Denne går til deg som lever fra post-it-lapp til post-it-lapp. Du er ikke alene. For det gjør i alle fall jeg. Og jeg både håper og ikke håper at vi er mange. Jeg regner vel i grunn med at vi er flere, ja… Det som ikke står på en lapp, skjer ikke. Og lapper som har ligget der leeenge, gjerne flere uker, slutter jeg jo å se. Så da må jeg skrive en ny. Når jeg kommer på det.

Her om dagen fikk jeg melding av ei venninne; «Passer det at vi kommer innom en gang neste uke?». «Bare kom», svarte jeg, «men send ei melding rett før så jeg ikke glemmer å være hjemme!», la jeg til. Sist noen skulle «komme innom» oppdaget jeg meg selv inne på Ikea når vedkommende sendte melding om at hun var på vei, nemlig. Jeg rakk hjem da også.

Det glemmes, rotes bort og surres. En god del. Såpass at jeg ikke engang orker å diskutere med meg selv om det er alder, ms eller eventuelt andre bokstaver sin skyld. Det er bare å navigere så godt det lar seg gjøre og lære seg å leve med det. Post-it-lapper for eksempel.

Det er alltid noen hull i utstyrsutvalget når jeg skal på tur også. Sekken er full og tung hver gang. Og det er selvfølgelig alltid noe i sekken jeg ikke får bruk for. Men. Jeg har altså alltid glemt et eller annet. Og rett som det er legger jeg helt bevisst igjen noe hjemme som det viser seg at jeg kunne ha god bruk for.

Begge deler inntraff så klart på denne ukas tur også.

Jeg koser meg alltid med en kopp te før jeg kryper oppi køya og sier godnatt. Det ble det ikke noe av denne gangen, for teen var igjen hjemme. Det var myggsprayen også. Jeg hadde thermacell, men myggsprayen ble savnet da knotten ble vel nærgående utpå kvelden. Den brydde seg ikke nevneverdig om thermacell-lukta i alle fall. Det står på sprayen at den også virker mot knott, men det får jeg visst sjekke en annen gang.

Hodelykta ble også igjen hjemme. Det oppdaget jeg da jeg skulle ligge i hengekøya og lese bok sånn i 23-24-tida om kvelden. Det gikk bare så vidt. Men i juni er det for så vidt greit uten hodelykt, for det blir aldri skikkelig mørkt!

At jeg ikke hadde med meg alle medisinene jeg trengte var vel i grunn hakket verre. Det vil si, jeg hadde jo pakket dem, såpass var jeg sikker på. Men jeg hadde nok mistet den ene tabletten et eller annet sted. Muligens da jeg desperat sjekket om det var rødvin i hele sekken (se innlegg fra i går 😉). Det var det ikke noe å gjøre med da, den var ikke å finne, så det fikk stå til.

At tarpet ikke var med var derimot en bevisst handling. Ikke så lur, kanskje. Værmeldinga var stabil og klokkeklar: ingen nedbør før laangt utpå ettermiddagen dagen etter. Nåja. Der har jeg en smule delt erfaring, så jeg burde vite bedre. Sannheten var at jeg våknet omtrent nøyaktig 06.37 av regn som dryppet pent og stille rett i fjeset. Når det skjer og tarpet ligger hjemme, så er gode råd dyre og rådyra helt sikkert gode. Jeg krøllet meg sammen i soveposen, dro et ledig liggeunderlag over hodeenden og jakka mi over det som stakk ut nedafor og satset på at det ikke ble så ille. Og det ble det heldigvis ikke. Etter litt drypp kunne morgenkaffen inntas UTEN liggeunderlag OVER køya, og harmonien var gjenopprettet.

Jeg pleier å si at «den som er glemsk, får masse trim». I betydningen at jeg må gå mange ganger fram og tilbake før jeg har husket alt. På tross av post-it-lapper. Rett som det er blir et scenario der jeg har en lapp nummer to som sier «husk lapp» virkelighet. Så jeg husker å se på lapp nummer en og får vite hva jeg må gjøre! På tur får jeg bare fortsette å improvisere.

Det er vanskelig å vise glemte ting med bilde. Men alternativ regnbeskyttelse fikk jeg i alle fall dokumentert 😉