Denne tirsdagen ble rosa for min del. Utfordret at frodith, igjen. Her er frodiths fargerike catwalk.
Og en dag etter de andre, igjen! Men rosa som bare det. Og i morgen kommer GUL. Den utfordringen er litt større her i huset, for ikke å si skapet.
Kan du svare meg på dette, spør Frodith i bloggen sin. Frodith sine spørsmål ligger her.
Det kan jeg kanskje.
Er jeg:
Det kommer an på festen. Og på meg. Og på deg. Og musikken. Og…….
2. Den som tar seg en tur på byen hver helg ELLER den som går lange turer hver søndag morgen?
Jeg går turer. Ikke så lange og ikke så tidlig. Men jeg går. Og jeg er ytterst sjelden «på byen». Hverken tidlig eller sent, egentlig.
3. Den som står timevis og kokkelerer mens jeg nynner en fin melodi ELLER er jeg den som tar med deg takeaway som spises i sofaen til en film?
Jatakk, begge deler. Oftest blir det hjemmelaget mat, gjerne med kortreiste grønnsaker fra hagen. Men, det er rimelig garantert at småbrukeren er kjøkkensjef. Jeg driver mest med salat og slikt. Og som avleggeren tørt uttrykte for en del år siden: «det er større sjanse for at det er noe lettvint om det er mamma som står for middagen…». Busted!
4. Den som melder seg frivillig til å holde et innlegg om et tema du kan litt om ELLER er jeg den som ber om heller å få kle meg ut å være pauseunderholdning?
Jeg er best til å være meg selv og kler meg i grunn sjelden ut, selv om det skjer av og til. Men jeg har holdt innlegg i selskaper der jeg ikke kjenner noen, garantert om noe jeg bare har bittelitt kunnskap om, og slett ikke alltid så innmari godt forberedt.
5. Den som spiser gulrøtter med dip til lørdagsunderholdningen ELLER er jeg den som mumser litt sjokolade så og si hver eneste kveld?
Liker begge deler. Kan godt juge og si at jeg spiser gulrot, men fins det sjokolade, så velger jeg den!
Og akkurat da jeg hadde lagt ut et annet innlegg, samt svart på det her oppdaget jeg at det var en ny utfordring fra den kreative damen: Rosa på catwalken! Det får bli senere i dag.
Endelig kom det noen dråper. De “sweet sixteen” denne gangen. I alle fall var det mengden i formiddag. Ettermiddagens par skurer kom for sent til å bli med på bilde, men bare de seksten gjorde lufta myyye bedre. Det loves mer uti uka.
I min leting etter egnet turmål for den årlige “escape-ekspedisjonen” må det nødvendigvis studeres litt kart. “The great escape vol. 11” står for døren.
For 11.år på rad skal fru M og friluftsheidi gå, sykle eller padle etellerannetsted i fjellheimen. Siden vi har sovet både på tomannsrom og sovesal på DNT- hytte, i lavvo, i telt, under tarp, på ubetjent og selvbetjent hytte, på hotell og i ei matbu på 2168 moh, så er vi vel rimelig fleksible. Bare vi slipper å bære alle greiene så innmari langt.
Og kart og ut.no studeres rett som det er i etterforskningen etter turmål som er enkelt nok, kort nok og fleksibelt nok for akkurat denne skrotten. Aller helst akkurat langt nok fra bilvei til at det kjennes som hverdag, bobiler og kjas og mas er laaaangt unna.
Foreløpig kjennes det ut som den rette kombinasjonen ikke fins. Og når kartlesinga ble utsatt for sabotasje – av typen “ligg-ned-aksjon” så ble det visst en pause i planlegginga. I Femundsmarka.
Jeg er rimelig sikker på at det fins et og annet blogginnlegg om tidligere “escape-ekspedisjoner” under Friluftsliv-kategorien her, om det er interessant..
