Noen kom og stjal identiteten min. Eller rettere sagt noe. Dette noe snek seg på over en laaang periode selv om jeg gikk for ulike taktikker for å hindre tjuveriet. Ganske mye ignorering, «late-som-ingenting», fornekting og trass senere sitter jeg akkurat nå og føler meg relativt identitetsløs og lite verdifull. Denne uka har jeg tatt ferie. Første ferieuka. Eller jeg skulle ha tatt. Og refleksjonen er i gang:
Jeg lurer på: Når skal vi, altså jeg, begynne å måle oss og vår verdi ikke etter hva vi gjør men etter hvem vi er? Vi damer, og spesielt vi flinke piker (se blogginnlegg fra 8. juli) har en tendens til å sammenlikne oss selv og måle vår vellykkethet kun ut i fra hva vi gjør. Vi sammenlikner oss med andre, som vi ikke vet den fulle sannheten om, og vi tror at andre forventer slik og slik av oss. Vi ser at «alle andre» fikser det ene og det andre og dømmer oss selv hardt om vi ikke helt syns vi får det til sjøl. Vi skal jobbe hardt i en «god» jobb, ha den perfekte familie, være perfekt mor, kjæreste, søster og datter og vi skal ha et plettfritt hus og ikke minst et plettfritt ytre. Jobbe, trene, vaske, bake, sosialisere og engasjere. Minst.
Når skal vi begynne å måle oss etter hvem vi er? Hvor gode vi er til å lytte? Hvordan vi oppfører oss mot andre? Hvordan vi har det?
Hva er det som gir oss identitet? Hva er det vi spør etter når vi treffer nye folk på fest eller andre sosiale sammenkomster? Jo vi spør: hva jobber du med da? Og hvis vedkommende svarer at hun ikke jobber…hva tenker du da? Jeg kan glatt innrømme at min identitet er nært knyttet sammen med yrkesutøvelsen min. Så det vil vel si at akkurat nå, etter snart et halvår i vakuum, så kjenner jeg meg en smule identitetsløs. Eller identitetsforvirret i alle fall. Noe har stjælt jobbidentiteten min! Jeg kan skrive under på at identitetsløs og selvtillit ikke akkurat er kjempekompiser. Ragnhild Holmås skriver om dette i boka si «Men du ser ikke syk ut». Hun skriver om at hun på det spørsmålet til slutt svarte at hun jobber med å bli frisk. Der samtalepartneren faktisk klarte å respondere: «det høres ut som en viktig jobb»! Applaus til ham! Amen.
Jeg syns det er på tide at vi knytter identiteten etter hvor tilfredse og glade vi er. Hva vi er opptatt av, at vi prioriterer etter egne ønsker og behov og hvordan vi har det. Og at vi slutter å verdsette oss selv og hverandre på en skala der vi sammenlikner oss med andre. Er det virkelig så viktig å komme på den seierspallen? Og hvem er det egentlig som sitter i den juryen?
Og ja, flink pike som jeg er, så er denne bloggposten og denne formaningen minst like mye myntet på meg selv som andre. Identitetskrisa er her et faktum og refleksjonene veksler mellom å være lærerike og rene skjære tullballet. Jeg får begynne med meg selv, kanskje skape meg en ny identitet rett og slett, så får det være opp til andre å jobbe med seg!
