Ski-VM er i gang. Eller verdensmesterskap i nordiske grener, som det heter. Glem forresten verdensmesterskap i Planica. Glem landslag og skistjerner og smøring kontra ikkesmøring. Glem gamle og nye distanser og øvelser. 10 kilometer, 15 kilometer og 5-mil. Så gammaldags. Det er i barnehagen det skjer! Der arrangeres vinteraktivitetsuke. I dag med bowlecurling på isen. Og ikke minst den nye grenen. Den som er aller mest innafor nå – nemlig skihockey!
Skihockey. Korte ski og lang kølle (!) er nok en fordel.
For et par år siden innførte vi grenen “skikasting”. Altså langrenn med kasting av sandposer på blink. Og for de mest forbanna: skikasting! Og det aller viktigste: det er ingen som klager på feste eller gli hverken i skikasting eller skihockey. Dessuten er det jo like stas å se på og vifte med flagget eller være banemannskap og måke snø av isen. Noe for de mange og skihockey for de få. Noe for Klæbo, tro?
Rekk opp hånda du som vet hva det er! Eller rekk opp hånda om du har lekt det i det siste!
Jeg visste ikke hva det var før i dag. Men i dag lærte jeg det, og jeg kjente på kroppen hvordan det foregikk. «Hvorfor tok du den trangeste veien inn da?», var spørsmålet etterpå. Det kom mens jeg satt inne i «rundkjøringa» i snøhula. Der det var mange tunneller ut til åpen himmel. Noen altså litt smalere enn andre, noen gikk bare en runde inne i hula og kom tilbake til midten, mens andre var i god «krabbehøyde» også for oss over 50. Leker du sisten inni der så er det «grevlingsisten». Jeg vet at rev har flere utganger fra hiet sitt. Om grevling har det, vet jeg ikke. Men disse grevlingene har det i alle fall!
Akkurat her har denne grevlingen gått litt i hi.
Dagens aktivitet passet ypperlig for gjengen som gikk ut da det enda sto minus 18,4 grader på termometeret. Det sto i skyggen på baksida. Og i sola var det definitivt mye mildere. Da grevlingene begynte å leke sisten, en gang på tredje timen ute, så sto det – 9. Mildvær for grevlinger. Det var grevlinger på taket, i tunnellene og inne i midten. Og det var grevlinger på ski og akematter i bakken.
Her står det blant annet at mange barnehager har en utetid på ned mot en time per dag om vinteren. Og det er snittet. Det vil si at slike dager som dette rimelig sikkert vil trekke ned. Da er det nok mange barnehager som velger inneaktivitet hele dagen, vil jeg tro.
Ikke alle har muligheter til grevlingsisten. Til å lage grevlinghi så stort at alle som vil aktiviseres. En isete firkant av en lekeplass midt mellom hus innbyr ikke til hverken grevlingsisten eller annet uteliv. De fysiske forutsetningene er en viktig variabel. De som planlegger nye arealer for slikt som barnehage bør og MÅ ta hensyn til dette. Vi som er så heldige å ha plass, naboforeldre med traktor som kan dytte snøen i haug, samt gravevillige kollegaer har fått i både pose og sekk. Som et kinderegg for grevlinger.
Men etter min mening er det aller viktigste for å få til uteaktivitet også når temperaturen er på den blå sida: Barneveiledere og barnehagelærere som ønsker, vil og brenner for å være grevlinger! Også i gnistrende snø og minus ni en knirkete januardag. Der det er vilje er det stor sjanse for å lykkes. Også for grevlinger som egentlig skulle gått i hi på denne tida av året!
Vær alltid deg selv. Med mindre du kan være grevling. Da må du alltid være grevling!
Fritt etter «Batman-ordtaket» som florerer i ulike varianter på det o store internettet.
«Hvorfor har du stav?», spurte gutta. De gjør alltid det og jeg svarer alltid det samme. «Det er fordi jeg har litt vondt i beinet og for at jeg ikke skal dette så lett», svarte jeg. Det svaret er ok og bekrefter jo det de har hørt før, så det godtas glatt uten flere innvendinger eller spørsmål. De er ålreite slik, de som er på den alderen.
«Men det er ikke lov med staver på isen, Heidi!» Noen været en skandale, men klarte ikke dy seg for å advare.
