Ett døgn med noe intensivt dugnadsarbeid, kall det gjerne D-dagen, så fikk avleggeren både bilder på veggene, persienner og gardiner i leiligheta si. Vi fikk planlagt mer knagger og hyller, og ikke minst; vi fikk ryddet i boden! Den som ble stappet aldeles full da flyttebyrået ekspederte flyttelasset for et par uker siden. Der advarte avleggeren og sa at døra kun skulle åpnes på eget ansvar, for hun visste at de to kvadratmeterne var fylt såpass til randen at blant annet sekketralla hennes måtte dyttes inn opp ned og døra stenges med makt. Så vi lot henne låse opp og åpne sjøl 😉.

Med stableevner av en annen verden, godt samarbeid og småbrukerens muskelmakt ble boden som ny. Nesten alt skulle inn i den igjen, men denne gangen så tror vi alle fall at det er mulig å ha en viss oversikt over innholdet, samt finne igjen det man leter etter. Inntil videre.

Såpass fornøyde var vi med egen effektivitet at vi lot resten være den ettermiddagen. Vi hadde jo noe å feire! Avleggeren har hatt eksamen med godt resultat, flyttet inn i ny leilighet OG fylt 26 år på noen få uker. Så dermed måtte leilighetas første cremant sprettes (i alle fall med denne eieren) og det måtte skåles for alt sammen og avleggeren fikk bursdagsgave. Før bursdagsmiddagen ble fortært et eller annet sted i Midtøsten. Libanon ifølge vinen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Altså, vi gikk to minutter fra leiligheta. Maten derimot var midtøstensk meze og lammekoteletter. Og vin fra Becca-dalen. Nam!

Dagen derpå var det tid for å skru. Og stryke. Og gå på butikken og bytte de persiennene som ikke passet. Småbrukeren hadde sekken full av drill og bits og vater og tommestokker og greier og han klarte å løse alt selv om vi først fant igjen bruksanvisningen etter at alt var montert. Undertegnede bidro med litt stryking etter at vi fant igjen strykejernet i boden. Selv om selvtilliten på slikt noe ikke akkurat har skutt i været den siste tida. Les dette: om stryking.

Knagger og bilder kom på veggen og vi kunne stikke en tur til Asia. Japan og Kina muligens. I alle fall sushi og vårruller til lunsj. Takeaway. Akkurat de greiene der misunner jeg byboerne. Det er nesten for lettvint å la noen andre lage maten. Så lenge budsjettet holder. Avleggeren rakk å bake midt i dugnaden også, så det ble hjemmebakst til kaffen. Hun har skjønt verdien av å holde blodsukkernivået på høyt nivå hos dugnadsfolket.

Siden vi var så innmari effektive så kunne vi forlate åstedet allerede samme ettermiddag. Da var persienner og gardiner, knagger og bilder hengt opp og ikke minst var boden ryddet og funksjonell. Og når bussen og toget går både titt og ofte, så forlot vi byen etter omtrent akkurat et døgn. MED avlegger denne gangen.

Siden vi kjørte internasjonal stil denne dugnaden så ble det indisk aften da vi returnerte til småbruket. MED ferdig mat bestilt og hentet i kommunesenteret. Jeg syns ikke det er så verst, jeg, å rekke over både Midtøsten, Asia og India i løpet av en og samme dugnad.

Og nå har småbrukeren og jeg «hytte» på St Hanshaugen. DET blir bra utover høsten!

Det var spørsmålet vi fikk da vi fortalte at vi skulle besøke Røden stavkirke tidligere denne våren. Småbrukeren, som er museumsansatt og noe mer enn gjennomsnittlig opptatt av byggverk, men spesielt de i tømmer og treverk, har tatt meg med til maaaange stavkirker de siste åra. Så da utifriluft utfordret oss til å skrive om kirker her på bloggen denne helga, så var det stavkirka i Rødven jeg først tenkte på. Men så kom jeg på denne, som jeg besøkte sommeren for to år siden da småbrukeren og jeg leide sommerhus i trakten:

Her kommer byggverkets historie:

Da befolkningen i Brunskogs socken utenfor Arvika økte til 15 000 personer og for lenge siden hadde vokst ut av sin daværende kirke, ble det i 1873 bestluttet å bygge en ny.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Allerede fra starten var det akkurat som byggingen var uhellsforulgt. Først drøyde det to år innen arbeidet kunne komme i gang og da de endelig begynte å bygge i 1875 viste det seg at valget å bygge med gråstensblokker var en dårlig ide. De massive stenblokkene måtte bæres opp i konstruksjonen med hjelp av bårer og 20-30 mann måtte slite med det arbeidet. Det var slitsomt allerede fra begynnelsen men i takt med at murene ble høyere vokste misnøyen. Til slutt måtte byggmesteren kalle inn en spillemann for å bedre stemningen og kirken sto til slutt ferdig i 1878.

