Dagen i dag har vært en strålende dag for øyhopping. Mange timer på vannet, og en liten tur nedi vannet, viste seg å være såpass utmattende at bloggingen i dag blir så som så. Turen nedi vannet var bading på gjørs, altså. Ikke bikk.
Til og med uten at fiskefangsten var noe særlig var dagen bra. Og utmattende. Fisken var vel rett og slett komplett fraværende. Uansett: potetmos og spekeskinke samt kokekaffe til turmat og pizzarester til middag smaker vel så godt som åbbår…
Og den ally-kanoen. Den er fantastisk. Kommer seg fram nesten overalt det er mer enn to dråper vann og stabil nok til og med for ei med slagside som meg. Når småbrukeren har utstyrt meg med kajakkåre, for å lette padlinga for råtne armer, og han i tillegg kan løfte og bære kano over hodet så lett som bare det, er dagen perfekt! Nå står nye padlevester på ønskelista. Vi er en smule usikre på om HH fra 1980 (!!!) hjelper mot eller for drukning.
Det har kommet meg for øre at noen her på kloden ønsker verdensherredømme. Altså, noen andre enn Trumph… Verdensherredømme i betydningen å være best. Best til alt. Best på jobben, best kledd, best på utseende, flottest, ryddigst og renest hus og best på livet generelt. Dette høres lett ut, ikke sant? Det bare MÅ jo gå bra…eller kanskje ikke? Og hvem bryr seg, egentlig? Står vi og applauderer og heier på vedkommende eller blir vi litt sure og misunnelige? Og hvilken reaksjon er det vedkommende ønsker seg? Spørsmålet er egentlig: hvorfor akkurat disse ambisjonene? Hva er motivasjonen? Hvorfor gjør vi det og for hvem tror vi at vi gjør det?
optunius.wordpress.com
Jeg tror dette koster dyrt. Eller: jeg vet det koster dyrt. Og jeg er veldig usikker på om målet om verdensherredømme gjør noen lykkelig. Vil det ikke alltid mangle noe?
Jeg tenker at ambisjoner er bra. Det applauderer og heier jeg på. Men jeg tenker også at refleksjon over hvilke områder i livet og hvilke ambisjoner som er viktige er lurt. Hva betyr noe for deg? Når er du mest tilfreds? Og hva betyr noe for meg og hva gjør meg lykkelig? Jeg er i alle fall helt sikker på at selv om jeg kommer til å heie og applaudere deg på din vei mot verdensherredømme, så kommer jeg garantert til å heie og applaudere, kanskje enda høyere, om det er noe annet som gjør deg lykkelig.
Jeg kom på et blogginnlegg jeg har skrevet og delt både i år og en gang tidligere. Det lyder som følger:
Flink pike kan du værra sjøl!
Har du tenkt på det, du? Hva er ei «flink pike» for deg? Er det bare jenter som kan være flink pike? Kan man være flink pike på noen områder og ikke så flink pike på andre områder? Er det bra å være flink pike? Er det farlig?
Ei klok dame jeg kjenner får stadig høre «så flink du er som kommer deg ut!». Hun lurer litt på det. Hun kommer seg da ikke ut fordi hun er flink, sier hun. Hun går ikke på tur for å være flink. Hun går på tur fordi hun har lyst og fordi det gir henne noe. Om det er trim, naturopplevelse, annen rekreasjon eller jatakk begge deler kan sikkert variere, men «flink» ligger ikke i hennes motivasjon.
For henne er ikke å komme seg ut på tur å være «flink pike».
Hva er en «flink pike» da, egentlig?
Dersom du måler din egen verdi kun ut ifra prestasjon, du nekter å være nest best og du alltid streber etter det perfekte. Ja, da kan det godt hende du er en «flink pike». For meg handler begrepet også om å bedømme seg selv og måle sin egen verdi ut ifra det du tror er omgivelsenes forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig». Valgene dine blir påvirket av dette, mer enn av hva du egentlig selv har lyst til og behov for.
