For fire år siden «brant det på dass» her på friluftsheidi-bloggen. Både denne om 5 feil og hypokonder-innlegg ble det. Det var nok egentlig faktisk 6 feil, for det ligger visst også en fibromyalgi der allikevel sier de. Blant annet. Jeg måtte «skrive» av meg en viss frustrasjon og maktesløshet, tror jeg.

Og det er faktisk med en viss form for refleksjon jeg kan lese mine gamle innlegg fra februar og mars 2022 og kjenne at jeg faktisk er på et helt annet sted i livet i dag! Hurra for det!

For i dag er det liksom «dagen derpå». Ingen «hangover» fra litt for mye inntak litt for sent eller noe slikt. Mer litt fysisk hangover etter tre uker på treningsleir. For jeg kjenner det er litt krevende å komme ut av «bobla». De siste tre ukene har jeg hatt omkring 25 treningsøkter. Minst tre hver ukedag, et par på lørdager og litt turvirksomhet på søndager. Og innimellom der har tida vært dedikert hvile, sosialt samvær, sunne måltider og mer hvile. Jeg har levd som en toppidrettsutøver i alle fall 90 % av tida. De 10 siste prosentene har ikke hatt noe med idrett å gjøre. Men fysisk krevende er det jo å danse og skråle ved bardisken for eksempel 😉-

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er jo et par av de før nevnte «5 feilene» som har sendt meg på denne treningsleiren. Eller rehabiliteringsoppholdet da. Og ingen av feilene har jo blitt eliminert siden 2022. Men heldigvis er det ingen kreft i skrotten (så vidt jeg og onkoloen vet) i dag. Og MS-en er vel det som kan kalles stabil. Eller stabilt ustabil. Ingen dag er lik og det går jo en vei med den hersens sykdommen. Den heter jo ikke progressiv multippel sklerose for ingenting. Men den går sakte.

Og når tingene er relativt stabile så viser det seg jaggu meg at denne skrotten kan ta til seg både trening og oppleve mestring, gitt! Og i disse tre ukene på Beitostølen Helsesportsenter har jeg kunnet glede meg over fryktelig mye mestring. Det begynte jo allerede under den første skituren. Manglende balanse og funksjonsnedsettelse i høyre bein, hofte og bekken har hindret meg i å gå på ski i flere år. Fjorårets forsøk på å ta meg fram med ski på beina ble ingen god opplevelse. Men denne gangen! Første skitur ble 2 kilometer. Og jeg datt bare en gang. Så jeg vil påstå at jeg kom meg gjennom den sånn noenlunde med æren i behold. Det var vel bare fallet som hindret selvtilliten i å ta seg til usjarmerende høyder. Allerede da var det høy mestringsglede å spore hos undertegnede. Og ikke minst; jeg vil hevde at all innsatsen jeg har lagt inn de siste åra med kondisjonstrening, balansetrening og styrketrening faktisk HAR hatt effekt.

Og mestringen fortsatte. Langrennsdistansen ble økt relativt raskt, sirkel- og styrketrening ble gjennomført med tydelig progresjon og innimellom alt dette kom både ridning, klatring og bueskyting med enda mer mestring og glede. Alt sammen i et miljø og sammen med andre som heiet både på seg selv og meg og ikke minst hadde både pågangsmot, iver og treningsvilje som inspirerte til å få til enda mer.

I dag er jeg hjemme og vasker klær. Mest ull og treningsklær. Det er jo det jeg har brukt disse tre ukene. Og bilen var i grunn ganske fullstappet med rot, klesvask og mer eller mindre brukt utstyr fra de tre ukene da jeg kom hjem i går. Og hodet var fullt av inntrykk, mestring og opplevelser. Kroppen kjennes mørbanket. Selv om dagens treningsgruppe med «kroppsbevissthet og bevegelse» skulle fungere som ei restitusjonsøkt. Akkurat nå kjennes det mest som den bidro til å framkalle all treningsverken fra alle de siste tre ukene på en gang.

Jeg savner fellesskapet og fokuset fra Helsesportsenteret. Jeg savner fasilitetene og folka. Aller mest folka, tror jeg. Men jeg har bestemt meg for å bruke resten av uka på å reflektere over veien jeg har gått de siste åra og de siste tre ukene og ikke minst hvor veien går videre.

Jeg har jo blant annet et treningsopplegg som skal oppdateres. Nye øvelser skal implementeres og ikke minst balanseres inn i hverdagen. «Mye vil ha mer og mange vil ha fler», har jeg hørt. Og mestring vil jeg ha mer av.

Enda mer enn det jeg har vært så heldig å oppleve de siste ukene. Og mye morsommere å reflektere over enn de fem feilene 😊.

Denne langrennspiggeren pigget forbi meg i letterrenget under den siste langrennsøkta på senteret.  I det han passerte sa han: «du kommer nok til å ta meg igjen i oppoverbakken». Haha, langt ifra. Han forsvant som ventet i det fjerne. Men jeg var superfornøyd allikevel for jeg konkurrerer heldigvis kun med meg selv 😉