Arbeidsuka mi som fulltidsansatt i egen helse inneholder mye forskjellig. Den er nok veldig annerledes enn din hvis du er av dem som reiser til en arbeidsplass og bedriver lønnet arbeid der. Kanskje du tenker at den er rolig. Arbeidsuka mi altså. For det er den jo. Det er jo liksom hele poenget. Jeg er heltidsansatt i dette helseforetaket, friluftsheidi, av en grunn. En grunn er at alt jeg gjør tar ekstremt mye lenger tid og større prosentandel av energien min enn det ville gjort om jeg var frisk. Og det tar ekstremt mye mer tid å restituere til neste «arbeidsøkt».
Men ei arbeidsuke er nå akkurat over. I alle fall 5 av dagene. Normalt er det helgefri i det yrket jeg har utført, men som ansatt i helseforetaket friluftsheidi så finnes ikke slikt. Hverken helgefri eller fri generelt. Da er det jobb 24/7. Men til og med jeg har det en smule mer fleksibelt i helga! Fri i betydningen ingen avtaler. Helt ok! Og rimelig nødvendig i det enkeltmannsforetaket her.
Denne arbeidsuka har bestått av:
Mandag: Trening både hjemme og ved frisklivssentralen samt litt forefallende kontorarbeid. Pakking til tur.
Tirsdag: Reise og sjauing av utstyr. Skogstur, også en slags trening, eller aktivitet om du vil, som styrker helsetilstanden. Overnatting på seter.
Onsdag: Også skogstur. Og lesing av bok i hengekøye. Restitusjon og lading. Utpakking av turutstyr.
Torsdag: lønnet arbeid på min eksterne arbeidsplass, les barnehagen, et par timer. Inkludert justering av potethypper og heiing på de som måtte dra og dytte og en lesestund i skyggen med noen 4-6-åringer. Kontraktsmøte og lunsj med sjefen. Fast bitteliten stilling etter form og behov. Tidenes mest fleksible arbeidskontrakt.
Fredag: Sykehusbesøk med ultralyd av operasjonsarr etter kreftoperasjon. Blodprøver slik at kreftenheten kan få sjekket om alt står bra til. Det får jeg svar på neste uke. Så en tur til fysioterapeuten som etter lymfemassasje pakket beinet godt inn i bandasje. Den sitter til i morgen.
De siste to ukene har også inneholdt time og sjekk av ms-ståa hos nevrolog, møte med NAV, testing av forflytningshjelpemiddel og en bisettelse. Tilpasning av skinne og greier til høyrebeinet er startet opp og føring og innsending av dokumentasjon og annet forefallende papirarbeid er fulgt opp. Jeg har bare glemt litt kom jeg på akkurat nå… Neste uke fortsetter det med tilpasning av skinner og sko, trening med fysioterapeut og oppfølging på kreftenheten. Blant annet.
Det er faktisk godt det er fredag. Denne fredagen også. Og bare lymfødembehandling i rimelig stillesittende tilstand det neste halve døgnet. Fagfolka sier at jeg gjør mye. Noen ganger for mye. Jeg liker jo for så vidt det. Å gjennomføre gir mestring. Men av og til blir jeg stressa av det kjenner jeg. Det er de periodene jeg har avtaler og skal følge opp helse, jobb og nav eller andre instanser hver eneste dag. Og da tenker jeg at jeg har godt av å faktisk skrive ned hva jeg gjør og har gjort. Så jeg blir bevisst at jeg ikke bare har slengt rundt, befunnet meg horisontalt på sofaen eller susa rundt i skogen uten mål og mening.
Med til dels invalidiserende fatigue og veldig uforutsigbar og varierende fysikk og motorikk så er det egentlig ingen tvil om at jeg er heltidsansatt. Det er dette jeg driver med og dette jeg skal drive med. Vi er tross alt 24-timers mennesker og for meg tar det her det meste av energien jeg har til rådighet i mine våkne timer. Resten går med til eting og slikt. Og til å skrive blogg. Så jeg kan lese sjøl hva det egentlig er jeg driver med. Og kanskje forstå hverdagen litt!?!
