Er det en eller annen som kan få den pokkers nissen som henger rundt her og banker meg opp med stokker hver eneste dag til å ta ferie? Nå er jeg lei av den helsikes torturisten. Opererer i smug gjør’n også, så det er komplett umulig å få has på’n eller unngå’n. Han kan vel i det minste sove om natta?
Regner med at’n er av typen som blir med på lasset om jeg prøver å stikke av, men har tenkt å gjøre et forsøk allikevel. Med denne sommeren så blir det vel som et forsøk på å fryse’n ut. Vi får se åssen det går. Men altså: kan noen få ham til å ta ferie, eller i alle fall ta pause så lenge at jeg orker å pakke til årets sommerekspedisjon? Wish me luck!
Jeg tipper han ser omtrent slik ut. Bilde: Spartacus forlag AS.
Iiis, farmor! Var det første jeg hørte at’n sa den aller første gangen jeg traff ham midt på 90-tallet. Han stupte ut av bilen og lyden kom synkront med at beina traff bakken og tok ham mot farmor si trapp og døra der hun ventet med utstrakte armer. Da var han omkring 3 år og dermed ganske naturlig opptatt av is. Spesielt midt i sommerferien. Og farmor leverte, selvfølgelig.
Farmor leverte i jula også. Pæreis.
Nå er han litt mindre opptatt av is, tror jeg. I alle fall så blir det betydelig mer flytende kornblanding som inntas når vi treffes. Ikke så mye is. Han har blitt en god del lengre, mer langhåret, skjeggete og tatovert siden det første møtet også.
Det er egentlig ganske merkelig og veldig fascinerende å henge med, riktignok på ganske god avstand, gjennom så mange år av et liv. En kan observere stykkevis og delt og opplever at vedkommende endrer seg ganske betraktelig fra gang til gang. Med så mye tid mellom møtene ser endringene ut til å komme helt plutselig. Og vi som opplever det slik møter nesten en ny person hver gang.
Nå har isgutten, som i år fyller 28, nettopp forlatt småbruket etter enda et sommeropphold av type arbeidsleir sammen med onkel småbruker. Tradisjonen startet i 2004 og har nesten uavbrutt foregått hvert år siden.
Småbrukeren har kost seg. Gutta har skravlet. Og de har jobbet. Jeg tror ikke isgutten fikk en eneste is under oppholdet, men jeg tror han var fornøyd med det andre han fikk servert! Vi kan bare håpe han får seg en is eller to senere i sommer og at han kommer igjen neste år!
…blir ikke jeg etter å ha vært på tur. Når det gjelder mat og drikke går jeg definitivt stort sett for komfort framfor lav vekt. Da blir det selvfølgelig en del bæring. Jeg har en og annen matrett på lur som egner seg godt på både bål og primus. Men av og til tyr også jeg til lettvintvarianten. Når planene innebærer noe sånt som minst 5 middager på primusen etter hverandre, tenker jeg at ferdigmat får gå. I alle fall et par av dagene. Derfor ser skapet nå slik ut:
Egentlig hadde jeg bestemt meg for aldri mer å spise real! Avgjørelsen ble tatt etter et par mer eller mindre elendige opplevelser med fenomenet. Både konsistent på såkalt kjøtt i turmaten (det vil si papp!) og følelsen av å ha spist en elefant som prøvde å komme ut igjen gjennom både munn, nese og ører når første bakke skulle forseres etter lunsj bidro til avgjørelsen.
Vel, nå har jeg hatt mer eller mindre real-pause i sånn omkring 3 år, tenker jeg. Og i min alder så glemmer man fort! Så nå har jeg gått til det skrittet å anskaffe litt næring i oransje pose igjen. Må si det kan bli et spennende nybekjentskap. Grugleder meg.
Noen kom og stjal identiteten min. Eller rettere sagt noe. Dette noe snek seg på over en laaang periode selv om jeg gikk for ulike taktikker for å hindre tjuveriet. Ganske mye ignorering, «late-som-ingenting», fornekting og trass senere sitter jeg akkurat nå og føler meg relativt identitetsløs og lite verdifull. Denne uka har jeg tatt ferie. Første ferieuka. Eller jeg skulle ha tatt. Og refleksjonen er i gang:
Jeg lurer på: Når skal vi, altså jeg, begynne å måle oss og vår verdi ikke etter hva vi gjør men etter hvem vi er? Vi damer, og spesielt vi flinke piker (se blogginnlegg fra 8. juli) har en tendens til å sammenlikne oss selv og måle vår vellykkethet kun ut i fra hva vi gjør. Vi sammenlikner oss med andre, som vi ikke vet den fulle sannheten om, og vi tror at andre forventer slik og slik av oss. Vi ser at «alle andre» fikser det ene og det andre og dømmer oss selv hardt om vi ikke helt syns vi får det til sjøl. Vi skal jobbe hardt i en «god» jobb, ha den perfekte familie, være perfekt mor, kjæreste, søster og datter og vi skal ha et plettfritt hus og ikke minst et plettfritt ytre. Jobbe, trene, vaske, bake, sosialisere og engasjere. Minst.