Er du en «flink pike»?
Du aksepterer aldri å være nest best og må være best i det aller meste av det du gjør. Du må alltid gjøre ditt absolutt beste. Du klarer ikke å slå deg til ro med “godt nok”. Du er veldig pliktoppfyllende og gjør alltid jobben din. Ofte føler du et stadig press i forhold til å oppnå resultater og få ting gjort. I forhold til deg selv, slipper du ikke lett unna. Du lager ikke unnskyldninger for dine feil, men misliker deg selv når du ikke presterer optimalt. Du har så mye å gjøre at det sjelden blir tid til å slappe av. Du er veldig konkurrerende. Velstand og status er viktig for deg. Utseende må alltid være på sitt beste. Du mener du fortjener sterk kritikk når du gjør en feil. Du etterstreber å holde alt i perfekt orden.
Hvis du kjenner deg igjen i opptil flere av disse punktene, kan det ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød hende du har et “flink pike” syndrom.
Jeg har nok dette syndromet. I alle fall på noen områder. Jeg gjør alltid så godt jeg kan. Jeg vil gjerne være best i konkurranser og liker meg sjøl best når prestasjonene er på topp. Jeg gjør jobben min og er min egen største kritiker. Jeg unnskylder ikke mine feil (tror jeg) og jeg sminker meg hver dag, haha! Altså, dette er normaltilstanden. Ingen daglig sminke her i gården nå for tida. Og hverdagsambisjonene er i grunn generelt skrudd kraftig ned.
Og så er ikke alt i perfekt orden rundt meg hele tiden (for eksempel nå) og jeg er ikke overdrevent opptatt av velstand og status. Jeg har den kroppen jeg har, ingen reservedeler eller fiksapåting og utseende deretter. Jeg liker å tro at jeg i mange tilfeller tar mine valg ut ifra hva jeg vil og har lyst til og ikke ut ifra hva jeg tror omgivelsene forventer. Selv om til og med jeg innser at omgivelser og medmennesker faktisk HAR en del å si for hva jeg velger.
Jeg kjenner en del flinke piker. De fleste er jenter. Jeg er ganske sikker på at det finnes noen gutter også. Lurer på hvordan det er? Å være gutt og «flink pike», altså. Er det som manneinnfluensa så er det jo mer enn dobbelt så ille. Skikkelig fælt med andre ord.
Flinke piker opplever nemlig ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød ofte prestasjonsangst, stress, urolig mage, hodepine, høyt blodtrykk, magesår, kolitt, søvnproblemer, tretthet, panikkanfall, hjertearytmi, ryggsmerter, hudproblemer, leddsmerter, astma og mange andre fysiske symptomer.
Dette syns jeg i grunn høres både slitsomt og farlig ut. For noen av oss ender det med stressnakke og andre kroppslige plager og vi holder fysio- og manuellterapeuter i mer enn full jobb. For enkelte er ikke dette nok og egne og andres forventninger fører til sykdom og det baller i det hele tatt på seg hvis en ikke makter å snu både tankegang og handlingsmønster. Da tror jeg i hvert fall at å være «flink pike» er farlig.
Og vær så snill: ikke si til meg «du er så flink»! Det sier meg så lite. Du risikerer å få spørsmål tilbake «til hva?» Til å komme meg ut, sånn som den kloke dama i innledningen? Jeg kjenner at det ligger lite motivasjon å gjøre noe for å bli omtalt som «flink». Det er så mye mer stas å få tilbakemelding om HVA man er «flink» til. For eksempel: «du er så flink til å lytte». Det gir så mye mer. (da blir det kanskje gode samtaler også).
Jeg tror vi «flinke piker» av begge kjønn med fordel kan lære oss å «gi litt mer faen». Ta valg ut ifra hva du har lyst til og hva som kjennes riktig for deg her og nå. Alt kan ikke prioriteres like høyt og vi må være fornøyde med «godt nok» litt oftere. Jeg øver hver dag og er helt sikker på at jeg kommer til å være skikkelig god til akkurat det, muligens verdensmester, i en alder av bare ca 83!