Som museumshåndtverker så ligger det til småbrukeren å gjøre jobber på de mest avsidesliggende små tun og plasser. Tun som noen holder i hevd og tar vare på for ettertiden. Tun der det har vært virksomhet, folk har levd, arbeidet, grått og ledd ofte i uminnelige tider. Gjerne avsides og utenfor både nett- og mobildekning. Gjerne også innerst i en grusvei, helst milelang. Glemt og forlatt i årevis, helt til ildsjeler samler pågangsmot og tar initiativ til å sette i stand og sette i gang virksomhet igjen.
Natta som var tilbrakte småbrukeren og jeg på et slikt sted. En slags «workation» kan en vel kalle det. Jobb, gjerne fysisk krevende, for småbrukeren. Tur, også fysisk krevende, og ferie, type enkel, for min del. Denne natta tilbrakte vi altså på setra. Ei seter som er tatt vare på som museum og som brukes til setring med vafler, rømme og pultostproduksjon og salg i juli. Men som var ledig til oss og for litt forefallende arbeid i går og i dag.
Dermed ble det ei natt på museet. Ikke den siste, det er jeg ganske sikker på. Muligens min siste i budeiesenga i selet. Den var såpass akkurat passe lang, det vil si kort, at til og med jeg manglet en centimeter eller to for å kunne legge fra meg skrotten avslappet rett ut i sin fulle lengde.
Takk for oss!
Her i Innlandet er det svett om dagen. Sånne som meg som fungerer best et sted mellom 13 og 19 varmegrader er i alle fall svett rett som det er. Og da tenker jeg ikke på hetetoktene jeg kan glede meg over her jeg befinner meg midt i overgangsalderen. Eller «undergangen» som mora mi kalte det.
Nei, det er varmt! Og dermed svett! Til og med skogen svetter. I alle fall den delen som ikke er knusk tørr og går over til støv når vi tråkker på det.
Neida. Skogen svetter gull! I alle fall denne rota. Ei tyrirot som undertegnede kjenner stor trang til å lage bål av en eller annen gang utpå høsten. Tyri er skogens gull. Så jeg får håpe den ikke svetter ut alt!
Han er muligens ensom han her. Eller så er han kanskje det stikk motsatte. Det skulle ikke forundre meg mye om han rett som det er ønsker seg litt fred og ro i alle fall.
For som jeg fikk beskjed om fra en venninne: det er garantert 5 jenter og 1 gutt! Ensom hane i høneflokken – eller ensom kjøttmeisgutt i jenteflokken, kanskje…
Husker dere haren i Reveenka? Han som var så glad og som slapp unna både bjørn og ulv mens han fortalte om huset som brant og kjærringa som døde? Historien forteller ikke hva eller hvem som tente på.
Nå er det stor sannsynlighet for brann! Skogbrann. Såpass at brannvesenet fraråder all form for ild i skog og mark og tilliggende strøk. Inkludert kokeapparater og primus. Sånn er det bare og slike pålegg og anbefalinger skal respekteres!
Det gir jo unektelig en og annen utfordring for slike turgale folk som meg. Bålforbud er det jo hver sommer. Og bålsavnet er stort, det kan jeg love. Men stormkjøkken med kaffekjele og panne gjør nytta si i sommermånedene. Det samme gjør grillen på terrassen. I dag ble det ingen kaffe kokt på kokeapparat på skogsturen. Ikke kanelsnurrer, ostesmørbrød eller annen varm mat heller. Det ble termos med kaffe og kaffemat i matpakke. Kokeapparatet får stå i skapet til forholdene blir bedre. Ferdig snakka!
Det går helt fint. Dere som higer etter varme sommernetter med bålkos og stekte pølser i sommernatta: VENT MED DET! VÆR SÅ SNILL! Det kan du gjøre til høsten. Eller etter at det har regna godt ei ukes tid. For det gjør det nok snart. Det pleier det.
Jeg kan love at det ikke blir mye hurra hei og hopp om gnistene tar fatt i vegetasjonen rundt deg og skogbrannen er et faktum! Så hjelp til å redde harens hus! Ekornet sitt, elgen sitt og mauren sitt også. Til og med mitt. Og du som «skal bare» – slutt med det! Brenner det finnes det ingen unntak og det er DITT ansvar!
