innen det blir mørkt. Og DA er det jo en stor fordel at vi snakker junikveld og ikke septemberkveld 😉 Bilde: ACM.
Sommerjobben i år blir som i fjor. Rett og slett på grunn av at jeg ikke kom i nærheten av å rekke alt jeg trodde jeg skulle rekke forrige sommer OG fordi ingen, les meg, har maktet å ta noe tak og få noe gjort i vinter, heller.
Dermed blir det å fortsette på jobben fra 2024 i 2025: Sommerjobben jeg skrev om her.
Akkurat det kan slike som meg plutselig begynne å reflektere over. Spesielt på akkurat det venterommet jeg har frekventert i dag. For der hender det rett som det er at jeg blir sittende ei stund. Og da rekker hjernen å gjøre et og annet krumspring. Det er venterommet på kreftavdelingen det er snakk om. Der blir jeg gjerne sittende ei god stund. For, som jeg pleier å si, akkurat der holder de på med å redde liv, så om jeg må vente litt så er godtar jeg det. Jeg mistenker ingen som jobber der for vel vitende å somle. Det handler vel dessverre om at de har alt for mye å gjøre.
I dag var det en av de dagene. Venterommet var nesten fullt da jeg kom og satte meg. Jeg hadde time 10.30. Et ektepar, der det helt tydelig var han som skulle til lege eller behandling satt i den ene sofaen. Fruen fant seg kaffe og gubben lurte (litt snurt, kanskje) på om ikke han også skulle få da hun gikk og satte seg igjen. «Du får etterpå, du», sa hun. Og da protesterte han ikke mer. Jeg fikk tydelig inntrykk av at han var av typen som gjorde som han fikk beskjed om av fruen.
Plutselig begynte han å le. Han satt slik at han så ut i gangen og kunne fortelle at det nesten ble kollisjon da to hvitkledde holdt på å gå på hverandre rundt hjørnet. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl. Eventuelt enn det en lar seg more av som andre driver med. Han kan forresten takke fruen for at hun IKKE tok med kaffe til ham. For den kaffen på venterommet på kreftavdelingen – den smaker høgg!!!
Da klokka hadde passert det klokkeslettet, altså 10.30, med sånn ca sju minutter sa dama rett ovenfor meg: «er det noen av dere som skal til Hansen». Altså, onkologen heter ikke Hansen, men han er såkalt «anonymisert» i denne bloggposten. «Jeg skal det, sa jeg». Hun lurte på når jeg hadde time. Hun hadde timen før meg og skulle dermed vært inne klokka 10. Jeg sa akkurat det jeg pleier å si «de holder nok på å redde liv, så de får bare holde på og så blir det min tur når det er min tur». De andre på venterommet mente ikke så mye annet, i alle fall sa de ikke noe om det, så vi ventet videre. Hun ble ropt opp klokka 10.47 og jeg tok fram strikketøyet.
Jeg sitter en del på andre venterom også. Ofte er det venterom som er felles for flere avdelinger. Slik som venteplass 6. Som egentlig er midt i en gang, slæsj trappeoppgang, og ligger mellom flere avdelinger og flere andre ganger. Der er det veldig ofte veldig mange utålmodige folk. De som holder på å gå av skaftet fordi det har gått mer enn fem minutter over den tida de egentlig hadde time. Venteromsdynamikken og miljøet på disse venterommene er helt annerledes. Mildt sagt travlere og rett og slett surere.
Mens jeg strikket så tenkte jeg på alle minuttene og timene jeg har sittet på akkurat dette og for så vidt andre venterom de siste åra. Maaaaaange! Men jeg tenkte også på at jeg rett som det er har vært i relativt mye dårligere form de gangene jeg har vært der også. Og at alternativet til venterom…ja, det alternativet kan i verste fall ikke anbefales. I dag var jeg jo helt grei. I alle fall sånn «kreftmessig». Og ja, prøvene var bra. Det småtteriet som stakk seg ut skal sjekkes for sikkerhets skyld, men ellers så lovet onkologen nå at etter neste kontroll – DA er det muligheter for å gå over til noe sjeldnere kontroller. Sjeldnere enn to til tre oppmøter fire ganger årlig. Om alt er like bra.
Og det var i grunn greit å snakke litt om. For jeg har jo trodd at den «grensa» var nådd for flere måneder siden. De fleste tilbakefall kommer i løpet av de tre første åra etter behandling, har onkologen sagt. Og da har jo jeg tenkt at treårsgrensa passerte jeg jo i februar, ikke sant. MEN, den medikamentelle behandlingen min ble jo ikke avsluttet før i august for tre år siden. Dermed når jeg ikke treårsgrensa før om et par måneder og må inn til en oppsummerende sjekk eller tre etter sommerferien. Akkurat den forklaringen trengte jeg, for det hadde jeg ikke helt fått med meg. Men da ble ikke «skuffelsen» over ikke å komme over på sjeldnere sjekkintervaller alt for stor denne gangen.