Ps: innlegget ble opprinnelig postet en gang rundt 2016, tipper jeg, og så igjen i april i år. Akkurat nå tenker jeg mitt…
Flink pike kan du værra sjøl, med andre ord. Jeg går ikke for verdensherredømme. Jeg går for herredømme over egen kropp og helse for tida. Smått, men stort. Hårete ambisjon!
Kilde: Psykolog og spesialist i voksenpsykologi Sondre Risholm Liverød
Skrivesperra er påtagelig her om dagen. Jeg tror både evne og behov for å meddele seg og fylle internettet med alt og ingenting har tatt ferie.
For en lykke da at det var vaffeltirsdag akkurat i dag. Da var det mulig å kose seg med bålvafler til skogs og pushe noen vaffelbilder på det store internettet etterpå. På tross av ikkesåmatblogg, ikke engang turmatblogg.
Det må påpekes at bålfyringa foregikk under meget kontrollerte og trygge forhold. Ingen gnister, ingen vind, tigjengelig vann, tilrettelagt bålplass og godkjenning fra grunneier, altså meg og småbrukeren.
Endelig er det juli. Endelig er det sommer i Norge og vi, i alle fall veldig mange av oss, har ferie i disse dager. Vi vil ha late dager med bading, terassekos og godt drikke i sola. Veldig mange skal på campingtur i hjemlandet de neste ukene. Jeg skal bade, drikke terrassevin og gå barbeint i gresset. Det er mye å glede seg til.
Noen gruer seg nok også. Kanskje blant annet de som har sett værmeldinga og prognosene for temperatur de neste par ukene. Noen jeg kjenner skal på telttur med familien. Andre skal nordover og har sett fine sandstrender og annen flott natur på tv. Jeg håper vedkommende beholder ullsokkene på når badetemperaturen skal testes og soveposen inntas. Og første teltturen i 5 plussgrader, bortoverregn og stiv kuling…kanskje ikke akkurat det de fleste tenkte seg? Jeg føler med dere.
For slike som meg som kan finne på å legge seg ut i snøen med liggeunderlag og sovepose ei påskenatt i minus 12, så vil planlagt tur med kano og lavvo nok gå helt greit selv om sommertemperaturene glimrer med sitt fravær. Jeg påstår ikke at det er behagelig, men fullstendig avskrekkende har det tydeligvis ikke vært for jeg driver fortsatt med det her. Plussgrader er bonus. Vindstille luksus, spesielt for mygg og knott. Foreløpig har vi et par uker å flekse på også, så vi avventer prognosene for bortoverregn littegrann før vi pakker kano på taket.
Akkurat nå er det i grunn best å holde seg ved husa. Ullgenseren er på og ullsokkene i bruk. De fikk tross alt ferie i juni, så dem er det ikke synd på. Dessuten så gir det bra med kroppsvarme å bære ved!
Gårsdagens formtopp kom ca kl 12.47. Og dermed var det i grunn bare å kjøre på. Det gjelder å forte seg å gjøre noe gøy før formtoppen går over. Så «jeg kommer» ble optimistisk sms-et, sola skinte og alt var såre vel. Altså relativt.
Jeg må vel innrømme at formtoppen ikke varte rørende lenge, men har jeg sagt A så sier i alle fall jeg B. Så får jeg bare angre litt i smug…det går over.
Og gleden ved å få nyte rosa føde, vin med og uten bobler og tidenes flammende solnedgang i det aller beste selskapet du kan tenke deg er såpass stor at jeg faktisk har innsett at en regnværssøndag på sofaen er verdt det. Ullsokker og fyr i ovnen gjør det jo nesten direkte trivelig. Og siden «en god latter forlenger livet» regner jeg etter gårsdagen med å ha en god del ekstra år i potten. Makan til brølefliring både med og av hverandre. Genialt. Vi får satse på at naboene bruker søndagen til å ta igjen litt søvn.
