Til deg som passerte avleggeren og meg utafor Ikea i dag, og som lo og sa noe sånt som «det var bra det var flere ja!», og gikk litt videre, lo litt til og sa noe mer før dere sendte et blikk og satte dere i bilen: det var en grunn til at det var avleggeren som løftet! Og det var en grunn (minst en) til at jeg bare holdt i handlevogna og så på at hun løftet de tunge greiene. Det var en grunn.
Eller; det var vel i grunn flere. Hun er sterkere enn meg. Stort sett. Så vidt jeg vet. Dessuten har jeg en tendens til å komme i klem hvis jeg skal løfte tunge uhåndterlige greier. Og så er det jo det faktum at det egentlig er en bragd for meg å bare komme meg til den der svenske interiørgiganten. For ikke å si gå rundt der i flere timer blant mer eller mindre desperate familier og andre som skal ha både det ene og det andre. Hadde du sett litt godt etter så kan det hende du hadde lagt merke til at jeg gikk litt rart. Vagget litt og dro på beinet og slikt. Skjenet av gårde en smule og med slagside, for eksempel. Det i seg selv er dårlig å kombinere med løfting av flatpakkede hyller og salongbord. Tro meg. Og det er det som syns. Det som ikke syns er en enda dårligere kombinasjon med akkurat slike ting. For eksempel.
Og jeg hentet da bilen slik at hun slapp å trille den overlessede handlevogna med kilovis med flatpakket moro ut i regnværet. Og hun slapp å stå der med de tunge løfta mens regnet silte over både henne og alt som skulle inn i bilen. Da hadde dere jo slett ikke sett oss heller.
Men dere to karer i deres beste alder hadde nok såpass lite å dra på sjøl at underholdningen ble oss som hadde mye. Når jeg tenker meg om så mistenker jeg visst at dere hadde parkert i lessesona kun for å unngå regnværet også. Men det er bare spekulering. Og jeg mistenker at jeg selv også kunne ha funnet det rimelig underholdende om jeg hadde hatt energi til å legge merke til hvordan andre gjorde det i dag. Men det har jeg ikke så ofte. Selv om det uten tvil kan være både interessant og moro. For oss som evner å glede oss over den typen underholdning. Det er forsåvidt også spekulering. Men sannsynligheten er relativt stor.
Men altså; med en del varig sykdom i bagasjen så tenker jeg meg grundig om før det overhodet er aktuelt å oppsøke både den ene og den andre kjøpesentergiganten. Det er liksom ikke akkurat det habitatet slike som meg fungerer best i.
Men i dag gikk det faktisk overraskende bra. Og det er ikke akkurat en selvfølge selv om slike som meg begynner å bli vant til å ta slik kalkulert risiko. Det fungerte ganske greit. Antakelig fordi avleggeren tok de tunge løfta. Og sørget for pauser, i dag kalt «fika», jevnt påfyll av både mat og drikke, samt stødig vurdering av når nok var nok.
Arbeidsfordelinga kan se noe urettferdig ut. I alle fall utenfra. Og den er det nok også. For det som ikke syns må rett og slett tas hensyn til. Alltid.
Bilde: aftenbladet.no
En etterrefleksjon: jeg er alltid i tvil når jeg poster slike innlegg. Jeg liker egentlig ikke å “eksponere” egen varig sykdom “hele tida” og er alltid litt engstelig for å bli oppfattet som en som syter og klager. Men så er det jo sånn at denne bloggen handler om livet. Hverdagslivet slik det er for meg. Og da er jo de der varige greiene så absolutt med å forme dagene. De tar visst plass. Så da så. Og så tenker jeg at vi alle kan ha godt av å reflektere over hvilke varige utfordringer og “tunge ryggsekker” den enkelte har med seg som styrer hvordan de løser både små og store hverdagslige hendelser. Blant annet Ikea-turer…
Det er der jeg er nå. Det er juli. Det er ferie. Og jeg er midt i mellom. Midt i mellomrommet mellom to værmeldinger. Ja, akkurat såpass banalt er det.
Samtidig som jeg prøver å nyte SOMMERferie, og SOMMERMÅNEDEN juli til tross for 12 varmegrader og silregn. Jeg drikker kakao og rødvin, med ullsokker på. Leser oppdateringer om ferierende venner som trasspiser is mens regnet siler ned. Og jeg leser værmeldinger igjen. Akkurat som forrige uke. Da var jeg vel innom både yr og storm en trillion ganger mens jeg pakket og forberedte meg både fysisk og mentalt for et par døgn i fjellet. Med kun en tynn lavvovegg mellom meg og det jeg fikk servert fra den værmeldinga. Og det viste seg jo i grunn å bli litt av hvert. Mest hvert, heldigvis.
