Vi var ikke helt ferdige med shoppinga så det ble en ørliten tur gjennom gater og smug denne dagen også. Selvfølgelig etter en rikholdig frokost. Og det ble handlet, ja. Mye mer enn undertegnede egentlig hadde planer om.
Turen på Systemet dagen før hadde gått litt over styr for de som var der, så vi hadde rikelig med forfriskninger på rommet. Men ikke noe kjøleskap å ha det i! Men vi hadde da visst vinkjøler. I alle fall søppeldunk og dusj.
Da shoppingeventyret var over var det nemlig tid for litt forfriskende fra dusjen (!) før vi skulle sette nesa mot Tortuga. For de som ikke er like barnslig opptatt av sjørøverier som enkelte av oss andre så er Tortuga eller «skilpaddeøya» den øya i Haiti som var et slags fristed for karibiske pirater på 1600-tallet. Og gjort kjent gjennom filmene med Johnny Depp, Pirates of the Caribbean.
Dit kunne vi ikke kjøre Polarekspressen. Djurgårdsfärjan derimot. Den tok oss over sundet. Og til färjan var det bare 150 meter.
Og FOR et piratskip! Eller, det var jo faktisk et krigsskip. Wasaskipet, så klart. Eller Wasamuseet, da. Der fikk vi kunnskap både om skipet, byggingen, den ufattelig korte jomfruturen, kullseilingen, livet om bord (på tilsvarende skip), samt bergingen og bevaringen. Det var et skikkelig sjørøverskip Tortuga verdig. I alle fall i utseende. At «noen» hadde bommet katastrofalt på byggingen og bæreevne og både høyde, bredde og ballast var det jo overhodet ingen tvil om. Det ble også raskt definert som et typisk eksempel på «keiserens nye klær» av en av oss. Men om Wasa hadde dukket opp i all sin prakt i innseilingen til Tortuga en gang der på 1600-tallet så hadde den definitivt vært et strålende og staselig syn. Og definitivt passet inn.
Slike museumsekspedisjoner med så mange inntrykk er ganske utmattende så vi satte etter hvert nesa mot färjan igjen. Dessuten så skulle museet stenge. Akkurat da skulle så klart alle som hadde vært på et eller annet der ute på Djurgården, om det så var tivoli, Spritmuseet, Vikingmuseet eller Wasa eller noe annet, tilbake med samme båt. Vi kom oss med som noen av de siste. Blant barnevogner, turister, unge og gamle fikk vi trøkt oss inn og undertegnede fant en stolpe og holde seg fast i innimellom noen barnevogner. For Svenske Djurgårdsfarere – DE reiser seg ikke for damer med stokk! Og denne damen med stokk er jo i grunn såpass full av trass at det er uaktuelt å mase på noen om å få sitte selv om hun er rimelig gåen etter å ha trasket rundt i by og på museum en hel dag. Dessuten så tar jeg det helt og holdent som et tegn på at jeg ser sprekere ut enn både ungdommer, småbarnsfedre og andre. I alle fall svensker.
Men i og med at turen var både kort og i rimelig rolige farvann så slapp jeg å ramle om kull oppå en unge eller mellom barnevognene og vi kunne fornøyde gå i land og ta oss en ørliten siesta på rommet mens vi fordøyde våre Wasa-inntrykk og fant ut hvor og hva vi ville spise til middag.
Denne kvelden ble det italiensk. Både pizza og lasagne og ikke minst vår nye favorittdrink, “French75”, som «konfirmanten» som serverte tryllet sammen til oss. Godt var det. Etterpå ble det en ørliten svipp innom for mere ale på stedets vikingvertshus Aifur. Med middelaldermusikk, høylytt stemning og en og annen viking, slash pirat som definitivt kunne passet inn på både Tortuga og på et hvilket som helst strandhogg på 1100-tallet var stemningen aldeles strålende. Men mjøden sto vi over. Undertegnede hadde vært der og prøvd den før og bestemte at vi godt kunne ta noe annet.
Kvelden ble god igjen, den. For det blir gjerne slik når en bestemmer seg for at «nå skal vi ha det fint og kose oss». Og så ta det litt som det kommer. Å lage seg en god dag er ikke en floskel. Med riktig innstilling og gode valg er det mye lettere å lykkes. Både på Tortuga, Wasa, Djurgårdsfärjan og i vikingtida. I alle fall når en som oss kan forlate vikingtida og rusle tilbake til et moderne hotellrom med både seng og dusj.