Konklusjonen er: det er godt å komme ut av skallet av og til både for superheltinner og helt vanlige folk. For flere enn meg, tror jeg. Og jeg har en følelse at det er flere av de deltakende som har behov for å krype inn i skallet, eller under pleddet, igjen i dag. Så får vi skrelle flere lag en annen gang! Takk for laget!
Disse måtte også ut av skallet. Nam nam.“I see fire!”Mere godt.Julisommer i Norge.
Etter å ha levd det gode liv og fulgt fjellvettreglene mer eller mindre slavisk de siste 4 dagene kom dagen i dag. Og dagen er foreløpig akkurat som forventet. Å gjøre det man har lyst til, om enn i tilpasset variant, koster. Og det koster dyrt. Såpass at slike som meg er tvunget til å ta opp gjeld. I dag må gjelda betales. Akkurat som forventet. Dagens plan er avlyst. Det var vel ingen, inkludert meg sjøl, som hadde trua på gjennomføring av den uansett. Det blir gjerne sånn med planer som kommer rett etter andre planer her i gården. De henger i en tynn tråd.
Men det er greit, så fint som jeg har hatt det. Det er derimot uaktuelt å legge planer for helga, så alle fristende invitasjoner faller foreløpig på steingrunn. Som en fin fyr på jobben sa: “bæsj!” (fyren var 4).
Slik er livet her og nå. Jeg er glad jeg klarer å gjennomføre i alle fall noe. Det er skikkelig digg med noen dager «fri» fra hverdagen. Noen dager der jeg kan gjøre noe annet. Så får verden bare tåle at jeg overøser blogg og andre sosiale medier med euforiske turbilder i noen dager, for så å syte og klage en dag eller to. Det er frivillig å lese/se. Jeg tror det er viktig at det syns. At det syns at friskusbilder for noen av oss koster litt (mye egentlig!) og at livet og medaljen har flere sider. Jeg vet jeg blottlegger meg og jeg vet jeg fint kunne faket et annet liv på sosiale medier. Men jeg gidder ikke lenger!
Og: Jeg tenker at om ikke jeg tør å vise fram at medaljen har en bakside, så vil aldri verden gå videre. Jeg har jobbet, og jobber fortsatt, intenst med å godta at det er som det er. Jeg stiller fortsatt spørsmål til meg selv om alt sitter mellom øra og jeg tenker fortsatt at «jeg må ta meg sammen». Jeg må innrømme at jeg skammer meg. Skikkelig meningsløs dustefølelse det: å skamme seg.
Hvis ikke jeg som har passert 45 med god margin, er rimelig voksen og har et langt arbeidsliv bak meg, skal tørre å stå for livet slik det er…hvordan skal jeg og verden forvente at ungdommer i 20-åra som møter liknende utfordringer skal ha det? Hallo, vi er her! Jeg er her i dag også. Selv om jeg ser annerledes ut enn i går. Jeg er meg. Den samme meg, men den delen som ikke engang jeg sjøl begriper og som jeg sliter med å godta.
Holder bare på å betale gjeld. Og rentene på den gjelda får forbrukslånsrentene i luksusfellen til å se ut som lommerusk, bare så det er sagt. Jeg vet aldri hvor mye jeg har på kontoen eller i lån. Renta på det her flyr opp og ned fortere enn en kenguru kan hoppe og derfor vet jeg ikke akkurat hvor lang tid det tar å betale gjelda heller. Har inntatt min faste stilling på sofaen og det er kun fingrene som er i bevegelse. Burde sikkert tatt på øyemaske og øreplugger igjen, men min manglende evne til å sove på dagtid uten minst 38,5 i feber er såpass grunnleggende at det blir bare vas.
Og det går likar og likar utover dagen. Med en håndfull smertestillende innabords har jeg allerede BÅDE stått opp og rydda ut av oppvaskmaskina. Og klokka er i skrivende stund 11.09. Jeej!