Samtidig som foreldrene i grenda Skog gikk til sine dagsverk for å slepe sten, så bygde barna sin egen stenkirke i miniatyr. Sten ble lagt på sten, de lagde ei lita vindusglugge og til slutt hengte de opp ei kubjelle som fungerte som kirkeklokke.

Foreldrenes slit resulterte i en praktfull kirke som Gustaf Fröding besøkte og “besang”, men den sto ikke engang i hundre år før den brant ned til grunnen. Barnas mye mer gebrekkelige byggverk av stablede stener står derimot fremdeles der oppe i skråningen. Hverken vind eller vann har ødelagt byggverket.

Stenkirken i Skog mangler både parkering og skilting, men den der ikke vanskelig å finne. Den ligger på de samme koordinatene som den har gjort siden 1878. Og den som besøker Wärmland og Arvika kan google og relativt lett finne den om de ønsker.

Fakta om Stenkirken i Skog er oversatt fra svensk og hentet på denne nettsiden, som også har koordinater:

www.uddautflykter.se

Og stavkirken i Rødven: joda, den kan leies til både barnedåp og bryllup og konfirmasjon, for den som ønsker det 😉

Det var en gang

en bluse.

Ganske hvit,

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

ganske enkel.

En favoritt.

Den var ikke direkte ny,

sikkert minst 15 år gammel.

Den hadde vært med på

mye moro.

Sist forrige helg,

faktisk.

Og siden jeg fant ut

at den faktisk passet

så gledet jeg meg til

å bruke den igjen.

Men.

Noen hadde klipt bort vaskelappen.

Og den samme Noen

regnet med at sånn

middels temperatur

på strykejernet

HELT sikkert funka.

Nei.

Det gjorde ikke det.

Ikke lukter det spesielt godt

av smelta bluse heller.

Note to self:

SLUTT å kjøpe plastikklær!!!

Mer eller mindre alle jeg kjenner sier det samme. Det er travelt. For mange FOR travelt. Spesielt akkurat på denne tida av året. Jeg snakker om mai og juni. Og kanskje spesielt juni. ALT skal skje i løpet av disse korte vår- og forsommerukene.

Fugleungene klekkes og forlater reiret. Markblomstene blomstrer og skal plukkes. Vårskogen frister med perfekte forhold for uteovernatting. Men hvem er der for å se og høre alt det fine? Det er sesongstart for sommersport, fotball for 8-åringen og avslutningsforestilling for 10-åringen på balletten samtidig. Det er sommeravslutning på jobben, konfirmasjon for nevøen og alle avtaler og behandlinger må gjennomføres før sommerferien starter om noen uker. Frøene vi sådde før i år må plantes ut i potter og kjøkkenhage, og tror du ikke plenen burde ha vært klipt? Igjen!

Sånn er mai. Og sånn er juni. Det er to måneder så fullstappet av begivenheter både i naturen og kulturen at interessekonfliktene er uunngåelige. Folk styrer rundt og jakter sin egen hale og alle gjør så godt de kan for å ekspresskose seg gjennom hele perioden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I denne perioden i fjor forsikret vi hverandre om at NESTE ÅR – DA skal vi rydde plass og ta oss god tid og bare NYYYYYTE denne årstida. Etter manges mening den fineste årstida vi har i dette landet. Jeg tror jeg har sagt det til meg selv hver vinter så lenge jeg kan huske også. Følg med! Rydd kalenderen. Vær ute. Gå på tur.

Og i alle år som ansatt i barnehage, med foreldresamtaler, sommerturer, overnatting med skolestartere, sommerfester for både barn, foreldre og personale, og alle år med avlegger som har vært aktiv i sport og andre aktiviteter har jeg tenkt at «det blir roligere». Snart.

