På sporet.

I dag har jeg vært på sporet. Både bokstavelig talt og i overført betydning. Jeg har hatt med meg et par unger og sjekket om rådyra eller noen andre hadde spist av de gamle kornbandene på foringsplassen. Det hadde de. I alle fall var det spor etter dem. Dessuten så fikk vi sjekket hva det egentlig er de spiser.

En av ungene visste nemlig at «de liker ikke stilkene, de spiser bare det som er på toppen». Og da lurte vi jo så klart på hva det egentlig var der på toppen som de var så ivrige på. Vi snakket om at inni akset var det korn som vi kunne male til mel og bake brød av. Med litt hjelp av tennene fikk jeg åpnet et korn slik at de kunne se skikkelig. Og ikke nok med bare brød: vi kan bake boller, eller rundstykker og til og med sjokoladekake! Så egentlig og i den videste tolkningen så spiser disse rådyra sjokoladekake! Og det kan vi jo ikke si noe på!

Resten av gjengen skulle på skitur med kakao og brødskiver i sekken. Og når bålet var tent borti skogkanten på andre sida av åkeren gikk vi etter de andre. Ungene i skisporet og på skaren. Jeg langs veien. Helt til jeg måtte krysse åkeren for å komme til bålet. Det var da jeg angret på at jeg ikke hadde plukket med meg trugene da jeg dro hjemmefra.

Det var kun rådyrspor der ved foringsplassen. Lenger bortpå åkeren var det elgspor. Til og med i veien. Jeg tok sikte på elgsporene. De så ut til å gå i noe i nærheten av riktig retning. Men å gå i elgspor når en rager 164 cm over bakken på en god dag, eventuelt på møkkete sokker, og har uforholdsmessige korte bein til de 164 er jo litt ekstremsport. Han var langbeint han elgen som hadde lagd spor. Eller hun. Men med ett og ett laaaangt skritt så kom jeg da fram. Snøen nådde meg til midt på låret og skaren egnet seg kun til å gå på ski på, så det ble ei solid arbeidsøkt.

Men hva gjør ikke slike som meg når bålet er i sikte og kollegene frister med både kakao og bålkos med en hel gjeng ivrige skiløpere på 4-5 år?

Jeg tror vi var på sporet i dag alle sammen. De to kollegene mine som syntes det passet godt med nærtur og bålbrenning. Og jeg som tråkket etter. Jeg er så glad for fortsatt, et par timer i uka, kan få jobbe sammen med kloke folk som stadig er på sporet av slike gode pedagogiske virkemidler. Som ser muligheter og vet å utnytte dem. Og jeg er glad for at det ikke er bare jeg som sverger til litt «bålpedagogikk» 😉.

Vi lærte om spor og hvor tungt det er for dyra å bevege seg i snøen nå som det er vinter. Vi øvde på å putte vottene inni dressen når vi skulle spise, slik at de holdt seg varme. Eventuelt å spise brødskive med votter på, slik han ene fornøyd fikk til. Vi fant ut at et korn kunne brukes i sjokoladekake. Og vi fant en hel skog med fine klatretrær. Selv om det var litt vanskelig å klatre i skisko. Vi lærte at det er lurt å løfte ei og ei ski forsiktig framover da vi skal krysse veien slik at grusen ikke ødelegger skia. Og vi øvde på å se godt etter om det kom bil. Vi øvde på å kjøre bakken ned og å reise oss opp igjen når vi gikk overende. Ungene på ski. Og jeg når jeg bikka ut av elgsporet 😉.

Jeg tror rett og slett vi var på sporet av noe i dag!

(akkurat den «elginga» mi skulle jeg jo hatt bilde av, men det er rett og slett ikke alltid fotografering er prioritert…)

Rådyr.

Elg.

Begge to.

Dagens bilde.

Bildet for I dag er av dagens bål og dagens pedagogiske materiell: tre snyltekopper med ulik farge🙂👍

Toget var i rute.

Nordlandsbanen er stengt på grunn av ras og Dovrebanen er stengt på grunn av flom. Det sa de i alle fall på radioen i dag, hørte jeg. Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det handler om ekstremvær. Som vi ikke helt er rustet for. Og vi vet det kommer mer av det, men vi vet ikke HVOR mye.

