Iiis, farmor! Var det første jeg hørte at’n sa den aller første gangen jeg traff ham midt på 90-tallet. Han stupte ut av bilen og lyden kom synkront med at beina traff bakken og tok ham mot farmor si trapp og døra der hun ventet med utstrakte armer. Da var han omkring 3 år og dermed ganske naturlig opptatt av is. Spesielt midt i sommerferien. Og farmor leverte, selvfølgelig.
Nå er han litt mindre opptatt av is, tror jeg. I alle fall så blir det betydelig mer flytende kornblanding som inntas når vi treffes. Ikke så mye is. Han har blitt en god del lengre, mer langhåret, skjeggete og tatovert siden det første møtet også.
Det er egentlig ganske merkelig og veldig fascinerende å henge med, riktignok på ganske god avstand, gjennom så mange år av et liv. En kan observere stykkevis og delt og opplever at vedkommende endrer seg ganske betraktelig fra gang til gang. Med så mye tid mellom møtene ser endringene ut til å komme helt plutselig. Og vi som opplever det slik møter nesten en ny person hver gang.
Nå har isgutten, som i år fyller 28, nettopp forlatt småbruket etter enda et sommeropphold av type arbeidsleir sammen med onkel småbruker. Tradisjonen startet i 2004 og har nesten uavbrutt foregått hvert år siden.
Småbrukeren har kost seg. Gutta har skravlet. Og de har jobbet. Jeg tror ikke isgutten fikk en eneste is under oppholdet, men jeg tror han var fornøyd med det andre han fikk servert! Vi kan bare håpe han får seg en is eller to senere i sommer og at han kommer igjen neste år!