Men nå sitter jeg her da. Utenfor arbeidslivet og med voksen avlegger. Skulle vel ha all den tid som finnes jeg da, ikke sant? Og så kjenner jeg egentlig på akkurat det samme! I alle fall kjennes det sånn ut. HVER dag har sine MÅ-ting. HVER uke er full av gjøremål og greier som jeg vil og må delta på eller gjennomføre. Og å vandre hvileløst rundt i hagen eller skogen uten mål og mening bare for å se om fugleungene har vokst siden forrige uke, eller om maurene har bygd større tue siden i vår regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet. Og blir dermed nedprioritert. Også av meg. Egentlig mot mitt bedre vitende.

For meg som kan like både å befinne meg alene til skogs i ei lita hengekøye OG samtidig glede meg over å feire et eller annet sammen med et tjuetalls artsfrender i et digert partytelt så har verken mai eller juni nok dager. Det oppleves som om tida flyr. Og at jeg flyr fra det ene til det andre. Gjerne rundt i ring og jagende på min egen hale for å få med meg mest mulig av det jeg liker.

Hmm… det har altså skjedd i år også. Jeg sitter med en følelse av at jeg har vært uoppmerksom. Våren har gått. Det er juni. Allerede. Sommer, liksom. Vipps. Og det kjenner jeg at nesten er litt ubehagelig. For hvordan er det mulig å gjøre så mye hyggelig som jeg har gjort i løpet av de siste ukene og enda føle på et slags ubehag? Et ubehag i kulturen, som Torbjørn Ekelund skriver i boka si «Året i skogen». Ei bok jeg stadig kommer tilbake til og siterer og bruker som inspirasjon.

For jeg klarte det ikke helt i år heller. Å rydde meg tid og rom til bare å være, sanse, oppleve og nyte årstida. Det ble rett og slett for mye annen moro. Og en del plikter og nødvendige greier, så klart. Heldigvis er juni enda meget ung. Og jeg HAR planlagt hengekøyetur og fjelltur😉 (og et par sosiale sommertreff til…😉).

Og akkurat i det jeg skrev disse sytende og definitivt i-landsproblempåvirkede ord i går kveld så ble jeg såpass inspirert av egne refleksjoner at jeg gikk meg en tur rundt huset mellom regnskurene. Og da oppdaget jeg at mauren fortsatt venter spent på at peonen skal slå ut i full blomst, ripsen er på vei, fluesnapperen ligger fortsatt på egg mens spettmeis- og kjøttmeisunger har forlatt kassa og marikåpa har skjøre vakre blomster. Lag deg en god junidag!

Jeg trodde akkurat det uttrykket kom kun av humorprogrammet med samme tittel «Lille Lørdag» som gikk midt på 90-tallet. På nettopp onsdager. Sikkert fordi jeg ikke hadde hørt noe særlig om det før. Men et ørlite nettsøk viser meg at begrepet er betraktelig eldre. Onsdag var i følge både timeanddate.no og wikipedia.org en dag da hushjelpene rett som det er hadde fri og dermed kunne de inviteres ut på dans eller kafe og treffe andre. Noe som ellers bare ble forbundet med lørdager. Sådetså.

I dag er det altså onsdag. Og dermed lillelørdag. Hushjelpa her i huset har stort sett fri (!?). Badets tilstand og et par andre påtrengende oppgaver forteller derimot at hverdagen er tilbake i morgen. Det må tas tak, med andre ord! Jeg mistenker at akkurat den hushjelpa nok har litt vel mye fri. Ikke bare på lillelørdager.

Sånn kan det gå når det er litt mye fest og moro. Litt mye reisevirksomhet og litt mange avtaler på sykehus og andre helseinstitusjoner. På en gang. Eller rettere sagt, rett etter hverandre. Hverdagen har vært tilbake i form av både to ulike sykehus samt behandlingsgruppetrening etter at denne bloggeren «landet» hjemme med en sjudagerstur og en reunion med overnatting i «banken». Og når den moroa avløses med en hverdag full av intense opplegg i helsevesenets regi, så går a tomt for krefter, da. Kroppen sier stopp til det meste som ikke er ekstremt MÅ-greier, og bare det å få sove om natta blir en utfordring.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jaja, sånn er det når en driver med «kalkulert risiko», som jeg kaller det. Eller når jeg forsyner meg litt grovt av hva livet byr på. Litt vel mye, litt for ofte og en smule for tett på hverandre.

Sånn er det og alternativet – ja det fins vel i grunnen ikke. For jeg MÅ leve. Og jeg MÅ delta. Eller jeg VIL leve. Og jeg VIL delta. Så da får jeg tåle steken. Betale prisen. Eller ta konsekvensene.

