Så var det bare å krype inn i hula igjen. Som ei snegle i sneglehuset eller ei skilpadde i skallet sitt. Eller under pleddet i godstolen da, rettere sagt. Denne uka har det vært en nødvendig plass å oppholde seg en del. Ganske mye innimellom. En planleggingsdag, en flyttedag, et par-tre treningsøkter, en blåbærtur med 4-åringer og et augustbad i tjernet de siste 5 dagene kjennes i systemet.
Jeg er inderlig kald. Dobbelt sett ullsokker holder tærne varme kun sporadisk. Ull og fleece samt pledd og godstol er helt nødvendig. Og varm te. Rett som det er. Hodepine type light, i alle fall for en migrene-pasient, hører også med. Og generell kraftløshet. Ganske kaputt rett og slett. Sånn er livet.
Det er bra å ha pledd. Og varm te. Og ei genialt god Isabel Allende-bok å lese i når jeg orker. Og det positive er at denne gangen har jeg kun vondt i korsryggen og hoftene. Og jeg holder meg under pleddet, trenger ikke under dyna.
Håper jeg kan snegle meg ut av skallet, eller pleddet, ganske fort!
Ja sånn er det når man har brukt masse energi og opplevd mye på kort tid 🙂 Da må man krype under teppet og roe ned og få varmen i seg 🙂 Ønsker deg en god torsdag 🙂
Takk🙂Lag deg en fortsatt god dag du også.