I formiddag snødde det rimelig tett der jeg befant meg. Skikkelige snøkjærringer som gjorde håret bløtt og sikten så som så. Men toget gikk. Så innmari ekstremt snødde det da ikke. Og føret var helt perfekt.

Sparktoget var i rute…nesten.

Å ha perfekte forhold for sparktur i nærområdet er i grunn ren luksus for et barnehageparadis.

To never bålved, en turspade, tre sparker, to unger og en barnehagelærer, eventuelt «kjærringa med staven» – det skulle ikke så mye mer til for å skape godstemning i vinterskogen. Medbrakt mat og kakao og en passerende hest med slede og dombjeller gjorde seg jo også.

Men vi måtte til slutt vende snuta mot barnehagen igjen. For toget var i rute. Nesten. Og det toget måtte vi jo rekke.

Dagens bilde.

Bål og bein:

Hvordan ser paradis ut?

Da jeg gikk på skolen ble konseptet «paradis» stort sett framstilt visuelt som en slags frodig og jungelaktig edens hage. Bibelsk med andre ord. Livet har lært meg at paradis kan være veldig mye forskjellig. Og ikke minst at paradis kanskje er mer en mental tilstand av tilfredshet og glede enn nødvendigvis å være avhengig av fysisk sted.

I dag har jeg fått tilbringe noen timer i et slags paradis. I alle fall for de som er under 6 år og går i barnehage. Vinternorge og dyktige ansatte har gitt denne barnehagen skiløype (avtale med de som kjører opp slikt), akebakker og snøhuler.

Akkurat her som fotografen, altså jeg, står så har jeg ei sløyfe av skiløypa både foran og bak meg. En gjeng er på sparktur til venstre. Til høyre ligger ei gedigen snøhule midt på jordet. Bak meg har jeg både preparerte akebakker og alle barnehagehusene. Og rundt meg kryr det av vintersportsutøvere i alderen 1 til 5 år. Jeg står midt i alt sammen. Midt i paradiset. Og ja, det er lurt å snu seg av og til når jeg står der. For plutselig kommer en ansatt i full fart og med hui og hoi og dårlig styring på akematte nedover bakken.

De mest taktiske av de små har skjønt at det går fortere dersom de får med seg en voksen som «ballast». Så det kan befinne seg både en og to og tre stykker på den matta som kommer susende nedover bakken. Både små og store lærer seg fort at det er lurt å holde til siden for å unngå å bli bowlinkjegler i bånn.

Jeg vet ikke hvordan ditt paradis er. Og jeg tenker at mitt handler om både hvor jeg er og hvordan jeg har det. Jeg er ganske sikker på at ungenes paradis og mitt paradis kan være veldig forskjellig. Men heldige meg som får en smakebit av deres barnehageparadis innimellom.

Hvis dette ikke er et vinterparadis så vet ikke jeg!

Nissetorsdag.

Vi ropte og sang og ropte igjen. Og til slutt kom han! Litt sjenert, litt snublete og en smule forvirret. Men han kom. Nissen altså! Og unger og voksne kunne både vinke og hilse «God Jul» til den rødkledde før han forsvant tilbake til skogs der han kom fra. Og så kunne vi utforske godsakene han satte igjen til oss.

Det er en glede å «nissefeste» med alle barnehageungene. Og er det ikke fint da, at Mia som ikke liker rosiner ga bort sine til Anna som eeeelsker rosiner så mye at hun måtte lage et rosinfjell på bordet. Og at Anna, som bare liker gule sukkertøy, kunne gi alle de rosa som «betaling» til Mia siden hun liker dem kjempegodt! Og Per som satt i midten forholdt seg helt kald og rolig til fråtsingen. For nisseposen hans lå i hylla hans. Han skulle nemlig spare den til han kom hjem, sa’n, med et mildt sagt tilfreds glimt i øyet.

Og så klart så er det noen som liker nissegrøten best med smør på. Og noen vil bare ha sukker og kanel. Mens andre vil ha alt og den tredje vil ha «kamel». Men en ting er sikkert: grøt er favorittmaten til nissen!

Men nisseungen som beundret det pyntede juletreet var kanskje det aller mest magiske i dagens førjulsmagi.

Takk for denne nissetorsdagen både til nissen og nisseungene med følge 😊

Løsningsorientert.