Og i dag er det altså lillelørdag. Og konskekvensene har sneket seg på meg i flere dager, de. Og ingen hushjelp har fått noe mer fri enn vedkommende har fra før her i huset. Ikke har noen av oss blitt bedt ut på dans eller kafe i dag heller. Heldigvis, får jeg si. For det hadde vel i grunn blitt en tanke for mye og til og med jeg hadde nok hatt vett til å si «nei, takk, i dag orker jeg ikke».

Min lillelørdag har tross smertefull kropp og utmattelse vist seg å ha sine godsider også. Kaffe på senga, god frokostgrøt, rekesmørbrød (!) til lunsj, kosete katt, godfølelse under og etter trening med fysioterapeut, god middag, nesten blomstrende peoner i hagen, syrinduft over hele eiendommen og avleggeren har fått resultatene fra flere eksamener som hun er fornøyd med.

En helt hverdagslig lillelørdag full av onsdagsgleder. Lading pågår før fredagen kommer med mer helsevesen og mer moro 😊. Det er bare å glede seg!

Dette minnesmerket står i Engerdal ved sjøen Engeren i Innlandet. De to står der til minne om to personer fra Heggeriset som måtte overnatte under en sten da de ble overrasket av uvær på vei hjem fra julehandel i Trysil ei julekveldsnatt på 1700-tallet. Det var ikke vei langs sjøen da og isen som hadde lagt seg var ikke trygg nok til å ferdes på. Dermed ble stenen lyet deres for natta og etterpå kalt julkveldssten. Minnesmerket ble laget av restene av den store opprinnelige stenen om ble flyttet og delt under vegbygging i noe nyere tid.

De to ved julkveldsstenen er mitt bidrag til helgeutfordringen hos utifriluft helga som var.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Wikipedia er kilde.

DET er jo litt for mye for langt. Selv for den ekstremt effektive. Men i går gjorde en del av oss vårt beste for i alle fall å dekke LITT av alle de årene.

Og i forsøk på slik effektivisme, om det kan kalles det, så kan slike som meg brått og plutselig og helt desperat få behov for dette:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og dette:

Men altså, DENNE gjengen:

Ingen ble spurt om bilde på bloggen var ok, dermed er alle såkalt “anonymisert”. Bortsett fra friluftsheidi.

Noen av dere har jeg ikke sett på 30 år. Andre besøkte jeg for ei uke sida. Noen har jeg datet på en fjelltopp i Bergen og andre har jeg møtt sånn helt plutselig og tilfeldig i en eller annen sammenheng eller “snakket” med på sosiale medier. Men i går var det reunion. For første gang på 10 år. Og det var jammen meg på tide! Jeg er så glad for at to driftige damer med stå-på- og gjennomføringsevne ikke ga seg og gjorde det hele til en realitet. Og jeg er veldig glad for å treffe alle igjen.

Det er rart med det. Disse menneskene som du i perioder i livet deler oppturer og nedturer, utfordringer, moro og hverdagsliv med. Disse som i en livsepoke betyr veldig mye – det er spesielt å treffes igjen! Da blir det mye å snakke om og mange refleksjoner som går gjennom hodet både underveis og særlig etterpå. Og pinlig stillhet var det overhodet ikke. Ikke det jeg fikk med meg i alle fall. Og i alle fall ikke før jeg noe overveldet og kaputt på alle måter kræsjlandet i ei hotellseng med gode, ferske minner av denne godgjengen.

Og at det er 30 år siden vi mottok vitnemål for fullført førskolelærerutdanning er jo helt utrolig, egentlig. For alle så jo akkurat like ut som før!

Det ble en meget hyggelig kveld med historier og latter i solveggen. Gjesterommet bød på ei god natts søvn og etter hvert tromming av mer regn på taket. Vi gjorde som fanten, spiste og dro. Med egg og bacon i magen var det klart for igjen å sette seg i bilen. Denne gangen med taket godt på da regnet trommet! Det opplevdes som regndråpene ble kastet mot bakken og dermed ble det lille stykket Norge denne formiddagen stort sett opplevd gjennom bilruta. Til og med et «sidesprang» til ei stavkirke ble fotografert kun gjennom bilvinduet, da været var såpass at det ikke fristet å gå ut overhodet.

Heldigvis bedret det seg betraktelig og vi kunne plukke opp avleggeren som kom med fly i oppholdsvær og tilløp til sol.

