Som museumshåndtverker så ligger det til småbrukeren å gjøre jobber på de mest avsidesliggende små tun og plasser. Tun som noen holder i hevd og tar vare på for ettertiden. Tun der det har vært virksomhet, folk har levd, arbeidet, grått og ledd ofte i uminnelige tider. Gjerne avsides og utenfor både nett- og mobildekning. Gjerne også innerst i en grusvei, helst milelang. Glemt og forlatt i årevis, helt til ildsjeler samler pågangsmot og tar initiativ til å sette i stand og sette i gang virksomhet igjen.
Natta som var tilbrakte småbrukeren og jeg på et slikt sted. En slags «workation» kan en vel kalle det. Jobb, gjerne fysisk krevende, for småbrukeren. Tur, også fysisk krevende, og ferie, type enkel, for min del. Denne natta tilbrakte vi altså på setra. Ei seter som er tatt vare på som museum og som brukes til setring med vafler, rømme og pultostproduksjon og salg i juli. Men som var ledig til oss og for litt forefallende arbeid i går og i dag.
Dermed ble det ei natt på museet. Ikke den siste, det er jeg ganske sikker på. Muligens min siste i budeiesenga i selet. Den var såpass akkurat passe lang, det vil si kort, at til og med jeg manglet en centimeter eller to for å kunne legge fra meg skrotten avslappet rett ut i sin fulle lengde.
Takk for oss!
Foto: R.E.
Slike nydelige blomsterenger som har flere slags blomster enn en kan navnet på. Da er det jo bare å kose seg.
Det er idyll:-)