Når skal vi begynne å måle oss etter hvem vi er? Hvor gode vi er til å lytte? Hvordan vi oppfører oss mot andre? Hvordan vi har det?
Hva er det som gir oss identitet? Hva er det vi spør etter når vi treffer nye folk på fest eller andre sosiale sammenkomster? Jo vi spør: hva jobber du med da? Og hvis vedkommende svarer at hun ikke jobber…hva tenker du da? Jeg kan glatt innrømme at min identitet er nært knyttet sammen med yrkesutøvelsen min. Så det vil vel si at akkurat nå, etter snart et halvår i vakuum, så kjenner jeg meg en smule identitetsløs. Eller identitetsforvirret i alle fall. Noe har stjælt jobbidentiteten min! Jeg kan skrive under på at identitetsløs og selvtillit ikke akkurat er kjempekompiser. Ragnhild Holmås skriver om dette i boka si «Men du ser ikke syk ut». Hun skriver om at hun på det spørsmålet til slutt svarte at hun jobber med å bli frisk. Der samtalepartneren faktisk klarte å respondere: «det høres ut som en viktig jobb»! Applaus til ham! Amen.
Jeg syns det er på tide at vi knytter identiteten etter hvor tilfredse og glade vi er. Hva vi er opptatt av, at vi prioriterer etter egne ønsker og behov og hvordan vi har det. Og at vi slutter å verdsette oss selv og hverandre på en skala der vi sammenlikner oss med andre. Er det virkelig så viktig å komme på den seierspallen? Og hvem er det egentlig som sitter i den juryen?
Og ja, flink pike som jeg er, så er denne bloggposten og denne formaningen minst like mye myntet på meg selv som andre. Identitetskrisa er her et faktum og refleksjonene veksler mellom å være lærerike og rene skjære tullballet. Jeg får begynne med meg selv, kanskje skape meg en ny identitet rett og slett, så får det være opp til andre å jobbe med seg!
At alle skolebarn og barnehagebarn kan gå tilbake til klasserom og barnehageavdelinger etter sommeren
At alle kronisk syke barn kan få begynne på skole og barnehage igjen i løpet av året
At alle risikoutsatte kan gå på butikken og handle uten å frykte at det går gæli
At alle studenter får undervisningen de forventer
At alle som vil får lov til å besøke bestemor på sykehjemmet
At alle som havner på sykehus kan få besøk av nære og kjære
At alle nyfødte og mammaene og pappaene deres får hilse på familie og venner
At alle som trenger det skal få en klem igjen
At alle som har bursdag kan feire med kake, nære og kjære
At alle sykepleiere, hjelpepleiere, leger og andre som har jobbet døgnet rundt for oss alle i hele vår får de fridagene de har så sårt behov for
At ingen av dem trenger å rushe tilbake på jobb midt i ferien sin
At alle vasker hender. Skikkelig!
At de som bare MÅ reise til utlandet nå, som Espen N. sier: har tungtveiende grunner.
Jeg håper vi ikke rykker tilbake til start og at alle hverdagsheltene som har stått på gjennom nedstenging og inngripende tiltak ikke har gjort det til ingen nytte.
Her sitter man da, helt ubekymret i hyggelig lag i sin egen stue og snakker med veldig trivelige gjester. Gamle minner, folk er rare, tegneserier fra nittenpilogbue, fotball og hva-het-han-som-spilte-i-den-filmen og slikt. Helt uskyldig og ukomplisert samtale i grunn.
I en sving innom sosiale medier, kall det gjerne en omvei, dukker følgende overskrift opp i nyhetsfeeden: “23 grunner til at du aldri, aldri må flytte til Trøndelag.”
Meget spesielt og bittelitt urovekkende siden vi befinner oss i tjukkeste innlandet og 5 av 5 gjester er trøndere. Dog de fleste uten bart. Vi 2 som ikke er det har heller ikke noe særlig bart. Men overvåket? Jadagitt!
Innimellom oppdager jeg at jeg er iført noe som, når jeg først tenker etter, er ganske utrolig. Ganske mentalt forstyrret antrekk, egentlig. I dag tidlig ble det sånn. Etter ei sommernatt i skogen, der lue og ull faktisk var helt på sin plass nedi soveposen var det klart for morgenkaffe i sola. Og en av de fordelaktige bivirkningene ved å like seg til skogs der det er fint lite andre, er at antrekk er helt uvesentlig. Når det gjelder turantrekk så slår praktisk pent i samtlige tilfeller, men av og til oppdager jeg at praktisk kan se ganske, la oss si morsomt ut.
