Jada, jeg vet at det er mandag i dag. Og slett ikke fredag. Men som seg hør og bør når friluftsheidi har vært på tur, så må det komme reisebrev på bloggen. Og da er det vel ryddig å være i hvert fall tilnærmet kronologisk korrekt. Dermed handler det i dag om en finfin fredag:
Etter verdensmesterskap i klikk på værmeldinga som endret seg til det verre og det bedre om hverandre i uka som gikk, kunne kjøretøy 1, eller de som satt i den da, omsider glede seg over at det var sol og oppholdsvær da vi svingte inn på parkeringa. Vi var klare for ei helg i fjellheimen. Vinden fjernet effektivt alt av løse deler, inkludert bikkjehår på buksa etter bilturen, og heldigvis var vi etter hvert såpass tungt lasta at å blåse bort ikke var noen stor risiko. McGyver-dama, eller friluftsheidi om du vil, tryllet fram både skruer og verktøy da festet til sykkeltralla ikke var helt intakt, og reddet dermed om jeg skal si det selv en litt utfordrende start når det gjelder utstyr. Og med utstyrskollaps avverget, montering av både tralle og trehjuling, samt lessing av ufattelig store mengder utstyr på sykler og folk, så kom vi oss av gårde.
Gutta startet med en liten offroadbit før det bar grusveien oppover, mens friluftsheidi ikke tok sjansen og syklet rundt i og med at trehjuling med svinetungt lass ikke oppfører seg helt stabilt på usikkert underlag. Tyngdepunktet blir en smule ugunstig og erfaring tilsier at velt, det vil si en slags utstyrskollaps, da er rimelig sannsynlig.
Ingen i sikte på den 2,5 kilometer lange sykkelturen innover vidda. Og jeg tok selvfølgelig mange bilder, for det hadde jeg tid til når de som syklet med kun muskelkraft tråkket seg oppover motbakkene. Med tungt lass er hjelpemotor helt nydelig! Men apropos bilder; de er alle uklare og forkastet. Av årsaker det kommer mer om senere i turrapporten! Da snakker vi nemlig om utstyrskollaps!
Med noe att og fram og vasing i kratt og diverse diskusjoner, ble leirplass bestemt og to satte opp deler av camp mens nummer tre gjorde vendereis for å møte resten av gjengen. Og hjelpe til med bæring. Det var godt vi var to. For i 13-15 sekundmeter, i alle fall i følge yr, var det ikke akkurat enkelt å få opp lavvoen. Men det gikk. Og poenget med fjelltelt ble rimelig åpenbart da det kom opp to slike i en fart like etterpå.
Da kom endelig resten av kompaniet også, fra flere retninger, og alle «redde opp senga si», det vil si ordnet liggeunderlag og sovepose, og inntok etter hvert både jervenduker og fast og flytende føde mellom de varierende installasjonene i campen. Dermed var vi fulltallige, seks folk og ei bikkje. Og campen ble komplett. Selv om både lue, stillongs og votter måtte på så hadde vi en trivelig kveld helt til….
…den plutselig var slutt! Skylaget og himmelen var i grunn rimelig variabelt der vi kikket oss omkring i fjellheimen. Og i det fjerne kunne vi skimte grå, tette skurer som for bortover fjellsidene. Men «neeeeiii, det kommer vel ikke så fort», konkluderte den såkalt noe fjellvante friluftsheidi kjekt. Det gjelder å være konstant væroptimist og ha trua til det motsatte ettertrykkelig blir bevist. For vi hadde det jo så trivelig.
I det setningen var sagt så falt de første dråpene. Og innen vi hadde fått stablet oss selv på beina og begynt å dra en del løse deler, inkludert vin og jervenduker inn i lavvoer og telt, ja da bøttet det ned. Nok til at hu som satt i busken og tissa fikk seg en kveldsdusj og bløtet ut ett sett klær skikkelig allerede første kvelden. Og nok til at de to som regelrett stupte inn i lavvoen med armene fulle av løse deler lenge satt å lurte på når de skulle få tatt kveldspussen og kveldstissinga.
Det fikk vi heldigvis til da den første skura tok ei pause. Og til slutt hørte vi at han som hadde tatt seg en kveldstur på de nærmeste toppene også dukket opp. Ferdig dusja! Vi sa natta og krøp i påsan. Det er ikke stort annet fornuftig å finne på litt utpå en fredagskveld med kun en supertynn teltduk mellom seg og syndefloden.
Natta ble bråkete og ståkete! Ingen tvil om det. Men lavvoen var forskriftsmessig satt opp og med ørepropper og trass så ble det da litt søvn til og fra. De neste timene var jeg innom jobb, at roommaten i lavvoen frøys og at gapahuken til den ene turkompisen hadde kollapset slik at han lå som en kokong på gresset da vi sto opp. Etter nøye overveielse nedi soveposen før jeg sto opp, så konkluderte jeg med at alt det der bare var drøm. Og da skjønte jeg jo at jeg hadde sovet tross harde regnskurer og alt for mange sekundmeter vind gjennom natta.
Fredagen hadde gått over til lørdag helt av seg selv mens vi sov/ventet/angret/slappet av, stryk det som ikke passer, og vi var klare for neste dag og ikke minst neste post på turprogrammet. Ingen menneskelig eller utstyrsmessig kollaps i løpet av natta, heldigvis.
Mer om hva vi gjorde og hva vi ikke gjorde får komme i neste innlegg, tror jeg. For det ble jammen en fin friluftsheidilørdag og den fortjener vel sine egne ord og betraktninger!
Koselig camp 🙂
Det ble et trivelig “hjem” for helga🙂