Å rangle rundt.

Å rangle rundt i fjellet en hel dag, for ikke å si ei helg, er helt ypperlig. Og vi var klare for lørdagen og akkurat det. En fjellrangel. Vi hadde jo kommet oss i camp og under et eller annet slags tak kvelden før, her: https://friluftsheidi.blogg.no/fin-friluftsheidifredag.html. så vi var klare.

Ingen hadde blåst bort i løpet av natta. De som hadde vært ute i buskene i nattens mulm og ikke så junimørke, hadde bare blitt sånn passe regnbløte. Og morgenkaffen og frokost kunne inntas mens vindkulene sendte alle løse deler lenger oppi lia. Skiver og grøt og annet medbrakt ble fortært så vi skulle bli klare til å ta for oss av dagen. Og kaffe. Flere «koker» med kaffe.

Vi ble aldri helt enige om når vi skulle starte, men at vi skulle på tur var vi enige om. Og helt plutselig så var vi klare og la i vei oppover mellom lyng og sauemøkk. Etter noen hundre meter startet jo veggen. Den visste vi om vi som hadde forsert den før, men sånne motbakker som møter deg midt i fleisen etter ei noe dårlig natt på liggeunderlag er vanskelig å forutse effekten av før en står bokstavelig talt midt i det. Og det vi husket var vel muligens både noe slakere og noe kortere enn det vi opplevde.

En god del pust og pes og pauser og sure lår senere sto vi på toppen av bakken. Verden flatet ut med topper både til høyre og venstre og potensiell panoramautsikt over både Rondane og Jotunheimen. Men altså, tåkedottene drev forbi og rundt, og regnet pisket. Det var ikke direkte klar utsikt oppå der. Toppen vi hadde sett oss ut, den til høyre, ble derfor forkastet og målet ble den ganske mye snillere toppen til venstre i stedet. Det er ikke gøy å gå topptur med friluftsheidifart og friluftsheidipausehyppighet i stiv kuling og regnskurer på tvers, så det var en fornuftig avgjørelse. Takk for at du tok den M. Men det ble topp og det ble gruppeselfie på toppen. Ingen blåste over kanten selv om det kjentes nære på, og solbrillene fungerte som vindbeskyttelse selv om de ikke akkurat var av slalombrilletypen.

Og da vi først var på den toppen så ble vi enige om at neste topp antakelig bød på ly for vinden og at vi skulle sige i retning av den. Lunsj ble etter hvert tryllet frem fra sekker og lommer. Den besto av både snacks, brødskiver og spekepølse, og det ble en liten «stenkare», kall det gjerne frostvæske for fjellfanter, i ly under berget nedafor toppen. I den forbindelse anbefaler jeg alltid å ta en for hvert bein. Jeg tar ofte tre da det ene beinet trenger litt mer omsorg enn det andre 😉. Jotunheimen åpenbarte seg i nordvestlig retning og sola tittet fram og varmet en blid gjeng. Stemningen var god hele veien, men at sola tittet fram la ikke akkurat noen demper den heller.

Det var tid for å rangle videre. Et par av oss valgte nedoverbakke. Mens de fire andre fortsatte oppover fjellet for å nå en topp eller to eller tre til. Vi som skulle ta oss nedover syntes luftlinje var et aktuelt valg. I stedet for å gå delvis sti tilbake. Og luftlinja var bratt! Men det gjør for så vidt ikke noe så lenge vi rangler rundt. En rangler jo som kjent lettere nedover enn oppover….

Vi delvis gikk, delvis akte på rompa nedover gressbakken. Med ei og anna pause for å ligge i lyngen og nyte fjellet, sola, lufta og livet. Ingen hadde det travelt og verden var bare nytelse. Lyng, sol, blomster, gedigen utsikt og deilige lukter. Og et og annet sauebrek lenger nede i lia og utsikt over vann, vidde, fjelltopper og bilveien langt der borte.

Vi nådde camp med ett mål for øyet. Slumring og siesta-liv. Med hver sin boks egnet drikke og hver sin boks pringles (laget for tur den der, med hard pappboks så godsakene ikke moses i sekken) la vi oss rett ut. Det ble både slumring og en liten dupp der i gresset før den spreke gjengen som hadde vært innom enda flere topper returnerte. Noen hadde blitt bløte på bena, mens andre ytret at de «ikke skulle gå et skritt til» i dag, og alle var enige om at turen hadde vært fin.

Da ble vi brått sultne og derfor fant vi mer drikke! Fjellogikk er ikke alltid som annen logikk, men etter en liten, kall det gjerne aperitiff, ble tacokjøttet varmet og all slags deilig tilbehør ble tryllet fram fra sekker, busker og telt. Det ble et herremåltid av de sjeldne. Uten bord, men med verdens beste utsikt og selskap.

