Joda, det slo inn! Bivirkningene av tøff trening, mange aktiviteter og sosiale eskapader kom med full kraft og slo ned med det som kjennes som et «boom». En klassisk fatigue-reaksjon har inntatt denne skrotten og de siste dagene og de neste blir dermed et slags overlevelses-stadie.
Ikke på noen måte overraskende. Mer overraskende at det ikke slo inn midt i rehabiliteringsperioden på tre uker. Det har jeg forresten vært usedvanlig fornøyd med. Så dermed må jeg bare ta det som kommer nå.
Men det er skikkelig auuu i dag! Det som har vært generell energiløshet, nedstemthet og trøtthet i et par dager og gitt ustø gange og slapp kropp har i dag kulminert i en kropp med smerter. Jeg knasker smertestillende og vekselvis forbanner og nikker forhåpningsfullt til han som sa «smerte er midlertidig – ære varer evig!». Og forsåvidt til den som serverer været om dagen også. Kraftig vind og regn og rufsevær er ikke direkte heldig for den som sliter med barometri heller. Lavtrykk og fatigue går generelt dårlig sammen. Og om virkningen av dette skriver Kiropraktor Anders Andorff på Facebook:
Auuu!
Men; jeg tenker at når en har gjort en noe usedvanlig innsats over en lang periode, som en slik treukers treningsleir slash rehabilitering som jeg har vært på, så må en fatigue-pasient som meg regne med usedvanlige reaksjoner etterpå. Som smerte. Av typen som ikke lar seg ignorere. Den typen som må medisineres med en eller annen form for kjemikalier.
Fatigue-hverdagen gjør det umulig å tippe hvor lenge det pågår. Hvor lenge det blir tungt. Forhåpentligvis er det snakk om dager, ikke uker denne gangen. Men erfaring tilsier at smerte ER midlertidig.
Og da er det jo fint å lese noe av det beste og mest poetiske jeg har lest på lenge:
Klippet fra facebooksiden Kvild – Solveig Johanne Grønstøl, kvildforlag.no
