Så kom polarekspressen

Jeg har vært på ferie. I alle fall fra bloggen. Og det var Polarekspressen som tok meg dit. For jeg som trodde den gikk kun til Nordpolen ved juletider, a gitt. Neida, den gikk til Stockholm i september også. Med tre lettere animerte og euforiske jenter (!) i vår beste alder om bord. Klare for tre dager og tre netter på bytur.

Undertegnede ble luksuriøst nok hentet hjemme og bilturen som tok en time førte oss til intet mindre enn Kongsvinger stasjon.

Og ja, det blir litt klaging på jernbanen her, altså. For ikke var det parkering for «vanlige» biler og folk uten handicaplapp. Så etter å ha virret litt rundt, blant annet mot enveiskjøring og sånt småtteri, så fant vi parkering oppe i sentrum. Vi ruslet ned på stasjonen og heldigvis hadde vi god tid. For der var det fire spor. Og null info om hvor toget vårt skulle komme.

Undertegnede er jo som kjent ikke av typen som løper så fort, så riktig perrong i utgangspunktet er rimelig vesentlig. Gutta med vy-jakke forklarte både oss og en to-tre medpassasjerer at joda «det henger ei lita infotavle på husveggen rundt hjørnet der». Vi lette. Og vi lette. Vi var i alle fall fem personer som lette og etter hvert fikk vi med oss en dansk bussjåfør fra vy. Han lette også. Tavla fantes ikke. Og venterommet var stengt grunnet oppussing.

Dansken var imidlertid av det sørvismindede slaget og fikk tak i en fyr på et kontor og toget skulle i følge vedkommende komme på spor en så da var vi på rett sted.

I mellomtida fikk vi høre om «rasistiske elghunder» som bjeffet på mørke folk og mannfolk, ble etterlatt alene i bånd på stasjonen og røytet på medpassasjerer. Det var visst eieren som hadde beskrevet bikkja…

Så kom Polarekspressen.

Eller i alle fall SJ. En noe eldre medpassasjer var fortsatt skeptisk da toget hadde et annet nummer enn det ble opplyst på høyttaler, men destinasjonen var den samme så vi blunket ikke. Ikke før vi skulle buksere koffert og stokk og greier inn på toget. For det var av det riktig aldrende slaget, muligens fra andre verdenskrig som vår medpassasjer sa, med meget smal og bratt trapp og masse tunge dører før vi endelig var inne og kunne finne plassene våre. Der satt tredjemann som kom fra Oslo og ventet og vi fikk jaget en barnefamilie (!) og landet skrotten i setet for fire og en halv times tur mot nye eventyr. Plassbillett er digg.

Heldige meg blir hentet av privatsjåfør.

På Polarekspressen mot Stockholm.

Heldigvis skulle ikke Polarekspressen mot Nordpolen denne gangen.

Det var lite pinlig stillhet i dette reiseselskapet. «Verdensproblemer» ble løst i såpass store mengder og med såpass stor iver at fyren som satt sammen med oss ved firemannsbordet ved anledning flyttet seg til et annet sete. Men vi fikk da med oss at konduktøren hadde et svare strev med å stagge en fyr som skulle sparke seg ut gjennom togdøra i fart og en annen fyr som rett og slett var så dritings at han bare vaset frem og tilbake og muligens var til ganske stor sjenanse for både reisende og personell. Såpass at de til slutt var to konduktører som fotfulgte fyren og at han fikk uniformerte «lovens lange arm» som mottakskomité da vi kom fram til Stockholm. Det hører jo med til historien at den første konduktøren som fikk bryne seg ei stund alene på begge utfordringene var ei blond ungjente på ca 152 centimeter.

Vi kunne gå rett i taxien utenfor og ble kjørt til døra på hotellet. Der kunne vi sjekke inn på et stort og herskapelig rom med lysekrone og senger for oss alle tre før vi bega oss ut på jakt. På jakt etter mat. Eller kveldsmat, rettere sagt.

Planen vår om å spise middag i bistrovogna på nevnte Polarekspress i ren Orientekspress-stil med klirrende bestikk, stetteglass og hvite duker gikk nemlig i vasken da et eller annet var ødelagt og de ikke fikk servere varm mat der. De hadde visst ikke hvite duker og stetteglass heller. Heldigvis solgte de fortsatt vin. Og de hadde pappkrus. Så med litt «kaffe» på termoflaske og litt handling på veien så var væskebalansen i alle fall i orden.

Men altså, vi rundet hjørnet og fant en ganske tom restaurant der vi fikk deilig burrata, gambas pil-pil og en gedigen salat med reker. Nam! Standarden var satt for de kulinariske opplevelsene og de første brosteinene var forsert og vi gledet oss til morgenen og fortsettelsen.