De siste dagene har jeg hatt ei pause fra yr og storm. Jeg har befunnet meg i mellomrommet. Nå er jeg på vei ut på kjøret igjen. Værmeldingskjøret. Om ei uke inntas fjellheimen igjen. Og da er jeg jo en smule opptatt av hvordan været oppfører seg akkurat der og akkurat i de dagene. Spesielt når sosiale medier de siste dagene har vist bilder av snø og tåke så det holder. I høyden i alle fall. Så da følger jeg med igjen da. På både yr og storm. Bittelitt manisk, antakelig. Og fullstendig klar over at jeg må ta det jeg får. På den neste turen skal det soves innendørs og under tak og etter planen i seng. Luksusvarianten, med andre ord. Så om det blåser så alt ligger flatt og regner både katter og bikkjer så gjør ikke det så mye. Så lenge det foregår om natta.
Men vi som liker å sykle, bade, skravle, nyte og puste i fjellheimen syns jo stort sett det er artigst i oppholdsvær. Og kan verden friste med litt sol og vakker solnedgang, så blir slike som meg glade.
Akkurat nå er jeg altså midt i mellom. Men jeg regner med værmeldingskjøret går i gang for fullt igjen de neste dagene. Så krysser jeg fingre og tær (ikke at jeg får til det, forresten) for at vi slipper å sykle mellom skurene.
I går og i dag har jeg vekslet så fort mellom å være selverklært teknisk geni og komplett og fullstendig ubrukelig at jeg nå er usikker på hva som er opp og ned på både tekniske dupeditter og meg sjøl. Sånn egentlig.
Slike gamle og bare sånn passe interesserte utgaver som meg burde rett og slett være fritatt fra for eksempel å bytte telefon. Ja, for det er jo det jeg driver med. Bytter telefon. Til et annet merke. Og selv om appene, bildene og alt annet overføres automatisk så lenge jeg trykker på det jeg får beskjed om å trykke på så er jo alt greit.
Og jeg er selverklært geni. Fordi jeg klarer å gjøre som jeg får beskjed om…. Så kommer neste steg. Å ta i bruk appene når de er overført til ny dupeditt. Og da må jeg logge meg på med passord første gang!!! Jeeeezeeessss!
Så i dag har jeg bedt om nytt passord fra de fleste etter hvert som jeg har tatt i bruk appene jeg trenger. For husker jeg passordene jeg opprettet sist jeg byttet talatut, tror du? Det er jo «bare» 4 ½ år siden… Så langt i fra! Jeg tror jeg husket ett! Og akkurat slik blir det neste gang også. Det er jeg helt fullstendig overbevist om.
Men siden min ellers så velfungerende Huawei koblet fullstendig ut akkurat kameraet sitt på fjelltur forrige helg, så var det ingen bønn. Hadde ringe- og meldingsfunksjonen blitt borte hadde det vært så sin sak. Det hadde for så vidt ikke vært så krise. Men KAMERA a gitt! DET er helt uakseptabelt. Og siden jeg ikke på noen som helst måte kan forsvare å bruke ei halv månedslønn på ny telefon, så ble det en rimeligere modell denne gangen. Så gjenstår det bare å se om jeg blir fornøyd. Jeg er litt skeptisk etter første kameratesting i hagen i dag. Med både ny telefon, gammel telefon og speilreflekskamera skulle sammenlikning skje.
Konklusjonen er foreløpig at det må tilvenning til. Og muligens må jeg bruke noe annet enn mitt daglige mobilkamera når jeg skal ta nærbilder og bilder av detaljer. På oversikts- og utsiktsbilder ser jeg ikke så stor forskjell.
Tipper jeg har vent meg til kameraet innen jeg må lage meg nye passord igjen.
Takk for rask og effektiv ekspedering til Frode og Mobit Levanger. (denne reklamen får de helt gratis) Mulig jeg raner en bank til neste gang slik at jeg kan smelle til med en toppmodell . Men jeg må vel ha nye passord til den også, dessuten så blir jeg vel så redd for å ødelegge den at jeg ikke tør bruke’n
Jeg er ingen matblogger. Når det gjelder mat er jeg for så vidt mest opptatt av å spise den og at den skal være god enn jeg er av å skrive om den. Derfor blir det lite matbilder og oppskrifter på denne bloggen. Det er det dessuten andre som er mer enn gode nok til, så det konseptet syns jeg det er fint at de tar seg av.
