Det er meg. I alle fall kjennes det ut som jeg har vært det sånn midlertidig de siste dagene. Gærne-katta Yoda fylte ett år tidligere i august og en eller annen gang i løpet av forrige uke feiret han ettårsdagen med en skikkelig fight. Fredag begynte han å halte. Litt tidlig, selv om han bor sammen med et par rimelig vindskjeve individer. Lørdag la han ikke vekt på poten i det hele tatt. Og slik gikk søndagen også.

En tur til veterinæren mandag avdekket et par reale verkebyller i poten. En pote som var på god vei til størrelse ping-pong-ball, for ikke å si tennisball etter hvert. Antakelig har han blitt bitt. «Du må lære deg å stikke av», som dyrepleieren sa.

Au. Ferdig drenert, men ikke god pote.

Etter å ha drenert ut gørra og satt til sammen fire sprøyter fikk pelsdotten og matmora lov til å reise hjem med en haug med resepter. Omtrent en trillion kroner fattigere, selvsagt. Helt klart roligere katt på hjemvei enn på vei til… Roligere som i fullstendig dritings. Behagelig for sjåføren, les matmora, da.

Yoda tilbrakte resten av kvelden med å støtte veggen kun avløst med spising, slasj halvsoving med hue i matskåla. Matmora vasket golvet for gørr og blodspor. Klassisk hangover-situasjon, med andre ord.

I dag var pelsdotten back in business. Som avleggeren sa, etter kun å ha sett dotten på bilde: «gærne-blikket er tilbake»! Poten er i ferd med å heles. Katta er på godt og vondt i ferd med å bli seg sjøl. Nå er’n kun relativt deppa over ikke å få lov til å gå ut.

Og matmora er i ferd med å gå fra crazy-cat-lady til kun crazy!

Når den eneste friske lufta du får er gjennom et vindu i luftestilling…

Noen må jo støtte denne veggen så ikke hele huset detter ned…