Nøyaktig, 3 år, 6 måneder og 17 dager, eller noe slikt, har gått siden jeg fikk beskjed om at jeg hadde malignt melanom. Altså føflekkreft. Den aggressive hudkreften.
Det første halve året etter operasjon den 24. februar ble brukt til behandling av infeksjon i operasjonssår som endte i sykehusinnleggelse, haugevis med undersøkelser og blodprøver, flere forsøk på tablettbehandling med påfølgende sykehusinnlegelse igjen og mye styr og råtten form.
Etter det så har det gått relativt greit. Jeg har fått fjernet tre andre «flekker» på skrotten, der to av dem viste seg å være basalcellekreft, altså en «snillere» kreftform. Og jeg har gått til kontroller. MR, ultralyd, pet-scan(ct med radioaktiv kontrast), vanlig ct og blodprøver. Alt administrert via onkologen som også har kontrollert meg hver tredje måned. Og timer hos hudlege og øyelege.
I dag kom endelig dagen. Onkologen sa at prognosene nå er såpass bra at det de neste par årene kun vil være nødvendig med kontroller med ultralyd og blodprøver og time hos ham to ganger i året! DENNE dagen har jeg ventet på!
Han påpekte at det fortsatt var en viss risiko for tilbakefall. Så vidt jeg forsto så er det særlig slik med for eksempel både brystkreft og malignt melanom. MEN, risikoen for tilbakefall er aller størst de første tre årene etter operasjon. Og selv om multippel sklerose og noe kompliserte og begrensede behandlingsmuligheter av melanomet og -vurderinger av den grunn har gjort behovet for oppfølging noe utvidet, så er endelig dagen her.
3 år, 6 måneder og 17 dager siden lynet slo ned. Og 3 år, 6 måneder og 8 dager siden operasjon og siden jeg hadde kreft i kroppen!
Det ble et glass rødvin å feire med denne mandagen!
Det var nesten skremmende stille på kreftavdelingen i dag. Og så og si ingen forsinkelser. Skål for det og gode nyheter 🙂