Dagen i dag har allikevel dreid seg mye om mat. Kortreist mat. Middagen besto av kål, reddiker, ripsgele, mynte og potet fra egen hage. Og elg fra egen jaktrett. Skutt av en lokal jeger, med andre ord. Meget kyndig tilberedt blant annet på grill. Heldigvis under tak i regnværet. Det eneste som ikke var noe særlig kortreist var vinen. Den kom fra Sør-Afrika….
Sommerens skriverier her på bloggen kommer trolig ikke til å dreie seg aller mest om mat heller. Selv om det nok dukker opp et og annet måltid som fortjener både bilder og ord. Nei, det er mine andre skriverier i et annet fora som skal handle om mat. Mer bestemt om matauk! Altså hvordan tidligere generasjoner dyrket, sanket og foredlet mat slik at de skulle ha noe å putte i magen på voksne og unger gjennom året.
Foreløpig er skriveriene kun på idestadiet. Tankene surrer i hodet og det skal nok både feltundersøkelser og flere samtaler til før noe havner som skrevne ord. I den sammenhengen så har jeg så vidt startet med litt matauk her hjemme. En praktisk tilnærming ligger jo mitt pedagoghjerte nærmest. Siden kjøkkenhagen tilbyr sine ferdige vekster litt sånn i rykk og napp så ender vi ofte i perioder med overflod av enkelte ting. Nå er det reddik.
Så i dag ble det foruten smørdampet kål til elgbiffen, hurtigsyltede reddiker med mynte. Akkurat det var såpass vellykket at det ikke er umulig at det blir flere runder med det. Lettvint var det også.
Dessuten var det godt. Og da er det motiverende for ei småbrukerkjærring som meg å produsere godsakene. Og jammen er jeg heldig. Som kan VELGE å konservere det som dyrkes. Til stor forskjell fra tidligere generasjoner som MÅTTE både dyrke, samle, plukke og konservere mat for å overleve. Det er DET jeg skal skrive om. Og imens kan jeg kose meg med godsaker fra min helt frivillige kjøkkenhage
Gårsdagens lille gjesteopptreden på jobb minnet meg om følgende innlegg fra den tidligere bloggen jeg utfoldet meg på. Her var det både høner og haner, og kaklinga gikk nok stort sett på noe sånt som «nå går vi hit, jenter» og «pass deg nå kommer det noen uten fjær!» og slikt.
Kakling i huskestativ?
Men stikkordet for blogginnlegget var i sin tid høne. Og det endte dermed mer eller mindre naturlig med å handle om kakling:
Høne sa utfordreren at jeg skulle skrive om. Eller var det noen høner som sa det? Kakling i kjøkkenhagen, eventuelt i hønsegården var en av assosiasjonene da. Høne av typen som bor i skogen og som vårkåte orrfugl og tiur spiller for og gjør seg til for er en annen assosiasjon. Skravlehøner. Kaklehøner. Hvit italiener… og rett og slett høne. Høne er i følge wikipedia en æse i norrøn mytologi. Mer om det senere. Høna har sitt eget opplysningskontor! Opplysningskontoret for høne, må vite. I tillegg så leser jeg på nettet om tre gode grunner til å spise høna. Jeg kan nok komme på i hvert fall tre gode grunner til ikke å spise høna også, kjenner jeg. Og hva kom egentlig først; høna eller egget? Mye artig hønestoff å ta fatt i, som man skjønner. Og da tenker jeg ikke på fjær. Og ikke koffert.
Så heter en bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.
Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane til stede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.
Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene til stede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene til stede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i over 51 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner.
Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun er født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet (les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.
Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.
Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.
Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Kakling som har kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.
Lurer på om Høne i norrøn mytologi var fæl til å kakle. I følge Voluspå var Høne så heldig å få være med Odin og Lodur å skape de første menneskene, Ask og Embla, ved å blåse liv i to trestokker som hadde drevet i land på en strand. Det var nok vanskelig å ikke kakle om det til både venner og familie etterpå. Høne var også kalt «Odins vakre venn» og da var det sikkert en del som var mer enn villige til å høre på kaklinga hans.
Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?
Å våkne i lavvoen etter en relativt god natts søvn, dra ut øreproppene og overhøre følgende samtale utenfor lavvoduken er helt innafor: «Jeg tenkte jeg skulle steke pannekaker, ordner du kaffe?». «Ja, jeg koker kaffe på apparatet mitt hvis du steker pannekaker på ditt!»