Det ble besøk hos hele tre generasjoner familie og noen til, mat og kos og sol og regn disse dagene også. Et lite stykke Norge er mye natur. Men jammen er det mye bra folk også. På hjemveien var vi enige om at den sosiale kontoen vår var fylt til randen og nok muligens hadde måttet utvides de siste dagene. Men denne «overdosen» var helt klart kalkulert. Og da tåles den bedre!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hjemveien gikk over fjell igjen.  Men denne gangen innlandsfjell og dermed et helt annet skue. Heldigvis kom nedbøren i form av regn. Men tre varmegrader truet med å sende nedbøren som noe annet, det var det ingen tvil om. I fjellene lå snøfonnene ganske tett enda. Og i motsetning til noen mil vestover og sørover, så hadde ikke fjellbjørka tatt sjansen på vår riktig enda. Mangelen av grønt var påtrengende! Men på en rasteplass ovenfor Røros, der dagens lunsj ble inntatt og kaffen kokt, tittet bekkeblommen trassig fram langs bekken. Og når sola stakk fram ble det nesten lunt. I alle fall med ullgenser og allværsjakke!

Vi traff på både trane, reinsdyr og elg på hjemturen. Eller, vi traff ikke altså, vi så!

Konklusjonen er, etter å ha landet i heimen etter omkring sju døgn delvis på veien, at til og med et relativt lite stykke Norge har utrolig mye forskjellig å by på. Kontraster. Både mellom fjell og dal, innland og kyst, grønt og blast. Men også mellom folketomt og folksomt.

Og fraværet av alle de fine folka vi traff på turbildene, skyldes nok ene og alene skravling og moro. Og da nedprioriteres og glemmes fotografering. Vårt lille stykke Norge, derimot, ble behørig fotografert alle de sju dagene turen tok.

Coffee black.

Denne observerte vi kun fra bilvinduet. Gjennom et kraftig styrtregn.

Et lite stykke mai-Norge.

Helt plutselig og uventet så ble jeg nesten starstruck, vettu 😉. Midt i roadtripen eller walkabouten jeg har foretatt den siste uka så møtte jeg jammen meg Solfrid. Og DA var min første tanke: Frodith!

Jeg verken visste eller trodde at det var den one and only og vår alles kjære bloggerkollega Frodith-Solfrid som hadde lagt til ved kaia. Men uansett a gitt!

Her er din navnesøster godt forankret ved kaia i Molde. Fin er a, denne Solfriden også ;-). Selv om jeg nok aller helst satser på å treffe originalen igjen.

Bilen ble pakket og vi var klare for å farte videre både over fjorden og under fjorden. Bruer og ferger og tuneller hører med når en skal ta for seg et lite stykke Norge med bil. Og dette var jo ikke de siste undersjøiske tunellene eller de siste bruene og fergene på turen. Langt ifra.

Det ble to netter i rosenes by med god mat, godt drikke, litt museum, mye regn og ellers det byen kunne by på et par litt hustrige og regntunge maidager. Rosene syntes ikke det liknet noe særlig på sommeren enda, så de eneste slike vi så var disse:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter to netter med utsikt over fjorden så ville vi ha mer hav, så vi valgte en omvei fram til neste vert i neste dal. Det ble både kystfort og Atlanterhavsvei med åpen bil, altså cabriolet, akkurat som i fjor. Det ble lunsj i ei stille vik og flere tuneller og ferger før vi kunne svinge inn hos vår neste vert. En vert som hadde redd opp senga, forberedt rekemiddag og var rask til å skjenke vin. Helt perfekt! Og helt plutselig var vi halvveis og over det i vår roadtrip. Og helt naturlig og helt nødvendig så ble det lite blogging på denne roadtripturisten. Kreftene kanaliseres og prioriteres ekstremt stramt og posjoneres kun ut på det som kjennes viktig der og da. Dermed turblogges det i etterkant selv om det var endelig nok av inspirerende inntrykk og assosiasjoner underveis.

Walkabouten gjennom et lite stykke Norge fortsetter i enda et blogginnlegg etter hvert.…

Grå avreise fra Saltkjelsnes og Rødven stavkirke.

Romsdalsmuseet.

Utsikt over Seilet og holmer og øyer.

Et lite stykke velsmakende Norge på tallerkenen.

Lasting og lossing utenfor hotellvinduet.

Rosene i Rosenes by vil ha sommer.

Bud kystfort.

Sandesundbrua.

Lunsj og kaffekoking på svabergene ved brua til Ekkilsøya.