Betaler gjeld. Og i følge ikkesåsmarttelefonen heter filteret “frisk”…
Kilde og INSPIRASJON: «Men du ser ikke syk ut», Ragnhild Holmås, 2020.
I fjellet er det lurt å oppføre seg riktig. En må klare å ta vare på seg sjøl, forvente det meste og løse det uforutsette underveis. I alle fall om man går ut av bilen. Det er i det hele tatt viktig å oppføre seg edruelig, om ikke alltid fullstendig edru. Bittelitt bedøvelse har etter min erfaring aldri skadet når skroget skal utfordres fysisk. Men ellers: Ha rett utstyr og ta kloke valg.
Her er fjellvettreglene ganske fornuftige, om enn ikke så detaljerte. Siden studenten og jeg nå har tilbrakt de siste dagene stort sett over tregrensa, tross noens bekymring og muligens en og annen motforestilling. Begrunnet i både værmelding og undertegnedes generelle og spesielle kapasitet (det vil si skrogets og ikke minst kneets grad av friskhet) vil jeg med dette bekrefte at vi har fulgt fjellvettreglene til punkt og prikke. Og vel så det.
Vi har planlagt, sagt fra og skal bare ta en selfie før vi kjører. Småbrukeren vet hvor vi skal. Trur’n.
2. Tilpass turen etter evne og forhold.
Evnen til å forsere steinur med ødelagt kne og hofte er overraskende bra. Med staver.Andre går på henda.
3.Ta hensyn til vær-og skredvarsel.
Været var til tider spektakulært å se på. Skredfaren relativt liten. Kan du se den hvite flekken oppi der?
4.Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
Lua kom på like etter denne selfien og studenten måtte legges i le bak en stein og fores litt ekstra for ikke å blåse bort.
5.Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
Mat er nødvendig utstyr.Utrolig hvor mye nødvendig utstyr en dagstursekk kan inneholde. I alle fall når studenten er sherpa. Her har sekken eksplodert ser vi.
6. Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
Veldig usikker is her. Etter temperatur å dømme hadde den faktisk nettopp gått. Smilet derimot: relativt tæla…
7. Bruk kart og kompass, vit alltid hvor du er.
Alltid. Og hjemmelaget kartmappe anno 2013.
8. Vend i tide – det er ingen skam å snu.
Og når man ikke vender i tide er det ingen skam å legge seg litt nedpå og tøye ut litt…
9. Spar på kreftene, og søk ly om nødvendig.
Søkte ly, nødvendig opprettholdelse av væske- og næringsbalanse hver kveld. Boka er ikke bibelen, som noen foreslo.
Som sagt, gode regler, men ikke så detaljerte. Ta alltid med sykkelshorts i tilfelle 5-timers impulsiv sykkeltur plutselig skulle oppstå. Bruk av ankelsokker og lave joggesko og dermed blotting av naken hud frarådes sterkt. Sår rompe og 34 myggstikk rundt anklene, sånn ca, er påfølgende bivirkning. Dette burde nok noen ha fortalt oss og bivirkningene kunne kanskje vært unngått om regelen «lytt til erfarne fjellfolk» ikke hadde blitt fjernet fra lista.
Minst. Jeg tror vi sier det. Plan A ble for lang. Plan B ble for dyr og plan c og d både for kjedelig og for usikker. Alle variantene etter det var i og for seg både relativt forlokkende og til og med antakelig gjennomførbare. Luksusproblem! Men jeg tror vi endte på noe omkring plan H. Sånn ca. Sånn går det når studenten og kjærringa med staven skal ut på tur sammen. Det er ikke smått med ønsker, behov, hensyn og forutsetninger som skal tas hensyn til. Studenten er definitivt både mest fleksibel og mest realistisk. Heldigvis for kjærringa med staven så er studenten relativt bestemt også. Direkte streng vil jeg påstå. Dermed ender man opp med plan H. Og at den ble gjennomførbar skyldes litt flaks, god planlegging for både det uforutsette og det vi visste kom og en god del fleksibilitet. Og for en dag!