Det er da jeg skjønner at jeg har ligget akkurat lenge nok og at det er på tide å vrenge av seg soveposen, dra på seg buksa og bevege seg ut i verden! En god start på søndagen med andre ord!
Gutta hadde kokt og stekt og frokosten ble både god og lang. Alle dukket etter hvert ut og opp fra telt og soveposer og fikk både vått og tørt i seg. Og pannekakene var gode som gull. Med syltetøy og full pakke! Det er bare å bøye seg i støvet og takke M&M for innsatsen. Nok en gang.
Etter frokost ble det nedrigg av camp. Og det er da tanken kommer. Hver gang. Er det slutt alt!?!
Men neida, ikke helt. For vi ville jo ikke hjem. Dessuten var det fint vær. Ikke strålende sol. Men lettskyet og mindre vind enn vi hadde opplevd så langt på turen. Gutta hadde fått så mye koffein og pannekakekraft i skrotten at de la ut på sykkeltur langs en sti de hadde observert dagen før. Mens resten av oss hadde andre planer. Noen ville bare sitte og nyte livet og utsikten. Jeg hadde funnet igjen både krok og dupp og måtte dermed teste den dyrebare marken min i fiskevannet. Vi to som fisket var ikke utstyrt med all verdens tålmodighet, så det gikk ikke så lenge før den ene rett og slett satte seg for å skravle. Mens jeg gikk for å hente badetøy.
Badetøy, ja. Det var vel å ta i. Til fjells eller til skogs eller hvor det skulle være på en slik tur så prioriteres ikke slikt som badetøy i sekken. Så dermed var det vel i grunn bare turhåndkle og badesko jeg hentet. For badesko er vel noe av det beste jeg har investert i. I alle fall noe av alt det rare utstyret jeg er i besittelse av som jeg har brukt flest ganger. Jeg tror de kostet den nette sum av kroner 79,-.
Det ble bad i det klare vannet. I sportsbh, ulltruse(!) og badesko. Og med staver. Kjerringa med staven liker nemlig å bade. Det er kjerringa med sekken som hopper over bekken. Hu med staven, eller stavene, er mer troende til å hoppe uti. Det ble bad både på meg og C. Vi var enige om at det ikke var det kaldeste vi hadde badet i. Men muligens noe av det klareste. Med hvit sand på bunnen minnet tjernet mest om et slik der typisk «sydenbasseng» med blå fliser. Glassklart.
Jeg blir rett og slett litt smålykkelig av slik bading. Og så blir i alle fall denna kroppen ganske så mye bedre etterpå. I alle fall rett etterpå. Det ble nesten et bad på begge syklistene også da de kom tilbake. Forsøkene på å redde sluker som satt fast etter fisking sendte faktisk begge to ut på vassing opp til knærne. Den ene fant. Den andre ga opp. Men den andre fikk heldigvis en fin ørret først, så da gjorde det ikke så veldig mye. Den ene hadde dessuten badet kvelden før, så han var jo helt ren i utgangspunktet.
Jeg tenkte egentlig jeg skulle advare de to fiskerne som kom gjennom myra rett etterpå og gjorde seg klare til å kaste uti at det ikke var noe vits. Jeg tipper alt som var av ørret hadde evakuert til ei vik på andre sida etter alt det styret med bading og vassing. Men idyllen var såpass påtrengende, at jeg lot være. De fant det vel ut på egenhånd etter hvert.
Siden en observant del av kompaniet hadde registrert noen litt truende skyer over de nærmeste fjelltoppene så ble det bestemt at vi skulle bryte leir og ta oss i retning bilene igjen. Etter en del pakking og på nippet til å bryte sammen fordi jeg fikk så mye ufortjent hjelp av alle de andre så satte vi kursen for sykler og sti. Eller vei da. Tre skulle sykle og tre skulle gå.
Trehjulingen min ble såpass tungt lastet at jeg var spent på om bakkestart lot seg gjøre. Men til slutt var både gående og syklende på vei i riktig retning. Heldigvis med hjelpemotor for min egen del. Takk høyere makter for den, forresten. For å sykle kun på muskelkraft med DET lasset ville antakelig ha tatt motet fra meg. Selv om det etter den første oppoverbakken var slakt nedover stort sett hele veien.
Vi syklistene kom først og mens vi demonterte trehjuling og pakket utstyr i bilen kom de gående også fram. Og akkurat i det vi nesten hadde alt i bilene så begynte det å regne. Vi fikk til og med kastet bikkja inn i bilen før hu ble alt for bløt. DET var god timing! Og kred til den som bestemte at vi skulle bryte camp akkurat da vi gjorde.
