Etter å ha levd det gode liv og fulgt fjellvettreglene mer eller mindre slavisk de siste 4 dagene kom dagen i dag. Og dagen er foreløpig akkurat som forventet. Å gjøre det man har lyst til, om enn i tilpasset variant, koster. Og det koster dyrt. Såpass at slike som meg er tvunget til å ta opp gjeld. I dag må gjelda betales. Akkurat som forventet. Dagens plan er avlyst. Det var vel ingen, inkludert meg sjøl, som hadde trua på gjennomføring av den uansett. Det blir gjerne sånn med planer som kommer rett etter andre planer her i gården. De henger i en tynn tråd.
Men det er greit, så fint som jeg har hatt det. Det er derimot uaktuelt å legge planer for helga, så alle fristende invitasjoner faller foreløpig på steingrunn. Som en fin fyr på jobben sa: “bæsj!” (fyren var 4).
Slik er livet her og nå. Jeg er glad jeg klarer å gjennomføre i alle fall noe. Det er skikkelig digg med noen dager «fri» fra hverdagen. Noen dager der jeg kan gjøre noe annet. Så får verden bare tåle at jeg overøser blogg og andre sosiale medier med euforiske turbilder i noen dager, for så å syte og klage en dag eller to. Det er frivillig å lese/se. Jeg tror det er viktig at det syns. At det syns at friskusbilder for noen av oss koster litt (mye egentlig!) og at livet og medaljen har flere sider. Jeg vet jeg blottlegger meg og jeg vet jeg fint kunne faket et annet liv på sosiale medier. Men jeg gidder ikke lenger!
Og: Jeg tenker at om ikke jeg tør å vise fram at medaljen har en bakside, så vil aldri verden gå videre. Jeg har jobbet, og jobber fortsatt, intenst med å godta at det er som det er. Jeg stiller fortsatt spørsmål til meg selv om alt sitter mellom øra og jeg tenker fortsatt at «jeg må ta meg sammen». Jeg må innrømme at jeg skammer meg. Skikkelig meningsløs dustefølelse det: å skamme seg.
Hvis ikke jeg som har passert 45 med god margin, er rimelig voksen og har et langt arbeidsliv bak meg, skal tørre å stå for livet slik det er…hvordan skal jeg og verden forvente at ungdommer i 20-åra som møter liknende utfordringer skal ha det? Hallo, vi er her! Jeg er her i dag også. Selv om jeg ser annerledes ut enn i går. Jeg er meg. Den samme meg, men den delen som ikke engang jeg sjøl begriper og som jeg sliter med å godta.
Holder bare på å betale gjeld. Og rentene på den gjelda får forbrukslånsrentene i luksusfellen til å se ut som lommerusk, bare så det er sagt. Jeg vet aldri hvor mye jeg har på kontoen eller i lån. Renta på det her flyr opp og ned fortere enn en kenguru kan hoppe og derfor vet jeg ikke akkurat hvor lang tid det tar å betale gjelda heller. Har inntatt min faste stilling på sofaen og det er kun fingrene som er i bevegelse. Burde sikkert tatt på øyemaske og øreplugger igjen, men min manglende evne til å sove på dagtid uten minst 38,5 i feber er såpass grunnleggende at det blir bare vas.
Og det går likar og likar utover dagen. Med en håndfull smertestillende innabords har jeg allerede BÅDE stått opp og rydda ut av oppvaskmaskina. Og klokka er i skrivende stund 11.09. Jeej!
Kilde og INSPIRASJON: «Men du ser ikke syk ut», Ragnhild Holmås, 2020.