Når en er på jobb såpass sjelden som meg så er det i grunn fint at det finnes 4- og 5-åringer som kan oppdatere meg på institusjonens regler når jeg kommer stavrende. Bokstavelig talt. Jeg skulle jo bort til «skøytebana» og hadde for sikkerhets skyld utstyrt meg selv med en gåstav som støtte gjennom løssnøen. Skøytebana er en naturlig islagt dam som har dannet seg på naboens jorde grunnet værforhold i kombinasjon med drenering som virker bare sånn passe. Og der går barnehageunga på skøyter.
Noen går dit på ski. Det er nok derfor de har innført regelverk omkring staver. Heldigvis kom 5-åringen på at det bare gjaldt om jeg skulle bruke staven til å hakke i isen. Det skulle jeg ikke, så da gikk det bra, mente han. I alle fall hvis jeg plantet den i snøen på kanten av isen, som jeg foreslo.
På isen gikk de på skøyter. Og noen gikk på skisko. De glir også ganske godt på is. Noen lå over i svingene mens andre støttet seg prøvende på ei bruskasse. Det er ganske krevende å gå på skøyter. Mest for barneveilederen som måker isen, setter skøyter på og tar de av på hele gjengen.
Jeg bidro med å sette på ski på de som skulle gå tilbake til barnehagen. Og tenkte jeg måtte gå sammen med dem og hjelpe dem opp når de datt. Det slapp jeg. Med ski og staver behørig festet så forsvant både 3-åringer og 4-åringer bortover skiløypa og vinket fra andre sida av gjerdet. Der var det ikke behov for assistanse, nei. I alle fall ikke for ei skrøpelig kjerring som måtte ha stav for å holde seg vertikal. Jeg kunne stable meg avgårde samme vei tilbake som der jeg kom. Med stav. Og med følge av en som hverken hadde ski eller skøyter. Han var fascinert av sporene vi hadde laget. Skispor ser ut som skispor. Menneskespor ser ut som spor etter sko. Mens stavspor…de ser jo nesten ut som rådyrspor! Og hele armen blir jo borte nedi snøen når han prøver å stikke den ned i sporet etter staven.
Og da ble det en samtale om at det var litt synd på rådyra som måtte gå rundt i snøen nå om vinteren. Det er ganske mye snø nå. Og dermed synker rådyret som har så små og spisse bein fryktelig langt ned for hvert skritt. Heldigvis har vi sko på. Eller ski. Da slipper vi å tråkke så dypt, nemlig! God observasjon av 4-åringen der.
Ikke de dype samtalene om antall barn, framtidig jobb og hvem som bestemmer denne dagen her, altså. Men aller viktigst: unger som aker, går på ski, suser avgårde på skøyter og undres over både rådyrspor, hundespor og stavbruk.
Og til og med en skandale inntraff: barnehagebikkja tisset i skiløypa! Slå den!
Skispor, menneskespor og barnehageunger på skøyter!
Flere av deltakerne har nå begynt på skolen, andre har “rykket” opp og nærmer seg stødig den forgjettede alder 6 år. Jeg gleder meg til noen timer sammen med de som ikke er riktig så store enda. Og jeg er rimelig spent på hva dagens samtaler skal dreie seg om og hva jeg kan lære av klientellet.
På tross av tanker om gjeninnføring av badetirsdag i går, men omdøpt til badetorsdag, så hoppet jeg over bading i dag. Selv om jeg befant meg i nærheten av den faste badetirsdagsplassen.
Jeg hadde det alt for travelt med det andre jeg drev med. Jeg måtte redde livet til en mark. En meitemark på god vei ned i mosen måtte reddes fra et par i overkant ivrige 5-åringhender som ville hale den opp igjen. Mye argumentasjon og overtaling måtte til.
Jeg måtte balansere på en stokk mellom trærne på naturlekeplassen. Balansetrening er bra, men jeg trodde ærlig talt ikke at treningsleiren startet før over helga. Jeg måtte hilse på en blå bamse med gul ryggsekk. Jeg måtte sette i en hårstrikk og passe på at glitterhårspenna satt rett.
Jeg måtte bygge en vei som ble til en tunnell og jeg måtte høre om mammaer som hadde bursdag og andre som ikke hadde bursdag før Luciadagen eller etter jul. Og jeg måtte se på en gul buss som hadde vært brun.
Her må det bygges vei OG utbedres umiddelbart.
Så måtte jeg hilse på Grise og Nasse. Og se på at de spiste. Samtidig måtte jeg være rådgiver og konsulent da tre 5 år gamle jenter skulle redde en halvdød veps fra grisetroa. Det hersket noe uenighet om det var vepsen som måtte reddes fra å bli spist eller Nasse som måtte reddes fra å få veps i munnen og bli stukket. Ved hjelp av en pinne og godt samarbeid så ble gris og veps separert.