Turisten i bilen ved siden av som observerte bretting, skruing og demontering av sykkel var rimelig imponert over konseptet. Spesielt at vi fikk plass til alt inni bilen! Til og med solid trehjulssykkel. «I’m lucky to have these sherpas to lift it», sa jeg. Og det er jeg! Mulig jeg burde hatt en eller annen til å snakke engelsk for meg også.
På hjemvei ble det en stopp på veikro. Som endte med burger på bensinstasjon siden veikroa var stengt. Men burgeren var god og resten av hjemveien gikk som en lek.
Etter å ha levert den ene sherpaen hjemme hos seg selv, måtte den andre løfte sykkel igjen. Denne gangen fra den ene bilen til den andre. Og jeg kunne kjøre hjem. Og pakke ut alt sammen enda en gang! Heldigvis var været både tørt og passe varmt, så alt utstyr, soveposer, liggeunderlag, lavvo, gapahuk, plugger og alt annet smått og stort kunne luftes og tørkes på terrassen. Og idet jeg holder på med den ryddinga så tar jeg meg sjøl i å tenke: «hvor skal vi dra neste gang?». Jeg tolker det, på tross av en smule kroppslig kollaps både underveis og etterpå, at det tyder på at turen var helt strålende.
Og er det slutt alt? Ikke turlivet, nei! Så definitiv ikke. Jeg gleder meg allerede til neste gang.
Å rangle rundt i fjellet en hel dag, for ikke å si ei helg, er helt ypperlig. Og vi var klare for lørdagen og akkurat det. En fjellrangel. Vi hadde jo kommet oss i camp og under et eller annet slags tak kvelden før, her: https://friluftsheidi.blogg.no/fin-friluftsheidifredag.html. så vi var klare.
Ingen hadde blåst bort i løpet av natta. De som hadde vært ute i buskene i nattens mulm og ikke så junimørke, hadde bare blitt sånn passe regnbløte. Og morgenkaffen og frokost kunne inntas mens vindkulene sendte alle løse deler lenger oppi lia. Skiver og grøt og annet medbrakt ble fortært så vi skulle bli klare til å ta for oss av dagen. Og kaffe. Flere «koker» med kaffe.
Vi ble aldri helt enige om når vi skulle starte, men at vi skulle på tur var vi enige om. Og helt plutselig så var vi klare og la i vei oppover mellom lyng og sauemøkk. Etter noen hundre meter startet jo veggen. Den visste vi om vi som hadde forsert den før, men sånne motbakker som møter deg midt i fleisen etter ei noe dårlig natt på liggeunderlag er vanskelig å forutse effekten av før en står bokstavelig talt midt i det. Og det vi husket var vel muligens både noe slakere og noe kortere enn det vi opplevde.
En god del pust og pes og pauser og sure lår senere sto vi på toppen av bakken. Verden flatet ut med topper både til høyre og venstre og potensiell panoramautsikt over både Rondane og Jotunheimen. Men altså, tåkedottene drev forbi og rundt, og regnet pisket. Det var ikke direkte klar utsikt oppå der. Toppen vi hadde sett oss ut, den til høyre, ble derfor forkastet og målet ble den ganske mye snillere toppen til venstre i stedet. Det er ikke gøy å gå topptur med friluftsheidifart og friluftsheidipausehyppighet i stiv kuling og regnskurer på tvers, så det var en fornuftig avgjørelse. Takk for at du tok den M. Men det ble topp og det ble gruppeselfie på toppen. Ingen blåste over kanten selv om det kjentes nære på, og solbrillene fungerte som vindbeskyttelse selv om de ikke akkurat var av slalombrilletypen.
Og da vi først var på den toppen så ble vi enige om at neste topp antakelig bød på ly for vinden og at vi skulle sige i retning av den. Lunsj ble etter hvert tryllet frem fra sekker og lommer. Den besto av både snacks, brødskiver og spekepølse, og det ble en liten «stenkare», kall det gjerne frostvæske for fjellfanter, i ly under berget nedafor toppen. I den forbindelse anbefaler jeg alltid å ta en for hvert bein. Jeg tar ofte tre da det ene beinet trenger litt mer omsorg enn det andre . Jotunheimen åpenbarte seg i nordvestlig retning og sola tittet fram og varmet en blid gjeng. Stemningen var god hele veien, men at sola tittet fram la ikke akkurat noen demper den heller.