Det må jeg kunne si at han var. Han som sto bak denne løsningen da det var «ryddetid» etter lek inne i barnehagen i dag:

Jeg kjenner at jeg blir litt sånn lett smålykkelig av slikt noe. Disse bittesmå øyeblikkene i hverdagen som glitrer i all sin prakt. For den som ser!

Vi som jobber med små barn daglig driver nemlig pedagogikk hele tida. Og det trenger vi slike små påminnelser om stadig vekk. For hva er egentlig en pedagogisk aktivitet? Er det kun det som bedrives i felles samlinger sånn omtrent mellom klokka 10.30 og 11.00 hver dag? Er det det som er pedagogisk? Og så er alt det andre bare hverdagslige ting som vi gjør uten mål og mening? «Bare» lek? Pedagogikk kan defineres slik:

Definisjon: utdanning.no

Så når driver vi egentlig med pedagogikk? Og hvem av oss er det som driver med det? Er det kun barnehagelæreren som driver med slikt når det er samlingsstund eller felles «opplegg»? Og så er alt det andre som barneveiledere, mammaer, pappaer og andre omsorgspersoner noe annet?

Overhodet ikke! ALT vi gjør og ALT vi IKKE gjør i barnehagen er pedagogikk og pedagogisk virksomhet. Jeg har ikke tall på hvor mye innhold ei «vaske-henda-stund» for eksempel kan romme:

Helse; vi vasker for å få rene hender til mat. Hygiene.

Sosialt; vi øver på å stå i kø på en skikkelig måte.

Motorisk; vi vrir og snur på fingre og armer og finmotorikken med og uten såpe øves.

Språk/begreper; vi lærer foran og bak, under og over, skru av og på… Jada, jeg kan fortsette og fortstette.

En enkelt hverdagssituasjon er utømmelig for en liten kropp som skal lære seg å få til alt mulig på egen hånd. Og hvor mye relasjonsbygging som gjøres når det skiftes bleier og barn og voksen har en til en kontakt, det tenker jeg er ganske enormt.

Så ja; pedagogikk foregår i alle hverdagssituasjoner. Og så har vi han her da. Han som satte en liten bil eller ei togvogn under hvert hjørne av lekegarasjen. «For da kan vi bare dra den fram når noen skal leke med den!», som han forklarte.

Jeg er så innmari glad for at jeg var der akkurat da og fikk med meg løsningen. For da ser jeg nemlig at det som ligger til grunn for alt vi driver med i barnehagen virker og settes ut i praksis. I rammeplan for barnehagen, som er vårt styringsdokument der AS Norge sier noe om hva som SKAL være innholdet i dagen, fokuseres det nemlig på en rekke fagområder. Sju stykker.

  • kommunikasjon, språk og tekst
  • kropp, bevegelse, mat og helse
  • kunst, kultur og kreativitet
  • etikk, religion og filosofi
  • nærmiljø og samfunn
  • natur, miljø og teknologi
  • antall, rom og form

Fagområdene skal sees i sammenheng, være en gjennomgående del av barnehagens innhold og arbeidet med dem skal bidra til å fremme trivsel, allsidig utvikling og helse. Kilde: udit.no.

Et av disse fagområdene er som sagt natur, miljø og teknologi. 5-åringens praktiske og kreative ide er uten tvil teknikk! Teknikk i praktisk og meningsfull bruk for en 5-åring. Og teknikk som kan prøves, utforskes og lekes! Og jeg vet at de fleste av de andre fagområdene også er del av den aktuelle hendelsen.  Igjen: jeg er sååå glad for at jeg fikk med meg denne lille hverdagssituasjonen.  Teori som kan settes ut i praksis er gull. Både for en 5-åring som kanskje blir ingeniør eller noe annet løsningsorientert om noen år. Og for en 52-åring som ikke kan gjøre annet enn å applaudere. Applaudere for løsningsorientering og kreativitet. Og pedagogikk!

 

 

Sol og vann.

Akkurat dette er helgeutfordringen hos utifriluft denne helga. Her: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-sol-og-vann.html

Og akkurat det er jo et favorittmotiv når jeg er på tur. Ei sol som speiler seg i vannet er magisk. Både morgensol, sol gjennom tåka, høylys dag og ikke minst solnedgang. Så her var det bare å velge og vrake i bildearkivet. Og da kom jeg plutselig over dette bildet. Av nettopp sol og vann.

