Til deg som passerte avleggeren og meg utafor Ikea i dag, og som lo og sa noe sånt som «det var bra det var flere ja!», og gikk litt videre, lo litt til og sa noe mer før dere sendte et blikk og satte dere i bilen: det var en grunn til at det var avleggeren som løftet! Og det var en grunn (minst en) til at jeg bare holdt i handlevogna og så på at hun løftet de tunge greiene. Det var en grunn.

Eller; det var vel i grunn flere. Hun er sterkere enn meg. Stort sett. Så vidt jeg vet. Dessuten har jeg en tendens til å komme i klem hvis jeg skal løfte tunge uhåndterlige greier. Og så er det jo det faktum at det egentlig er en bragd for meg å bare komme meg til den der svenske interiørgiganten. For ikke å si gå rundt der i flere timer blant mer eller mindre desperate familier og andre som skal ha både det ene og det andre. Hadde du sett litt godt etter så kan det hende du hadde lagt merke til at jeg gikk litt rart. Vagget litt og dro på beinet og slikt. Skjenet av gårde en smule og med slagside, for eksempel. Det i seg selv er dårlig å kombinere med løfting av flatpakkede hyller og salongbord. Tro meg. Og det er det som syns. Det som ikke syns er en enda dårligere kombinasjon med akkurat slike ting. For eksempel.

Og jeg hentet da bilen slik at hun slapp å trille den overlessede handlevogna med kilovis med flatpakket moro ut i regnværet. Og hun slapp å stå der med de tunge løfta mens regnet silte over både henne og alt som skulle inn i bilen. Da hadde dere jo slett ikke sett oss heller.

Annonsørinnhold

Opptil 70 prosent: Kule jakker på salg

Men dere to karer i deres beste alder hadde nok såpass lite å dra på sjøl at underholdningen ble oss som hadde mye. Når jeg tenker meg om så mistenker jeg visst at dere hadde parkert i lessesona kun for å  unngå regnværet også. Men det er bare spekulering. Og jeg mistenker at jeg selv også kunne ha funnet det rimelig underholdende om jeg hadde hatt energi til å legge merke til hvordan andre gjorde det i dag. Men det har jeg ikke så ofte. Selv om det uten tvil kan være både interessant og moro. For oss som evner å glede oss over den typen underholdning. Det er forsåvidt også spekulering. Men sannsynligheten er relativt stor.

Men altså; med en del varig sykdom i bagasjen så tenker jeg meg grundig om før det overhodet er aktuelt å oppsøke både den ene og den andre kjøpesentergiganten. Det er liksom ikke akkurat det habitatet slike som meg fungerer best i.

Men i dag gikk det faktisk overraskende bra. Og det er ikke akkurat en selvfølge selv om slike som meg begynner å bli vant til å ta slik kalkulert risiko. Det fungerte ganske greit. Antakelig fordi avleggeren tok de tunge løfta. Og sørget for pauser, i dag kalt «fika», jevnt påfyll av både mat og drikke, samt stødig vurdering av når nok var nok.

Arbeidsfordelinga kan se noe urettferdig ut. I alle fall utenfra. Og den er det nok også. For det som ikke syns må rett og slett tas hensyn til. Alltid.

Bilde: aftenbladet.no

En etterrefleksjon: jeg er alltid i tvil når jeg poster slike innlegg. Jeg liker egentlig ikke å “eksponere” egen varig sykdom “hele tida” og er alltid litt engstelig for å bli oppfattet som en som syter og klager. Men så er det jo sånn at denne bloggen handler om livet. Hverdagslivet slik det er for meg. Og da er jo de der varige greiene så absolutt med å forme dagene. De tar visst plass. Så da så. Og så tenker jeg at vi alle kan ha godt av å reflektere over hvilke varige utfordringer og “tunge ryggsekker” den enkelte har med seg som styrer hvordan de løser både små og store hverdagslige hendelser. Blant annet Ikea-turer…