Det var tid for å rangle videre. Et par av oss valgte nedoverbakke. Mens de fire andre fortsatte oppover fjellet for å nå en topp eller to eller tre til. Vi som skulle ta oss nedover syntes luftlinje var et aktuelt valg. I stedet for å gå delvis sti tilbake. Og luftlinja var bratt! Men det gjør for så vidt ikke noe så lenge vi rangler rundt. En rangler jo som kjent lettere nedover enn oppover….
Vi delvis gikk, delvis akte på rompa nedover gressbakken. Med ei og anna pause for å ligge i lyngen og nyte fjellet, sola, lufta og livet. Ingen hadde det travelt og verden var bare nytelse. Lyng, sol, blomster, gedigen utsikt og deilige lukter. Og et og annet sauebrek lenger nede i lia og utsikt over vann, vidde, fjelltopper og bilveien langt der borte.
Vi nådde camp med ett mål for øyet. Slumring og siesta-liv. Med hver sin boks egnet drikke og hver sin boks pringles (laget for tur den der, med hard pappboks så godsakene ikke moses i sekken) la vi oss rett ut. Det ble både slumring og en liten dupp der i gresset før den spreke gjengen som hadde vært innom enda flere topper returnerte. Noen hadde blitt bløte på bena, mens andre ytret at de «ikke skulle gå et skritt til» i dag, og alle var enige om at turen hadde vært fin.
Da ble vi brått sultne og derfor fant vi mer drikke! Fjellogikk er ikke alltid som annen logikk, men etter en liten, kall det gjerne aperitiff, ble tacokjøttet varmet og all slags deilig tilbehør ble tryllet fram fra sekker, busker og telt. Det ble et herremåltid av de sjeldne. Uten bord, men med verdens beste utsikt og selskap.
Sol og vind fikk vi hele kvelden. Og det er jo rimelig ålreit når fjellet og camplivet skal nytes. For akkurat det nytes best uten alt for mye mygg, knott og klegg. Vi slapp med en og annen mygg, og kunne kose oss utendørs hele kvelden. Knott tror jeg ikke jeg så på hele helga. Så ikke så galt at det ikke er godt for noe. Vind altså.
Underholdningstilbudet der på vidda var upåklagelig. I tillegg til nesegrus beundring av både nær og fjern utsikt, samt gode og vittige samtaler og generell tullprat så besto den også av både spill og kultur. Ikke gambling, det gidder vi ikke. Men medbrakt «Kryptert», kortspill der det er om å gjøre å tolke kodete setninger. Det slo an og vi fikk da til overraskende og kanskje skremmende mye. Den store opplevelsen var nok imidlertid av det kulturelle slaget. Og det er vel der det kom tydeligst frem at kompaniet besto av barnehageansatte og – kolleger. En sporty barnehagepedagog bød nemlig på en spontan stuntvariant av dukketeater, slash roasting fra sin helt spesielle overnattingsrigg: nemlig den lånte gapahuken. Som dukketeaterscene var den perfekt. Og med uslåelig trøndersk mot, samt erfaringer og kunnskap om publikum, rev vedkommende av seg en kort men treffende forestilling. Han tok’n på hæl’n! Jeg bøyer meg i hatten, eller lua der og da og applausen var rungende i den grad 5 tilskuere klarer å få noe til å runge i en så enorm natur. Takk for fantastisk forestilling!
Noen av oss hadde med sprøtt. Eller fiskestang hvis vi skal bruke noe annet enn dialektord. Vi kjente fiskebehovet murre langt baki der et sted, så tre av oss ruslet ned til vannet. Vi hadde ikke helt trua. Jeg på grunn av ren erfaring. Jeg får sjelden eller aldri fisk. De andre fordi tjernet så mildt sagt grunt ut. Litt kasting og surriball, samt kroker og spinnere som satt fast i bunnen etter så hørte jeg «jadda» borti vannkanten. Den første ørreten ble vippet i land og vi var skikkelig fornøyde egentlig. Et kast til på fiskeren og så skjedde jaggu meg det samme igjen med en gang! Og den var større. Vi andre to var såpass fornøyde med at det i det hele tatt var fisk der i det lille vannet, så vi brydde oss ikke om at vi ikke hadde fiskelykke. Dessuten var det slutt på tålmodigheta mi så klart, så vi returnerte til leir og resten av kompaniet som hadde passet camp og hvitvin så lenge .
Heldige oss fikk fersk og ekstremt kortreis ørret stekt på kokeapparat til kveldsmat. Helt perfekt!