Minst minus 15 grader i lufta, sol, kokende vann i en liten kopp, thermokopp kansje, og så: kast vannet opp i lufta. Og så klart; la en assistent ta bilde, for eksempel en avlegger. Det er snart sesong…

To heeelt like!?!

Det er jo ingen tvil, disse to er heeelt like:

Bildet av Munch-museet kommer fra AvisaOslo, ao.no.

Det ene huset befinner seg i hovedstaden og inneholder verk av Edvard Munch. Det andre huset befinner seg i Løten, Edvard Munchs fødested og der han bodde sammen med familien sin det første året av sitt liv. Det huset inneholder halm… Og tre rosa individer kalt Edvard, Laura og Josefine.

Sånn må det bare være når kultur og lokalhistorie kombineres med næringskjede og naturkunnskap i en gårdsbarnehage litt utafor allfarvei.

De tre beboerne i det minste av husene får daglig stell, kos, mat og oppmerksomhet av ungene i barnehagen. Og til jul blir de mat. Og en bedre måte å «lure inn» litt kommunikasjon om kultur og historie, vet ikke jeg. Da jeg ankom barnehagen i dag var ei gruppe godt i gang med maleaktivitet i det gamle huset med vindu og utsikt direkte mot «vår» «Munchbygning». Mulig det er flere nye malere på gang i Løten.

Navnene på beboerne var jeg helt sikker på at jeg visste hvor kom i fra. Så jeg spurte aldri noen mer kunnskapsrike om det. Skiltet var både malt og satt opp siden sist jeg var ti lstede. Så det var ikke noe å lure på, tenkte jeg.

Edvard sier seg selv. Han måtte jo bo der. Laura het både moren og den ene søsteren til Edvard. Og jeg var overbevist om at Josefine var den eldste søsteren hans. Nå viser det seg ved nærmere undersøkelser (google, da) at hun het Johanne Sofie. Kanskje Josefine var en forkortelse eller et kjælenavn? Ellers fantes det visst en tante av Edvard, tante Roll, som het Josefine.

Her har jeg helt tydelig noe å gå på når det gjelder kunnskap, så om ikke noen av dere lesere kan opplyse meg, så får jeg spørre en av femåringene i barnehagen neste gang jeg er der😉.

Jeg kan ikke huske å ha sett så mange Munch-bilder med griser på. Men antakelig var det slike husdyr på gården da Edvard bodde i Løten. Husene derimot, er heeelt like, ikke sant? Og passer dermed som svar på utifriluft sin helgeutfordring, syns jeg.

https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-to-like.html

Er du et forbilde?

Jeg liker jo hengekøyer. Spesielt liker jeg å pakke en slik i sekken, rusle av gårde og sove i køya i skogen gjennom natta. Jeg syns også det er ganske deilig å henge opp ei køye i hagen og legge meg (i skyggen så klart) oppi med ei bok. Men jeg blir så INDERLIG trøtt av å lese i hengekøye… Jeg aner ikke hvorfor, men øya blir fryktelig mye mer og fortere tunge i hengekøye enn i sofa eller andre steder jeg kan finne på å lese bok.

I dag ble jeg ikke trøtt, da. For i dag hadde jeg med meg to 5-åringer oppi køya. Ta ei hengekøye. To gutter. To bøker. Og en pedagog – og send dem til skogs. Vi hadde en super drøy time med både muldvarpen og Albert Åberg. Og gutta ville gjerne «lese» litt i køya alene etterpå. Samtalen om bildene i boka var helt topp å ta del i. Fantasi og assosiasjoner, tanker og funderinger gikk hånd i hånd. Og jeg fikk høre om en oldemor som serverte smarties som var så effektive at om du spiste bare en smartie så gjorde den deg KJEMPESMART. Og jeg hørte om en bestefar som ble kalt Albert Åberg (kanskje han sa «skal bare» veldig ofte?).

Så folkens: om du har barn eller barnebarn, kjenner et barn eller jobber med barn: LES! LES! LES! Og les mer! Og la fantasien og assosiasjonene flyte fritt og SNAKK om det. Ikke nødvendigvis i hengekøye, men det kan anbefales.

Og du forresten: Leser du for deg selv? Så ungene dine ser det? Ungene har en tendens til å gjøre som vi gjør og ikke som vi sier, vet du! Er du et godt leseforbilde, eller er du et skjermforbilde?

LES!