Nei hun har jeg ikke sett….
Denne uka fikk jeg av min nærmeste leder fritt leide til å oppdatere og skrive på nettsida til arbeidsplassen. Det er ei nettside jeg tidligere har brukt flittig. Med i det minste ukentlige oppdateringer av både bilder og tekst. Gjerne oftere. En kommunikasjonsform som jeg i utgangspunktet er rimelig ivrig bruker av. Tastaturjunkie som jeg er.
Skriv og oppdater gjerne, sa dama. Så flott, tenkte jeg. Jeg vil jo gjerne både regnes med og gjøre en forskjell. Bidra, rett og slett.
Men i samme tankerekke:
Hvordan i all verden var det nå jeg logget på den der nettsida igjen da? Det er minst ett og et halvt år siden jeg bidro med så mye som et komma på den sida. Og like lenge siden jeg gjorde noe som helst forsøk på å logge meg inn. Jeg har lest det som står det. Sporadisk og fullstendig usystematisk. Og fryktelig utypisk for friluftsheidi anno 2019, for eksempel.
Vel vel! Jeg skal bidra. En dag jeg har pågangsmot nok til først å finne ut om jeg husker påloggingen slik at jeg kan komme inn som administrator. For så å få lagt ut noe som er nyttig for noen, uten alt for mange brukerfeil underveis. Og skulle jeg ikke huske det: da må jeg klare å samle konsentrasjon lenge nok til å få noen til å hjelpe meg så jeg får det til. Et prosjekt det der. I alle fall når energi og konsentrasjon i beste fall er både sporadisk og flyktig. Enkelte dager er det nok å huske personnummeret mitt. Og det kan jeg love deg at jeg har bruk for stadig vekk. Vi har det vi som skal forholde oss til både Nav, helsevesen og kommune i tide og utide. Mye utide, egentlig.
Dama, les lederen min, tok meg på kornet, hun. Mitt ønske om å bidra er nok relativt tydelig for slike som henne. Men, som en vandrende brukerfeil, så håper jeg ikke hun har noe som helst forventninger. Forslaget var heller ikke lagt frem som en forventning. Mer som en mulighet. Takk for det. Det kan i alle fall ta litt tid. Å være påskrudd anses for undertegnede som et luksusfenomen. Og den luksusen inntreffer som regel både sjelden og uforutsigbart.
Men plutselig er jeg pålogget på orntli’. Og da!