Det var omtrent der, eller litt før fiskinga egentlig, at friluftsheidi opplevde en dobbel kollaps. Først en utstyrskollaps. Kameraet! Det mobilkameraet som jeg har vært så fornøyd med så lenge hadde begynt å svikte uka før. Men jeg hadde nesten vent meg til å «lure» det litt med noen innstillinger. Nå var det derimot helt svart! «Det oppnås ikke kontakt med kameraet», sa den de gangene den tok seg bryet med å reagere i det hele tatt. Jaja, det er ikke så mye mer å gjøre med sånt noe langt inni fjellheimen enn å glemme bilder og være i nuet». Litt rart for meg som elsker å knipse alt og ingenting, men jeg hadde helt sikkert godt av det. En litt panisk mail til min faste «telefonogpcrådgiver» ble det riktignok. Det beklager jeg. Men at det var lørdagskveld kom jeg ikke på før etterpå. Slikt noe blir uvesentligheter i fjellet. Men mangel på kamera kjentes vesentlig.
Den fysiske kollapsen var verre. Kje, var jeg. Og da kommer det symptomer fra det meste av skrotten. Et uttrykk som dagen etter måtte forklares for kompaniets yngste medlem, som lurte på om «skrotten» dreide seg om en helt spesifikk kroppsdel, kanskje. Såpass uggen var undertegnede at hu fant tannbørste og etter hvert sovepose OG ørepropper og tok kvelden. Først av alle. Mens resten holdt skravla gående ei god stund til. I alle fall en time Da var det kvelden for dem også. Dessuten var det tomt for hvitvin.
Det ble ei strålende natt. Så og si vindstille og oppholdsvær hele natta, så vidt jeg kunne skjønne. Dermed ble det litt mer søvn enn natta før på de fleste. Snorking ble visst også observert. Lydisoleringen er bedre i hus enn telt. Og bedre i stiv kuling enn vindstille. Og å våkne i lavvoen, trekke ut øreproppene og høre at kompaniet er i gang med BÅDE kaffekoking og pannekakesteking morgenen etter er helt ålreit!
Det var søndag. Men vi ville ikke hjem riktig enda, så det blir et eget innlegg om søndagsranglinga vår!
Reinrose.
På vei oppover. I typisk ranglefart. Foto: C.P.
Der nede er teltleiren.
Sitting er en nødvendighet med friluftsheidi på tur.
Skurene går, men Jotunheimen skimtes i det fjerne til venstre.
Toppturselfie av hele kompaniet. Foto: C.P.
Turbikkja Daria kan å posere.
fo
På hjemvei ble det sol og flere forsøk på å overvinne utstyrskollapsen, det vil si mobilkameraet. Rangling i fjellet innebærer en obligatorisk dose ligging i lyngen. Foto: S.B.L.
Vakker utsikt fra vår ligging i lyngen.Der oppe var de andre og her er de nok på vei til neste topp mens vi tar nedoverbakken mot leir.Leirlivet en lørdag i sola kan anbefales.Denne ble brukt til dokketeaterforestilling litt senere.
Jada, jeg vet at det er mandag i dag. Og slett ikke fredag. Men som seg hør og bør når friluftsheidi har vært på tur, så må det komme reisebrev på bloggen. Og da er det vel ryddig å være i hvert fall tilnærmet kronologisk korrekt. Dermed handler det i dag om en finfin fredag:
Etter verdensmesterskap i klikk på værmeldinga som endret seg til det verre og det bedre om hverandre i uka som gikk, kunne kjøretøy 1, eller de som satt i den da, omsider glede seg over at det var sol og oppholdsvær da vi svingte inn på parkeringa. Vi var klare for ei helg i fjellheimen. Vinden fjernet effektivt alt av løse deler, inkludert bikkjehår på buksa etter bilturen, og heldigvis var vi etter hvert såpass tungt lasta at å blåse bort ikke var noen stor risiko. McGyver-dama, eller friluftsheidi om du vil, tryllet fram både skruer og verktøy da festet til sykkeltralla ikke var helt intakt, og reddet dermed om jeg skal si det selv en litt utfordrende start når det gjelder utstyr. Og med utstyrskollaps avverget, montering av både tralle og trehjuling, samt lessing av ufattelig store mengder utstyr på sykler og folk, så kom vi oss av gårde.
Gutta startet med en liten offroadbit før det bar grusveien oppover, mens friluftsheidi ikke tok sjansen og syklet rundt i og med at trehjuling med svinetungt lass ikke oppfører seg helt stabilt på usikkert underlag. Tyngdepunktet blir en smule ugunstig og erfaring tilsier at velt, det vil si en slags utstyrskollaps, da er rimelig sannsynlig.