Og jammen er det rimelig betryggende å få disse sjekkene. Det er jo en livslang greie, dette her. Men allikevel. Alle milepæler må verdsettes. Og nå har jeg jammen meg kommet gjennom enda en kontroll og enda 45 minutter ventetid «over tida». Og jeg fikk strikket flere omganger på gensererma mi. Med «fryktelig tynne pinner, men pen grønnfarge», som hu som ventet ved siden av meg sa.
Senere i måneden har jeg et par opphold på venteplass 6 å se fram til. Den noe mer maniske venteplassen. Men der har de slutta å rope meg opp med etternavn.
«Heidi, nå er det deg», pleier de å si der 😉
De første er høstet. Og de første er spist. Til og med en håndfull kan bli med tilbake til hovedstaden i ettermiddag.
Og de første levende grønnplantene på “nybalkongen” blir mynte og gressløk. Optimisten venter bare på at de første skal bli til de mange slik at vi kan fråtse i ikkereiste grønnsaker utover sommeren👍
Ett døgn med noe intensivt dugnadsarbeid, kall det gjerne D-dagen, så fikk avleggeren både bilder på veggene, persienner og gardiner i leiligheta si. Vi fikk planlagt mer knagger og hyller, og ikke minst; vi fikk ryddet i boden! Den som ble stappet aldeles full da flyttebyrået ekspederte flyttelasset for et par uker siden. Der advarte avleggeren og sa at døra kun skulle åpnes på eget ansvar, for hun visste at de to kvadratmeterne var fylt såpass til randen at blant annet sekketralla hennes måtte dyttes inn opp ned og døra stenges med makt. Så vi lot henne låse opp og åpne sjøl 😉.
Med stableevner av en annen verden, godt samarbeid og småbrukerens muskelmakt ble boden som ny. Nesten alt skulle inn i den igjen, men denne gangen så tror vi alle fall at det er mulig å ha en viss oversikt over innholdet, samt finne igjen det man leter etter. Inntil videre.
Såpass fornøyde var vi med egen effektivitet at vi lot resten være den ettermiddagen. Vi hadde jo noe å feire! Avleggeren har hatt eksamen med godt resultat, flyttet inn i ny leilighet OG fylt 26 år på noen få uker. Så dermed måtte leilighetas første cremant sprettes (i alle fall med denne eieren) og det måtte skåles for alt sammen og avleggeren fikk bursdagsgave. Før bursdagsmiddagen ble fortært et eller annet sted i Midtøsten. Libanon ifølge vinen.
Altså, vi gikk to minutter fra leiligheta. Maten derimot var midtøstensk meze og lammekoteletter. Og vin fra Becca-dalen. Nam!
Dagen derpå var det tid for å skru. Og stryke. Og gå på butikken og bytte de persiennene som ikke passet. Småbrukeren hadde sekken full av drill og bits og vater og tommestokker og greier og han klarte å løse alt selv om vi først fant igjen bruksanvisningen etter at alt var montert. Undertegnede bidro med litt stryking etter at vi fant igjen strykejernet i boden. Selv om selvtilliten på slikt noe ikke akkurat har skutt i været den siste tida. Les dette: om stryking.
Knagger og bilder kom på veggen og vi kunne stikke en tur til Asia. Japan og Kina muligens. I alle fall sushi og vårruller til lunsj. Takeaway. Akkurat de greiene der misunner jeg byboerne. Det er nesten for lettvint å la noen andre lage maten. Så lenge budsjettet holder. Avleggeren rakk å bake midt i dugnaden også, så det ble hjemmebakst til kaffen. Hun har skjønt verdien av å holde blodsukkernivået på høyt nivå hos dugnadsfolket.
Siden vi var så innmari effektive så kunne vi forlate åstedet allerede samme ettermiddag. Da var persienner og gardiner, knagger og bilder hengt opp og ikke minst var boden ryddet og funksjonell. Og når bussen og toget går både titt og ofte, så forlot vi byen etter omtrent akkurat et døgn. MED avlegger denne gangen.
Siden vi kjørte internasjonal stil denne dugnaden så ble det indisk aften da vi returnerte til småbruket. MED ferdig mat bestilt og hentet i kommunesenteret. Jeg syns ikke det er så verst, jeg, å rekke over både Midtøsten, Asia og India i løpet av en og samme dugnad.
Og nå har småbrukeren og jeg «hytte» på St Hanshaugen. DET blir bra utover høsten!