Dette:
Og dette:
Det er det jeg sier da. Om noen spør. Og det gjør jo noen. Det er liksom slik vi identifiserer både oss sjøl og våre medmennesker når vi treffer folk. Hva driver du med egentlig? Annet enn å være akkurat her? Hva driver du med i livet ellers, liksom? Eksplisitt: hva jobber du med?
Jeg er heltidsansatt i egen helse, sier jeg. Og det er jo i praksis det jeg er. Fast ansatt kan det se ut til. Uten mulighet til å si opp. Men hva betyr det egentlig? Hva driver jeg med da, liksom?
Jeg vet ikke riktig. Huet mitt har ikke helt tilpasset seg situasjonen, kan du si. Ikke helt forstått hva det betyr på lang sikt. Ikke godtatt og ikke slått meg til ro. Med akkurat den ansettelsen. Ikke har jeg noen stillingsbeskrivelse heller. Men initiativ og kreativitet fordres i alle fall. «Store muligheter til å påvirke sin egen arbeidshverdag», som det kan beskrives i en stillingsannonse. Slik sett høres det ut som en stilling med mye frihet. Paradoksalt nok siden det ikke akkurat kjennes som jeg står fritt til å gjøre noe som helst som jeg vil. Men finne det ut sjøl, det må jeg. I alle fall en del av det. Veien blir til hvis jeg går, som jeg har gjentatt til meg sjøl til det kjedsommelige. Og slikt blir det jo prøving og feiling av. Rett som det er. Og stadig vekk. Og jeg lurer hele tida på om jeg velger rett. Om mine prioriteringer er det beste for meg og om jeg burde forvente andre ting av meg sjøl.
Så jeg går på tur, pusler litt både ute og inne i heimen, skriver litt, får behandling, prøver ut hjelpemidler, er litt «til pynt» på jobb, tar oppfølgingsundersøkelser, trener hjemme, i gruppe og på treningssenter, leser litt bok og sover og eter. Noen ganger mye av det ene og mindre av det andre. Og noen ganger omvendt. I mer eller mindre harmoni og balanse. Akkurat DET varierer.
Så kommer det med jevne og ujevne mellomrom en eller annen med fagkunnskap og gir beskjed. Enten det er en av fysioterapeutene, nevrologen, onkologen eller saksbehandleren i NAV, for den saks skyld Og fagkunnskap har jeg jo respekt for. Selv om mange har sagt, gitt beskjed og både formant og forklart i flere år allerede. Og selv om jeg fortsatt bare er nesten overbevist. Forrige uke fikk jeg streng beskjed igjen. Og da var jeg nesten på grensa til å få kjeft på en måte. Voksenkjeft. I alle fall TYDELIG beskjed.
Det var nevrologen som prøvde å forklare med både meget engasjert røst og til tider store bokstaver hva jeg skulle forvente av meg sjøl. «Om du får trøbbel med at NAV eller de eller andre instanser vil at du bruker tida di på andre måter enn det vi skisserer nå så insisterer jeg på at de skal ringe meg!». «Den argumentasjonen tar jeg! Ikke du!», sa hun. «Din jobb er utelukkende å sørge for at immunforsvaret ditt er i så god skikk som mulig slik at det har best mulig evne til å stå i mot hvis ms’en skulle våkne til liv og utvikle seg slik at den gir deg enda mer trøbbel eller kreften få det for seg å prøve seg med et tilbakefall. Ingenting annet. Og det gjør du etter min mening best med å fortsette slik som du gjør!» Legg til setting: typisk overlegekontor med mye fag på veggene, sterkt blikk og framoverlent og engasjert legedame. Veldig overbevisende. I alle fall for meg. Og i alle fall i kombinasjon med faktakunnskap om et immunforsvar som er så ute og kjøre at det plutselig går til angrep på seg selv, samt mangelen på formålstjenlige medisiner som kan hindre akkurat det og ikke minst mangelen på medisiner som kan hjelpe akkurat det forvirrede immunforsvaret i kampen mot krefttilbakefall.
