Eller 5 veier til måloppnåelse.

Den 7. juni skrev jeg om mål. Jeg uttrykte noe bekymring om målene jeg hadde satt meg for sommeren var oppnåelige. Rett og slett om jeg kom til å klare det. Nå i ettertid når jeg leser det jeg skrev så forstår jeg at jeg på ingen måte var sikker på at jeg kom til å lykkes. Den usikkerheten er der helt til prosjektet faktisk er gjennomført. Uforutsigbarhet og varierende dagsform har blitt en vane.

Målene ble satt en gang i løpet av høsten 2020. Midt i en prosess som besto av å tilpasse hverdagen til min gjeldende kapasitet. En vanskelig øvelse. Det kan jeg skrive under på. Og litt skummelt å skulle sette seg fysiske mål som både skulle være oppnåelige og realistiske, samtidig som de skulle være akkurat så krevende at komfortsona fikk kjørt seg bare bittelitt. Prosessen pågår fortsatt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå er sommerferien over. Og det vil si sesongen for målene jeg satte meg.

Jeg skulle opp på Muen. 1424 meter med steinrøys på fjellet. Hverken langt eller spesielt høyt i fjelltursammenheng. Men både bratt og steinete. Og inkludert strålende utsikt hvis været holdt. Det holdt. Og jeg holdt. Med nød og neppe. Oppturen gikk helt etter boka. Været ga utsikten jeg ville ha og lunsjen på toppen var strålende. Hjemturen ble både tøff og lang for skrotten, men det lot seg gjennomføre. Sjekk.

Jeg skulle også inn til Dørfallet. Samme fjell, men bortover i stedet for oppover. Det gikk lettere. Selv om det var lengre. Lett terreng og supermotivator som bar sekken får ta æren for det. Sjekk.

Litt skeptisk på utsida da beina nesten henger utover fossen, men fryktelig fornøyd på innsida.

De siste dagene har jeg snublet rundt i Skarvheimen. Jeg har holdt meg i dalene. Akkurat der ligger de på om lag 1100 moh, så fjellfølelsen er ikke direkte avhengig av topper.

Målet var å klare å ta meg på beina de fire kilometerne inn til Iungsdalshytta med egen sekk på ryggen. Og tilbake et par dager etterpå. Samt en dagstur med foss i mellom. Vi klokket inn både de to firekilometersturene og ikke minst turen til fossen som viste seg å ende på snaut 9 kilometer. Jeg nådde målet! Sjekk.

Kom meg hit.

Jeg nådde alle målene for sommeren. Jeg klarte turene jeg hadde planlagt og i tillegg fikk jeg både lavvoliv, kanopadling og en god del bading. Jeg er fornøyd.

Det er tid for å reflektere. Og dermed tenke litt på hva som førte meg til målene.

1. Som sagt: målene må være realistiske. Realistiske for den kapasiteten jeg og kroppen min har nå. Ikke den kapasiteten jeg skulle ønske jeg hadde.
2. Jeg må tenke mer på hva jeg faktisk kan og ikke så mye på hva jeg kunne før eller hva jeg burde kunne. Som for eksempel at jeg må slutte å bli småforbanna når jeg hører om andre turgåere som skal videre til neste hytte som ligger en dagstur på skarve 29 kilometer unna. 29 kilometer….jeg er fornøyd med og trenger å være fornøyd med mine 4.
3. Jeg må være tro mot konseptet. Det betyr at all treninga jeg driver med i hverdagen MÅ gjennomføres. Den gjør at jeg tross alt kan brukes til det lille jeg kan brukes til og den kan ikke hoppes over. Det betyr også at arbeidsmetoden ikke kan fravikes. Jeg kan holde det gående på beina i rolige 30 minutter. Da må jeg sitte i 10. Uansett om jeg tror jeg trenger det eller ikke. For jeg trenger det. Etter 35 minutter er faren for å gå på trynet og måtte hentes ut med store, bråkete hjelpemidler overhengende. Så 30/10 er greia. Noen ganger 20/10.
4. Vilje. Gjennomføringsevne. Den som gir seg er en dritt. Når beinet begynner å henge etter og ikke lar seg løfte over steiner, kan en velge å slenge det rundt steinene i stedet. Så lenge jeg kan støtte meg på gåstavene, så er den metoden noen ganger løsningen. Ellers så får venstrebeinet gjøre jobben og så er det mulig å slepe høyrebeinet over og langsmed hindringene. Den høyre fjellskoen bærer preg av det, men er de solide nok så holder de ei stund….
5. Godt og akkurat passe motiverende turfølge er et must. Det verste som kunne skje meg på tur er et turfølge som ikke forstår viktigheten av 30/10. Et turfølge som pusher meg til 40 for eksempel. Eller som ikke ser nødvendigheten av å sitte de 10 foreskrevne. Som sier «vi klarer litt til, bare opp på den toppen» eller «nå er det så kort igjen at nå kan vi gå resten i en smell». Det går ikke. Da er jeg redd jeg ikke kommer fram. En som sier «vi klarer å komme oss dit, men først må vi ha pause», virker bedre. At turfølget har nok klær til både å gå sakte og sitte mye er også et must. Jeg er heldig som har opptil flere slike i min nærhet.

Vinneroppskrifta er klar. I sommer er den gjennomført opptil flere ganger. Med hell og mestring som resultat. Det er slett ikke verst å ta med seg inn i en ny arbeids- og treningshøst.

Måloppnåelse er ikke nødvendigvis en enkel sak for noen. Med sjuk kropp er det mer komplisert og krever mer både forberedelse og planlegging enn det går an å forestille seg. Men det går. Om viljen er stor nok.

Neste sesong har jeg nye mål. Spesielt ett. Foreløpig tror jeg at jeg kaller det et ønske. Det handler om såpass mye steinur og såpass mange høydemeter at det antakelig krever et helt kompani for at jeg skal klare å gjennomføre.  Akkurat nå strider hele ønsket mot både punkt 1 og 2. Minst. Det handler om 2286 moh. Helst uten helikopter!

Mammaen kan bekrefte at a var sliten, ja…Men fornøyd.