Ingen i sikte på den 2,5 kilometer lange sykkelturen innover vidda. Og jeg tok selvfølgelig mange bilder, for det hadde jeg tid til når de som syklet med kun muskelkraft tråkket seg oppover motbakkene. Med tungt lass er hjelpemotor helt nydelig! Men apropos bilder; de er alle uklare og forkastet. Av årsaker det kommer mer om senere i turrapporten! Da snakker vi nemlig om utstyrskollaps!
Med noe att og fram og vasing i kratt og diverse diskusjoner, ble leirplass bestemt og to satte opp deler av camp mens nummer tre gjorde vendereis for å møte resten av gjengen. Og hjelpe til med bæring. Det var godt vi var to. For i 13-15 sekundmeter, i alle fall i følge yr, var det ikke akkurat enkelt å få opp lavvoen. Men det gikk. Og poenget med fjelltelt ble rimelig åpenbart da det kom opp to slike i en fart like etterpå.
Da kom endelig resten av kompaniet også, fra flere retninger, og alle «redde opp senga si», det vil si ordnet liggeunderlag og sovepose, og inntok etter hvert både jervenduker og fast og flytende føde mellom de varierende installasjonene i campen. Dermed var vi fulltallige, seks folk og ei bikkje. Og campen ble komplett. Selv om både lue, stillongs og votter måtte på så hadde vi en trivelig kveld helt til….
…den plutselig var slutt! Skylaget og himmelen var i grunn rimelig variabelt der vi kikket oss omkring i fjellheimen. Og i det fjerne kunne vi skimte grå, tette skurer som for bortover fjellsidene. Men «neeeeiii, det kommer vel ikke så fort», konkluderte den såkalt noe fjellvante friluftsheidi kjekt. Det gjelder å være konstant væroptimist og ha trua til det motsatte ettertrykkelig blir bevist. For vi hadde det jo så trivelig.
I det setningen var sagt så falt de første dråpene. Og innen vi hadde fått stablet oss selv på beina og begynt å dra en del løse deler, inkludert vin og jervenduker inn i lavvoer og telt, ja da bøttet det ned. Nok til at hu som satt i busken og tissa fikk seg en kveldsdusj og bløtet ut ett sett klær skikkelig allerede første kvelden. Og nok til at de to som regelrett stupte inn i lavvoen med armene fulle av løse deler lenge satt å lurte på når de skulle få tatt kveldspussen og kveldstissinga.
Det fikk vi heldigvis til da den første skura tok ei pause. Og til slutt hørte vi at han som hadde tatt seg en kveldstur på de nærmeste toppene også dukket opp. Ferdig dusja! Vi sa natta og krøp i påsan. Det er ikke stort annet fornuftig å finne på litt utpå en fredagskveld med kun en supertynn teltduk mellom seg og syndefloden.
Natta ble bråkete og ståkete! Ingen tvil om det. Men lavvoen var forskriftsmessig satt opp og med ørepropper og trass så ble det da litt søvn til og fra. De neste timene var jeg innom jobb, at roommaten i lavvoen frøys og at gapahuken til den ene turkompisen hadde kollapset slik at han lå som en kokong på gresset da vi sto opp. Etter nøye overveielse nedi soveposen før jeg sto opp, så konkluderte jeg med at alt det der bare var drøm. Og da skjønte jeg jo at jeg hadde sovet tross harde regnskurer og alt for mange sekundmeter vind gjennom natta.
Fredagen hadde gått over til lørdag helt av seg selv mens vi sov/ventet/angret/slappet av, stryk det som ikke passer, og vi var klare for neste dag og ikke minst neste post på turprogrammet. Ingen menneskelig eller utstyrsmessig kollaps i løpet av natta, heldigvis.
Mer om hva vi gjorde og hva vi ikke gjorde får komme i neste innlegg, tror jeg. For det ble jammen en fin friluftsheidilørdag og den fortjener vel sine egne ord og betraktninger!
Lavvoen er oppe under sola, mens Muen ligger under ei sky.Bikkjer og gutter og sekker og friluftsheidi er snart på tur innover veien mot Ramstindene.
Endelig fredag.Himmelen over Ramstindene byr på skyer i alle former og farger.Ei ørlita tannpussepause i mellom regnskurene byr på finfin utsikt.Camp sett fra…hmmm…”badet”, tror jeg vi kaller det.
. Men jeg må vel ha nye passord til den også, dessuten så blir jeg vel så redd for å ødelegge den at jeg ikke tør bruke’n