Sol og vind fikk vi hele kvelden. Og det er jo rimelig ålreit når fjellet og camplivet skal nytes. For akkurat det nytes best uten alt for mye mygg, knott og klegg. Vi slapp med en og annen mygg, og kunne kose oss utendørs hele kvelden. Knott tror jeg ikke jeg så på hele helga. Så ikke så galt at det ikke er godt for noe. Vind altså.

Underholdningstilbudet der på vidda var upåklagelig. I tillegg til nesegrus beundring av både nær og fjern utsikt, samt gode og vittige samtaler og generell tullprat så besto den også av både spill og kultur. Ikke gambling, det gidder vi ikke. Men medbrakt «Kryptert», kortspill der det er om å gjøre å tolke kodete setninger. Det slo an og vi fikk da til overraskende og kanskje skremmende mye. Den store opplevelsen var nok imidlertid av det kulturelle slaget. Og det er vel der det kom tydeligst frem at kompaniet besto av barnehageansatte og – kolleger. En sporty barnehagepedagog bød nemlig på en spontan stuntvariant av dukketeater, slash roasting fra sin helt spesielle overnattingsrigg: nemlig den lånte gapahuken. Som dukketeaterscene var den perfekt. Og med uslåelig trøndersk mot, samt erfaringer og kunnskap om publikum, rev vedkommende av seg en kort men treffende forestilling. Han tok’n på hæl’n! Jeg bøyer meg i hatten, eller lua der og da og applausen var rungende i den grad 5 tilskuere klarer å få noe til å runge i en så enorm natur. Takk for fantastisk forestilling!

Noen av oss hadde med sprøtt. Eller fiskestang hvis vi skal bruke noe annet enn dialektord. Vi kjente fiskebehovet murre langt baki der et sted, så tre av oss ruslet ned til vannet. Vi hadde ikke helt trua. Jeg på grunn av ren erfaring. Jeg får sjelden eller aldri fisk. De andre fordi tjernet så mildt sagt grunt ut. Litt kasting og surriball, samt kroker og spinnere som satt fast i bunnen etter så hørte jeg «jadda» borti vannkanten. Den første ørreten ble vippet i land og vi var skikkelig fornøyde egentlig. Et kast til på fiskeren og så skjedde jaggu meg det samme igjen med en gang! Og den var større. Vi andre to var såpass fornøyde med at det i det hele tatt var fisk der i det lille vannet, så vi brydde oss ikke om at vi ikke hadde fiskelykke. Dessuten var det slutt på tålmodigheta mi så klart, så vi returnerte til leir og resten av kompaniet som hadde passet camp og hvitvin så lenge 😉.

Heldige oss fikk fersk og ekstremt kortreis ørret stekt på kokeapparat til kveldsmat. Helt perfekt!

Det var omtrent der, eller litt før fiskinga egentlig, at friluftsheidi opplevde en dobbel kollaps. Først en utstyrskollaps. Kameraet! Det mobilkameraet som jeg har vært så fornøyd med så lenge hadde begynt å svikte uka før. Men jeg hadde nesten vent meg til å «lure» det litt med noen innstillinger. Nå var det derimot helt svart! «Det oppnås ikke kontakt med kameraet», sa den de gangene den tok seg bryet med å reagere i det hele tatt. Jaja, det er ikke så mye mer å gjøre med sånt noe langt inni fjellheimen enn å glemme bilder og være i nuet». Litt rart for meg som elsker å knipse alt og ingenting, men jeg hadde helt sikkert godt av det. En litt panisk mail til min faste «telefonogpcrådgiver» ble det riktignok. Det beklager jeg. Men at det var lørdagskveld kom jeg ikke på før etterpå. Slikt noe blir uvesentligheter i fjellet. Men mangel på kamera kjentes vesentlig.

Den fysiske kollapsen var verre. Kje, var jeg. Og da kommer det symptomer fra det meste av skrotten. Et uttrykk som dagen etter måtte forklares for kompaniets yngste medlem, som lurte på om «skrotten» dreide seg om en helt spesifikk kroppsdel, kanskje. Såpass uggen var undertegnede at hu fant tannbørste og etter hvert sovepose OG ørepropper og tok kvelden. Først av alle. Mens resten holdt skravla gående ei god stund til. I alle fall en time 😉 Da var det kvelden for dem også. Dessuten var det tomt for hvitvin.

Det ble ei strålende natt. Så og si vindstille og oppholdsvær hele natta, så vidt jeg kunne skjønne. Dermed ble det litt mer søvn enn natta før på de fleste. Snorking ble visst også observert. Lydisoleringen er bedre i hus enn telt. Og bedre i stiv kuling enn vindstille. Og å våkne i lavvoen, trekke ut øreproppene og høre at kompaniet er i gang med BÅDE kaffekoking og pannekakesteking morgenen etter er helt ålreit!

Det var søndag. Men vi ville ikke hjem riktig enda, så det blir et eget innlegg om søndagsranglinga vår!