Hvorfor ble det egentlig «The Great Escape» og hvordan i all verden begynte vi og ikke minst fortsatte vi med de greiene her? «At dere gidder» som et noe yngre og nært familiemedlem uttrykte via snap senest underveis i vol. 9. NÅ har vi altså «giddet» ni ganger og er rimelig klare for 10-års jubileum i 2022.
Historien ser sånn ut:
I 2013 fikk friluftsheidi det for seg at hun ville på tur. På tur i fjella. Hun så for seg at hun kom til å gå alene, men tenkte at det hadde hun ikke gjort før så det kom hun helt sikkert til å få til. At hun nettopp hadde fylt 40 og antakelig var i ei eller anna slags krise er nok et faktum i etterpåklokskapens lys.
Da hun hadde nevnt prosjektet et par ganger så meldte AC, altså etter hvert sekkebæreren, seg på. Eller hun grein seg med, som hun sier selv. Siden denne sekkebæreren også er friluftsheidis arbeidsgiver og sjef, så turte jeg selvfølgelig ikke å si nei. Så sånn ble det. Dessuten så er undertegnede på såpass mange turer alene, at litt godt selskap er en høydare.
Dermed var første tur et faktum. Vi satte oss på toget og lot det stå til.
- 2013: Rondane på langs, Hjerkinn-Grimsdalshytta-Dørålseter-Rondvassbu-Mysuseter.
Hytte til hytte med tog og buss i begge ender. Dagsetapper på oppimot 2 mil. Strålende vær og lite pinlig stillhet. Vi lot oss hverken stoppe av manglende erfaring eller kommentaren «dere har alt for tunge sekker, jenter» fra forbipasserende kar i bil etter kun en times gange. Hyggelig kar som visste å komme med støtte, det der.
2013.
- 2014: Sognefjellshytta-Fannaråken-Skogadalsbøen-Sognefjellshytta
Neste år ville vi høyere. Ei overnatting i ei matbu på 2068 moh inngikk. Når starten befinner seg på snaufjellet blir topptur og brevandring lettere oppnåelig. En del høydemeter er allerede unnagjort. Og da overnattinga foregår på toppen er alt vel. Selv om vi var noenognitti gjester på ei hytte med 37 sengeplasser.
Oppå toppen der ligger en matbod som det går an å sove i.
Men først måtte vi over denne breen. 2014.
2015.
2015 kom og vi var enige om at tradisjonen nå var et faktum. Alt du gjør mer enn to ganger er en tradisjon, har jeg lært. Litt uheldig værmelding samt nølende planlegging ga oss en tur uten de helt store toppene. Litt buss i midten og en avslutning på hotell. Derfor ble treeren sånn:
- 2015: Rondane, Rondvassbu-Bjørnhollia-Gråhøgdbu-Spidsbergseter.
Så kom 2016. Begrepet “The Great Escape” ble et faktum:
2016.
- 2016: Rallarvegen, Haugastøl-Finse-Vatnahalsen-Flåm-Haugastøl.
I 2016 begynte friluftsheidi å skrante en smule, så mange mil på beina fristet ikke. Da sykler vi, bestemte vi. Dermed ble det Rallarvegen på leide sykler. En tur vi begge har lyst til å gjenta. Muligens på elsykkel. I alle fall for friluftsheidi sin del. Og ikke minst: begrepet «The Great Escape» ble lansert. En hyggelig svenske vi delte kupe med på Flåmsbanen etter endt sykling stilte et godt stykke ut i samtalen det betimelige spørsmålet «har ni rymt?». Og det hadde vi jo. Vi var i tillegg både svette, hadde hjelmsveis etter dagevis ikledd slikt hodeplagg og vi hadde feiret målgang med en (muligens to) øl. Rømlingsstilen var inne, med andre ord.
The Great Escape med kano. www.utfordret.no eksisterer ikke lenger, men det gjør escapen.
- 2017: Breisjøen camp-Breisjøsæter-Breisjøen camp
I 2017 ble vi for alvor slike der «Monsen-damer». Begrepet oppfunnet av imponert dame vi kom i snakk med i peisestua på Breisjøsæter. Med kano og telt inntok vi Alvdal vestfjell. Kanoen blåste i land og vi måtte ta beina og sekken fatt etter hvert, men ellers så fiksa vi det også. «Monsen-damer» gjør gjerne det.
- 2018: Grimsdalen lavvo-Grimsdalshytta- Haverdalsseter lavvo- Grimsdalen lavvo
I Grimsdalen i 2018 ble lavvolivet kombinert både med sykkeltur og topptur. Og litt kultur på sykkel ved den gamle Grimsdalsgruva. Snarveien hjem til camp var ikke spesielt snar. Og definitivt ikke vei. Lyn og torden ga en ekstra spiss på lavvolivet og friluftsheidi lærte seg å mekke sykkel. Etterpå. Arbeidsmetoden 30/10 (se forrige innlegg) ble innført. Da i varianten 40/10. Det var tider.
2018.
- 2019: Ridetur Rendalsfjella.
I 2019 var friluftsheidi enda dårligere til beins, så en turopplevelse på andres bein ble valgt. Rideferie med overnatting på seter. Vi fikk sett Rendalsfjella fra hesteryggen i ymse vær. Og sov med tak over hodet hver natt.
2019.
- 2020: Pellestova, Hafjell.
Så kom 2020 og for første gang så det ut som at hele prosjektet måtte avlyses. Planlagt tur til Skarvheimen ble avbestilt og escape’n vol. 8 hang i en tynn tråd. Friluftsheidi hadde akkurat sluppet ut av sykehus etter å ha akuttoperert blindtarm og gikk fortsatt på relativt sterke medisiner. Fjell, fysisk aktivitet og utedo var ikke så veldig aktuelt. Men den som gir seg er en dritt og dermed ble det hotelltur på fjellet i stedet. Sekkebæreren fikk seg en topptur på egenhånd mens den medisinerte, altså undertegnede, passet peisestua. 200 meter tur den ene dagen og muligens 300 meter den andre dagen var mer enn nok. Men vi fikk til nummer 8. Det skal mer til enn litt rekonvalesens for å stoppe en tradisjon.
2020.
- 2021: Skarvheimen, lavvo og Iungsdalshytta
I 2021 kom endelig muligheten for å gjennomføre planen fra 2020. Litt sånn som resten av verden, for eksempel sommer-OL, liksom. Denne gangen var det sekkebæreren som opplevde hindringer i livet som satte escape-planer i en utsatt posisjon. Men hun beit tenna sammen og tok sjansen. Og takk for det. Skarvheimen med korte etapper tilpasset friluftsheidis kapasitet og helse var et faktum. Kombinasjonen lavvo og turisthytte passer oss bra. Vi er inne på et konsept som virker.
Da er det bare å glede seg til 2022 og:
- Jubileumstur! Foreløpig ukjent både framkomstmiddel, tidspunkt, varighet og innhold. Spennende!