Jeg leser blogg rett som det er. Jeg leser om turer, strikking, dyr, unger, mobbing, kjoler, fordommer, sminke, mat, sykdom, møter med det offentlige…i grunn om alt mulig. Hverdagslivet til bloggerne, vil jeg påstå. I dag leste jeg om noens irritasjon over andres bloggskriverier. Spesielt det som handler om fysisk og psykisk sykdom. Og ble nok truffet i og med at jeg setter meg ved tastaturet.
Jeg påberoper meg retten til å skrive om hva jeg vil. Det syns jeg du skal også. Jeg kan la være å lese det du skriver om det ikke faller i smak eller kjennes interessant, og det samme kan du. Flott konsept, spør du meg. Omtrent som tv. Den har en off-knapp.
I min bloggpresentasjon sier jeg at bloggen skal handle om mitt hverdagsliv. Slik det er og slik det ble. Underforstått at det kanskje ikke gikk helt etter planen, da…
Jeg blogger om småbruk og småbruker, lure eller dumme ting folk sier, mat, tur, ting jeg leser og henger meg opp i, folk jeg beundrer, pedagogikk, altså jobb, barn, dyr…rett og slett ting jeg er opptatt av. Jeg synser og mener og lirer av meg mye tøys og fjas. Og jeg blogger om det å ha en varig sykdom. Kanskje ikke så mye om sykdommen, men en god del om hvordan jeg lever med den og hvordan den påvirker dagene mine. Det er jo det som er hverdagslivet mitt! Det hverdagslivet blir i perioder såpass påvirket av å leve med varig sykdom at det er helt uaktuelt for meg å SKAMME meg over det i tillegg! Og helt uaktuelt å late som alt er fint og la være å nevne det i bloggen! Livet har mange sider. Mitt liv har også denne. Og selv om jeg ikke “er” sykdommen, jeg er så mye mer, så har jeg den.
Enkelte hevder at noen av oss skriver om sykdom for å få oppmerksomhet og lesere. Vi «sutrer». Mitt svar er da som følger: dersom noen velger å lese et «sykdomsinnlegg» om en kronisk/varig sykdom og blir opplyst om hverdagen til den som lever med den kroppen eller den sjela så tenker jeg at det er en vinn, vinn situasjon. Vi som er «usynlig» syke opplever såpass med mistro og uforstand at behovet for å spre kunnskap er mer enn tydelig for oss. Mistroen kommer både fra «nære og kjære», «folk flest» og det offentlige. Så alle som skriver om varig sykdom: dere kan herved anse dere selv som folkeopplysere!
Og at sykdom selger, for eksempel på blogg, er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Ja, jeg har blant annet et innlegg på bloggen som heter «Skam deg!» fra august 2020 som er lest mange ganger. Det neste på statistikken handler om veipolitikk! Det har omtrent akkurat like mange klikk. Jeg linker ikke til noen av dem. Da får jeg sikkert alt for mange lesere😉
Så folkens: fortsett å skrive om det du er opptatt av. Om det er hekling, interiør, kjoler, politikk, sykdom eller ungene dine. Det er din hverdag og din blogg! Skriver du godt så kan det hende jeg leser, til og med hvis du skriver om sminke. Jeg er vanligvis ikke så opphengt i det, men kanskje det er det jeg er opptatt av akkurat den dagen?
Og jeg kan love, eventuelt true, med at jeg kommer til å fortsette å skrive om det jeg er opptatt av der og da. I dag kunne jeg for eksempel ha skrevet om at jeg har fått pakke i posten. Med nye gummiknotter til gåstavene. De gamle er utslitt. Forresten: hvorfor er jeg avhengig av de stavene? Fordi jeg har trøbbel med bevegelsesapparatet på grunn av varig sykdom var det ja. Eller jeg kunne ha skrevet om at jeg sitter i sola og tørker nyvasket hår. Hvorfor jeg er nydusjet etter trening en helt vanlig mandag formiddag? Fordi jeg sjøl om jeg er varig syk er avhengig av tilpasset trening for ikke å gå helt i frø både fysisk og psykisk. Jeg kunne ha blogget om hva jeg grubler over å bruke morgendagens arbeidstimer til. Hvordan jeg har tid til å tenke på det nå midt på dagen, sier du? Å ja, fordi jeg er varig syk og ikke klarer å jobbe hver dag, ja, men prøver å gjøre det meste ut av de få timene jeg faktisk virker. Hverdagen min altså! Hverdagen som varig syk.
I dag er det forresten katta jeg er mest opptatt av. Han måtte en tur til dyrlegen. Kommer sikkert til å skrive om det også. Crazy-cat-lady i dag altså. Kronisk.
Jeg skriver om det som faller meg inn der og da, stort sett i tilknytning til bilder. Ja for jeg er i overkant opptatt av bilder til tider. Jeg tar ikke bilder for å dokumentere det jeg gjør, men tar bilder fordi jeg liker å ta bilder og da tar man bilder av det man driver med der og da. Jeg har hunder og katter og ergo blir de litt av bloggen også. Jeg lager meg vel egentlig en blogg som jeg liker å lese selv. Slik hverdagsblogg som en ikke alltid veit hvordan bærer ivei, når man setter seg ned for å skrive eller lese andres blogger. Nå jeg vært på ferie ei uke, så ergo bærer bloggen min preg av fossefall og grøntvestlandsvann, fjellturer og hotellopplevelser. Det er som du skriver, man kan bare klikke seg til neste blogg om man ikke liker det man leser, man trenger ikke kommentere at man ikke liker det.
Det er akkurat sånn det er🙂Og sånn de fleste av oss er. Livet, hverdagen og vi er satt sammen av ulike deler, og en hverdagsblogg blir deretter👍Lag deg en flott tirsdag🙂