Midt i det hele måtte jeg svare på en god del spørsmål. Blant annet om jeg kom i morgen også. Det kunne jeg ikke, men jeg kunne betrygge enkelte om at jeg skulle komme leeeenge før de begynte på skolen i alle fall!
Oppi alt dette skulle jeg jo hilse på kolleger både på egen avdeling og ellers. Siden jeg var så travelt opptatt med alt det andre her så ble det ikke så mye voksenprat denne gangen. Men uansett så er jeg glad for at såpass mange av de under 6 år husket navnet mitt. Hva de voksne husker, tør jeg ikke engang tenke på.
Jeg hadde det altfor travelt og altfor gøy. Dermed ble det tomt for energi og initiativ innen det ble bading. Med mindre bading i sand teller. Neste gang, kanskje, hvis isen ikke har lagt seg. Neste gang blir i november…
I morgen er det skolestart her i området. Det er mange som har sin aller første skoledag denne mandagen eller en av dagene som kommer. Og det er mange som treffer venner, lærere og kjente igjen etter mange ukers sommerferie.
Du som er voksen og skal treffe ungene igjen; har du tenkt på hva dere skal snakke om? Spør du: «har du hatt en fin sommer?» eller spør du: «hvor har du vært i sommer?».
Jeg har vært her.Og her.
Hver august har sin dille. Sin greie som media blåser opp og fokuserer på i forhold til skolestart. I fjor leste jeg og skrev om matteapper. For å si det mildt så var jeg vel ikke direkte overbevist om konseptet…
I år har det dreid seg en del om småbarnsmødre som er slitne etter den altfor lange skoleferien og lengter etter hverdagen der de ikke står for all adspredelse for hele familien hele døgnet. Det skal jeg ikke mene noe om her.
Foruten de vanlige artiklene om hva du bare MÅ kjøpe før skole- og barnehagestart, så har det ellers dreid seg mye om hva vi vektlegger når vi skal få barna til å fortelle om hva de har gjort i sommerferien. DET syns jeg er rimelig mye mer matnyttig. Og enda mer fornuftig blir det dersom vi kan både normalisere og ikke minst verdsette gode, nære opplevelser framfor stort fokus på han som har pendlet mellom Spania, Maldivene, Dyreparken og Toscana hele sommeren. Uansett og uavhengig av hvorfor det har vært valget.
Kanskje han som lå i telt i hagen sammen med fetteren sin har like mye spennende å fortelle om?
Så spør gjerne «har du hatt en fin sommer?». Eller «har du opplevd noe i sommer som du vil fortelle om?» Kanskje du får høre om elgen som dukket opp under epletreet i hagen hver morgen? Eller om skogsturen der han så en trillion små frosk som krysset stien? Eller om at det var så varmt i Spania at isen smeltet før det gikk an å få spist den?
Men husk en ting: det er ikke sikkert alle har «hatt en fin sommer». Kanskje mamma og pappa har flyttet fra hverandre? Eller kanskje storebror har blitt syk? Det kan hende du får et svar du ikke er forberedt på. Eller det kan hende du ikke får noe svar i det hele tatt. Vær forberedt på det også.
Og du: det gjelder ikke nødvendigvis bare barn du treffer i morgen heller. Eller de neste dagene. Det gjelder også voksne. «Har du hatt en fin sommer?» kan bikke det både for den som har mistet bikkja si, gjennomgått et samlivsbrudd, vært innlagt på sykehus eller kræsja bilen.
Du som møter skolen igjen etter ferien eller for første gang. Du som møter kollegene etter ferien. Du som starter i ny jobb eller du som tar imot nye elever: gled deg til spennende møter og gode samtaler. Det viktigste er at du som spør bryr deg OM og ikke nødvendigvis MED. Og at du er forberedt på at svarene kan variere. Har du det i boks så kan du spørre om nesten hva som helst. Det er ikke verre enn det!
Spurte han, 5-åringen. Han hadde registrert at jeg kom sent. Dermed var spørsmålet i høyeste grad logisk. Det er jo liksom vanlig da, at den ansatte som kommer sist er den som skal være der til slutt.
Jeg måtte benekte det logiske. Jeg kom riktignok sent. Veldig sent. Etter 12, faktisk. Men jeg dro tidlig også. Først av alle. Og jeg vet ikke hvem som skulle låse. Ikke meg, i alle fall.