Og jeg har gjennom all min kontakt med både nevrologer, fysioterapeuter, onkologer, sykepleiere, radiologer og andre alltid vært trygg på at det er lurt å gjøre som jeg får beskjed om. Disse vet ofte hva de snakker om, gitt. Jeg er liksom ikke den første og eneste de har vært borti som får denne typen ansettelser kastet i fanget helt uten å få valget om å takke ja eller nei.
Jeg velger imidlertid å takke ja til gode råd og formaninger og gjøre så godt jeg kan. Gjøre som jeg får beskjed om. Også når det gjelder dette her. Det betyr at jeg fortsatt skal leve livet i små porsjoner. Energi må brukes på å holde kroppen i rimelig form. Aktivitet som er krevende gjelder det å forsyne seg så beskjedent med som mulig. Men samtidig utfordre fysikken og kjenne litt på grensene innimellom. Fullpakkede dager og uker må unngås. Slik bryter kun ned. Både immunforsvar, humør og fysikk. Og perioder der programmet er tett, for det kan være krevende med både 3 og 4 helserelaterte avtaler og opplegg i uka i tillegg til litt annet, må etterfølges av perioder med mer balanse. Etter turer i sykehusganger må det fylles på med turer i skogen. To timer med unger og ansatte på jobb må etterfølges av to, ikke timer gjerne, kanskje dager, med alenetid, tur og hvile.
Målet er ikke lenger å komme tilbake i gammel eller ny jobb. Målet er å holde seg frisk. Så frisk som mulig. Å ha flere gode dager enn dårlige. Gode i forhold til det potensialet som den varige sykdommen tillater meg. Og hva potensialet er må en jo også finne ut. “Hvor god vil du beskrive din helse nå på en skala fra 0 til 100”, er et spørsmål det stadig stilles når slike som meg skal kartlegges. Vel, en dårlig dag er kanskje en tier, mens en god er 30-40… Ikke vet jeg. Men jeg vil helst utnytte potensialet så godt som det går. Det fine er at akkurat det kan jeg selv gjøre en innsats for å nærme meg. Litt kontroll i alt det ukontrollerbare.
Jeg kan love alle at de greiene her tar mye mer enn 37 1/2 time i uka. Spesielt i periodene da ms’en og alle dens symptomer både med fatigue, forflytningsutfordringer og funksjonsnedsettelser skal kontrolleres. Og når det sammenfaller med at melanom og lymfødem skal følges opp hos alle de ulike instansene som er involvert. De periodene blir det lite oppbyggende virksomhet her. Dessverre. Det må jeg prøve å hente igjen senere. Optimale forhold i skrotten fordrer jo så absolutt en viss balanse. Noen dager, i alle fall i slike perioder, får ikke blitt noe annet enn ubalanserte. De bryter ned. Og krever i tid mye lenger enn en dag med oppbygging for at jeg og det noe uforutsigbare immunforsvaret mitt igjen klarer å komme i en form for balanse. Og det immunforsvaret trenger så optimale forhold som mulig for å klare å ta seg sammen og gjøre jobben sin!
Så heltidsansatt er jeg i alle fall helt sikkert. Og når nevrologen bekrefter livsstilen og applauderer aktivitetsnivået så hjelper det. Alle ansatte trenger jo tilbakemeldinger. Helst positive. Også vi som er ansatt i egen helse både på deltid og heltid. Ikke minst vi som er ansatt i egen helse, egentlig!
Og hvorfor skrive om det her, egentlig!?! Tja. Jeg er jo pedagog. Jeg er usikker på om det er en fordel eller ulempe akkurat i denne stillingen. Men jeg vet at om jeg skal klare å reflektere meg fram til å ta de gode valgene, prioritere riktig og på den måten skape et liv som fungerer – ja da er jeg nødt til å sette ord på greiene. Fortelle, ikke minst meg sjøl, det fagfolka prøver å innprente meg. Gjentakelser er et pedagogisk grep. Jeg tenker at jo mer jeg gjentar for meg sjøl, dess mer realistisk kan stillingsbeskrivelsen for denne heltidsansettelsen bli. Muligens…