Da kan undertegnede altså fort sitte og nyte morgenkaffe og sol iført fjellsko og ullsokker, ullstillongs av type wannabe-shorts, ullbh og solbriller. Sola varmer i det minste heldigvis. Kombinert med hengekøyehår og ikkeakkuratsåbruniårheller er denne kombinasjonen uslåelig. Til og med småfuggelen var tyst.
PS! Om en eller annen produsent av ullundertøy for damer vennligst kunne lage noe som IKKE er lilla eller rosa og sende meg snarest, så blir jeg enda blidere!
Neida, jeg har ikke fått meg bikkje. Ikke engang ei bittelita ei. I hvert fall ikke ei bittelita ei, faktisk. Men jeg har kjøpt meg hundeposer. Kjekt å ha, og jeg skal nå forklare hvorfor.
Jeg er en god del ute. Jeg elsker å finne fine plasser i naturen, både i skogen og på fjellet, helst ved elv eller sjø, i det minste en bekk. Det er det flere her i landet som gjør. Spesielt i år. Det er visst både populært og trendy og sportsbutikkene er utsolgt for både telt og hengekøyer. I følge mediene så valfarter både erfarne og nybegynnere til skogs og fjells.
Det betyr at det er mange av oss i marka. I alle fall flere enn i fjor. Det betyr også at de populære plassene er godt brukt. Og det er ofte de med fin utsikt og de nevnte med elv og vann. Det betyr igjen en viss slitasje på fasilitetene. Selv om vi etterkommer bålforbudet nå om sommeren så skal det noe til at en populær telt- eller hengekøyeplass ved vannet ser helt uberørt ut.
Sjøl er jeg nok enda litt mer enn gjennomsnittet opptatt av sporløs ferdsel. Det vil si at det godt kan synes at det har stått telt på en leirplass mer enn en gang og jeg tåler at det er spor etter bål på en fin odde ved vannet. Men jeg overraskes stadig av hvor likegyldige mange er når det gjelder å fjerne søpla si når de drar hjem. Stadig vekk finner jeg tomme ølbokser, plastlokk og annen embalasje og udefinerbare gjenstander både i og ved gamle bålplasser. Og dette er gjerne på de mest utilgjengelige steder der folk har bært sekk, padlet eller i alle fall på en eller annen måte transportert seg selv og utstyret sitt langt unna folk. Gjerne timesvis fra bilvei. Jeg har funnet søppel etter folk langt inni Femundsmarka og langs vann i høyfjellet der man ofte ikke ser folk på dagesvis. Det overrasker meg gang på gang hvor kraftløse disse såkalte friluftsfolka plutselig blir da de tydeligvis ikke makter å bære med seg tomgodset sitt hjem. Og da har jeg tatt høyde for at småtteri kan blåse bort fra en leirplass og dermed bli liggende igjen i marka. Bokser og annet som er klemt flatt og «tilfeldigvis» havnet bak en stein har IKKE blåst bort.
Jeg har mine svin på skogen (bokstavelig talt) sjøl. Selv om dopapir graves ned, dekkes med mose eller stein og tilsynelatende blir borte, er det ikke noe som er så lite trivelig som å tråkke rundt i gammelt papir som flagrer rundt når du finner en idyll du har lyst til å slå deg til på. Det er faktisk noe av det minst trivelige jeg vet. Min siste opplevelse var på snaufjellet der jeg måtte søke ly for sterk vind bak en bergvegg. Det var fint å sitte der, men under steinene vi satt på lå det berømte papiret da.Noen hadde tydeligvis hatt «a-pee-with-a-view» akkurat der. Jeg kan egentlig ikke klandre vedkommende for valg av do da det ikke akkurat var så mye annet å gjemme seg bak der.
Men altså, der og da ble avgjørelsen om å kjøpe hundeposer tatt. Rett og slett for å forbedre min «sporløs-ferdsel» framferd ytterligere. Heretter kommer dopapiret mitt til å bli med til nærmeste søppelkasse, så sant det ikke fins muligheter for seriøs nedgraving langt nedi ei blautmyr eller liknende.
Det blir altså ikke bikkje, selv om hundeposene er anskaffet. I beste fall blir det ny katte utpå høsten.
Og til alle som syns frisk luft, natur, fjell og skog er ganske ålreit: TA MED SØPLA DI HJEM! Om du syns det er tungt: ta det som trening!
Kanskje noe av det rimeligere turutstyret jeg har anskaffet. Og må ikke forveksles med reklame. Funker også til bind og tamponger om du er jente i reproduksjonsalderen, for ikke å snakke om annet søppel.