Min visitt var nemlig akkurat det. En visitt. Et kort besøk. Som jeg både tenkte og sa, «jeg må passe på når jeg har to timer med energi sammenhengende». Det kan jo erfaringsmessig bli ei stund til neste gang. Det gjelder å passe på når jeg står på beina. Det er vel i grunn det jeg svarer når noen spør hvordan det går også: «joda, jeg er på beina».
«Det var jammen lenge siden jeg har sett deg nå», sa 6-åringen. Riktig det også. Jeg husker ikke sist jeg viste meg fram på arbeidsplassen, faktisk. Men jeg husker at det var både snø og is, at vi gikk på skaren og at varmedress var påkrevet. Lenge før påske, med andre ord.
Forhåpentligvis blir det ikke så lenge til hun ser meg neste gang. Formen er oppadgående og jeg orker litt og litt mer. I alle fall om jeg tar lange pauser innimellom. Det er bra. Det blir nok ei stund til jeg skal låse barnehagen derimot. Om det skal skje så kreves det mer enn å virke et par timer om gangen. Når og om det skjer er kun forutsigbart på et område: det blir lenge til! Men et par timer er bedre enn null timer. Han som lurte på om jeg kom «i måjå», altså i morgen, måtte få negativt svar. Kanskje jeg kommer neste uke, sa jeg. Og det har jeg egentlig lyst til å få til. Tross alt var han som lurte en av de få av de små som både husket og tiltalte meg ved navn i dag. Når en slik som meg på mange måter føler seg satt på sidelinjen, være parkert, så er det overraskende godt å bli husket.
Så takk til han som hadde trua og lurte på om jeg hadde senvakt og skulle låse. Takk til hun som syns det var lenge siden hun hadde sett meg, og ikke minst takk til han som husket hva jeg heter. Selv om dere minnet meg på noe av det jeg savner så minnet dere meg på noe enda viktigere. Nemlig hvorfor jeg har drevet i denne bransjen så mange år.
Jeg skal ikke påberope meg å være spesielt samfunnsengasjert. Som de fleste andre så er jeg meg selv nærmest. Det vil si at jeg engasjerer meg i ting som har direkte betydning for meg sjøl, mine nærmeste og mitt liv. Det hender en gang i blant at engasjementet går utover sine vante rammer. Krigen i Ukraina for eksempel, har opptatt meg en smule.
Jeg har på tross av min egen navlebeskuing fått med meg flere oppslag i media om ei ungjente som har fått nevnte spørsmål mange ganger. «Er du jente eller gutt?». Rett og slett fordi hun har valgt kort hår og det vi tradisjonelt vil beskrive som lite feminine klær. Altså er fraværet av rosa, kjoler og stæsj rimelig komplett. Jeg begynte å tenke.
Like etter at jeg hadde lest om denne sterke tenåringen befant jeg meg på museum der en av utstillingene dreide seg om jenteleker og gutteleker. Det var Kvinnemuseet i Kongsvinger som satte fokus på dette. Blant annen kvinnehistorie, aborthistorie og ikke minst utstillingen «Lesbene gjør opprør».
Som barnehagepedagog kan jeg vel være den nærmeste til å skrive under på at jeg er en smule yrkesskadd på dette området. Så da denne utfordringen dukket opp, antakelig laget for besøkende barn, så kom engasjementet. Og tankene. Og jeg begynte å gruble.
Lurespørsmål…
Et annet spørsmål jeg som besøkende fikk var «Har hesten alltid vært ei såkalt jenteleke?» Neida, den har jo ikke det. Det var småguttene som lekte med hester før i tida. Gyngehester, tinnsoldater med krigshester, kjepphester og hester med gårdsredskap. For eksempel trehester. My Little Pony og Barbiehesten kom langt senere. Jeg husker dessuten tegneserien «Silkesvarten». Jeg tror også bestemt at jeg var innehaver av en rød gyngehest en eller annen gang på 70-tallet.
Og som Ylvali som har blitt jaget ut av jentegarderoben; det har jeg også nesten. Jeg ble ikke jaget, men jeg husker fortsatt at jeg fikk denne kommentaren etter meg en gang jeg som barn måtte en tur på jentedoen etter et skirenn eller noe slikt: “Var ikke det en gutt?”, sa de store jentene som sto ved vasken. Det la seg oppå kommentaren fra han som brøytet veien en dag jeg gikk til skolen og krysset veien for at han skulle få gjort jobben sin. “Det var flink gutt”, sa’n. Jeg var for beskjeden for å protestere begge gangene. Jeg var jo bare pre-friluftsheidi, ikke Ylvali. Heia henne! For meg ble vel resultatet at jeg sparte til langt hår så fort jeg var stor nok til å bestemme sjøl.
