Å våkne i lavvoen etter en relativt god natts søvn, dra ut øreproppene og overhøre følgende samtale utenfor lavvoduken er helt innafor: «Jeg tenkte jeg skulle steke pannekaker, ordner du kaffe?». «Ja, jeg koker kaffe på apparatet mitt hvis du steker pannekaker på ditt!»

Det er da jeg skjønner at jeg har ligget akkurat lenge nok og at det er på tide å vrenge av seg soveposen, dra på seg buksa og bevege seg ut i verden! En god start på søndagen med andre ord!

Gutta hadde kokt og stekt og frokosten ble både god og lang. Alle dukket etter hvert ut og opp fra telt og soveposer og fikk både vått og tørt i seg. Og pannekakene var gode som gull. Med syltetøy og full pakke! Det er bare å bøye seg i støvet og takke M&M for innsatsen. Nok en gang.

Annonsørinnhold

Sjekk de ville sportskuppene du gjør på sommersalget

Etter frokost ble det nedrigg av camp. Og det er da tanken kommer. Hver gang. Er det slutt alt!?!

Men neida, ikke helt. For vi ville jo ikke hjem. Dessuten var det fint vær. Ikke strålende sol. Men lettskyet og mindre vind enn vi hadde opplevd så langt på turen. Gutta hadde fått så mye koffein og pannekakekraft i skrotten at de la ut på sykkeltur langs en sti de hadde observert dagen før. Mens resten av oss hadde andre planer. Noen ville bare sitte og nyte livet og utsikten. Jeg hadde funnet igjen både krok og dupp og måtte dermed teste den dyrebare marken min i fiskevannet. Vi to som fisket var ikke utstyrt med all verdens tålmodighet, så det gikk ikke så lenge før den ene rett og slett satte seg for å skravle. Mens jeg gikk for å hente badetøy.

Badetøy, ja. Det var vel å ta i. Til fjells eller til skogs eller hvor det skulle være på en slik tur så prioriteres ikke slikt som badetøy i sekken. Så dermed var det vel i grunn bare turhåndkle og badesko jeg hentet. For badesko er vel noe av det beste jeg har investert i. I alle fall noe av alt det rare utstyret jeg er i besittelse av som jeg har brukt flest ganger. Jeg tror de kostet den nette sum av kroner 79,-.

Det ble bad i det klare vannet. I sportsbh, ulltruse(!) og badesko. Og med staver. Kjerringa med staven liker nemlig å bade. Det er kjerringa med sekken som hopper over bekken. Hu med staven, eller stavene, er mer troende til å hoppe uti. Det ble bad både på meg og C. Vi var enige om at det ikke var det kaldeste vi hadde badet i. Men muligens noe av det klareste. Med hvit sand på bunnen minnet tjernet mest om et slik der typisk «sydenbasseng» med blå fliser. Glassklart.

Jeg blir rett og slett litt smålykkelig av slik bading. Og så blir i alle fall denna kroppen ganske så mye bedre etterpå. I alle fall rett etterpå. Det ble nesten et bad på begge syklistene også da de kom tilbake. Forsøkene på å redde sluker som satt fast etter fisking sendte faktisk begge to ut på vassing opp til knærne. Den ene fant. Den andre ga opp. Men den andre fikk heldigvis en fin ørret først, så da gjorde det ikke så veldig mye. Den ene hadde dessuten badet kvelden før, så han var jo helt ren i utgangspunktet😉.

Jeg tenkte egentlig jeg skulle advare de to fiskerne som kom gjennom myra rett etterpå og gjorde seg klare til å kaste uti at det ikke var noe vits. Jeg tipper alt som var av ørret hadde evakuert til ei vik på andre sida etter alt det styret med bading og vassing. Men idyllen var såpass påtrengende, at jeg lot være. De fant det vel ut på egenhånd etter hvert.

Siden en observant del av kompaniet hadde registrert noen litt truende skyer over de nærmeste fjelltoppene så ble det bestemt at vi skulle bryte leir og ta oss i retning bilene igjen. Etter en del pakking og på nippet til å bryte sammen fordi jeg fikk så mye ufortjent hjelp av alle de andre så satte vi kursen for sykler og sti. Eller vei da. Tre skulle sykle og tre skulle gå.

Trehjulingen min ble såpass tungt lastet at jeg var spent på om bakkestart lot seg gjøre. Men til slutt var både gående og syklende på vei i riktig retning. Heldigvis med hjelpemotor for min egen del. Takk høyere makter for den, forresten. For å sykle kun på muskelkraft med DET lasset ville antakelig ha tatt motet fra meg. Selv om det etter den første oppoverbakken var slakt nedover stort sett hele veien.

Vi syklistene kom først og mens vi demonterte trehjuling og pakket utstyr i bilen kom de gående også fram. Og akkurat i det vi nesten hadde alt i bilene så begynte det å regne. Vi fikk til og med kastet bikkja inn i bilen før hu ble alt for bløt. DET var god timing! Og kred til den som bestemte at vi skulle bryte camp akkurat da vi gjorde.

Turisten i bilen ved siden av som observerte bretting, skruing og demontering av sykkel var rimelig imponert over konseptet. Spesielt at vi fikk plass til alt inni bilen! Til og med solid trehjulssykkel. «I’m lucky to have these sherpas to lift it», sa jeg. Og det er jeg! Mulig jeg burde hatt en eller annen til å snakke engelsk for meg også.

På hjemvei ble det en stopp på veikro. Som endte med burger på bensinstasjon siden veikroa var stengt. Men burgeren var god og resten av hjemveien gikk som en lek.

Etter å ha levert den ene sherpaen hjemme hos seg selv, måtte den andre løfte sykkel igjen. Denne gangen fra den ene bilen til den andre. Og jeg kunne kjøre hjem. Og pakke ut alt sammen enda en gang! Heldigvis var været både tørt og passe varmt, så alt utstyr, soveposer, liggeunderlag, lavvo, gapahuk, plugger og alt annet smått og stort kunne luftes og tørkes på terrassen. Og idet jeg holder på med den ryddinga så tar jeg meg sjøl i å tenke: «hvor skal vi dra neste gang?». Jeg tolker det, på tross av en smule kroppslig kollaps både underveis og etterpå, at det tyder på at turen var helt strålende.

Og er det slutt alt? Ikke turlivet, nei! Så definitiv ikke. Jeg gleder meg allerede til neste gang.