Hvor bevisste er vi egentlig? Og hvorfor må ungjenter og -gutter få spørsmålet «er du jente eller gutt?» med en gang de skiller seg ut fra det vi tradisjonelt er vant til å se? Jo, fordi vi foreldre, besteforeldre og pedagoger fortsetter å ruske gutta i håret og applaudere hvor tøffe de er mens vi tar jentene på fanget og skryter av den nye, rosa paljettgenseren deres. Og maler jenterommene rosa og gutterommene lyseblå…
Det eneste jeg kan si til mitt forsvar var at avleggeren her i huset levde med knallblått rom med lysegrønne møbler i mange år. Det ble malt rett før hun ble født. Uten at vi visste om hun kom ut som gutt eller jente. Hvor det røk? Da hun insisterte på lilla da rommet skulle males igjen da hun var 8… Lilla matchet bedre til både Littlest Pet Shop og Bratz…
Ja, nettopp.
Historien til Ylvali som er lei av spørsmålet finner du her:
Det er OL-tider. I alle fall om natta og gjerne litt tidlig på formiddagen. Sånn er det når greiene foregår i Kina. Foreløpig har jeg unnlatt å stå opp på nattestid for å få med meg spenningen. Og i dag var jeg på jobb da Klæbo tok gull. Like greit fant jeg ut, for jeg blir så stressa når jeg ser på slikt live. Bedre å vite hvordan det går da, slik at pulsen kan holdes på et fornuftig nivå når undertegnede skal se på rennet. Og så kan jeg velge å la være å se om det går dårlig…. Jada, jeg er såpass kynisk.
Ellers så må jeg innrømme at jeg har et noe ambivalent forhold til OL i Kina. Og til IOC. Når jeg tenker på IOC så tenker jeg automatisk pamper og korrupsjon. Kombiner det med Kina så kommer den litt emne smaken i munnen automatisk. Utøvere og ledere klager over måten de blir behandlet på. Er de så uheldige å teste positivt for covid så blir de uten et ord hentet ut av deltakerlandsbyen og låst inne på et rom i isolasjon. Der får de dårlig mat og går sultne rundt og gråter. Ifølge mediene.
Jeg tenker at når Kina kan gjennomføre opplegget sitt på denne måten når de har alles øyne på seg, som de har når det gjelder internasjonale idrettshelter i OL, hva kan vi da tenke at de finner på når ingen ser det? Hva med behandling av såkalt sivilbefolkning og da ikke minst minoritetsgrupper internt i landet….? Jeg vet ikke om de som klager på behandlingen under ol har reell grunn til å klage, men at ting oppleves både skremmende og som overgrep er det vel ingen tvil om. Jeg tenker det kun er «light-utgaven» som blir utført. Minoritetene har det nok rimelig mye tøffere.
OL-refleksjon nummer to handler om jobb.
Under OL på Lillehammer i ’94 var jeg såkalt frivillig. Iført frivilligantrekk, type en-fasong-passer-alle, det vil si ingen, jobbet jeg med akkreditering. Det vil si tok bilde av blant annet utøvere og ledere og laget adgangskort. En rimelig grei innendørsjobb da det stort sett var 28 minusgrader ute hver eneste morgen de fjorten dagene det pågikk.
I dag har jeg vært OL-funksjonær igjen. Denne gangen i barnehagens OL. To øvelser sto på programmet på jordet i dag. Jeg fikk både være standplassansvarlig ved skiskyting og jeg fikk være speaker under hopprenn. Artig begge deler. Og idrettsgleden var det i ingenting å si på. Stor glede over både å få lov til å gå strafferunder og ikke minst når utøveren kun datt to og ikke fire ganger i hoppbakken. Og når sola skinner og det kun er en minusgrad kan ikke denne OL-funksjonæren ha det særlig mye bedre.
Vi innførte til og med en ny OL-øvelse.
Her kommer vi nemlig til OL-refleksjon nummer tre:
Den nye øvelsen kalles «skikasting». Jeg kan berolige alle med at det handlet om kasting av sandposer på blink. Ikke ski. Altså en barnevennlig avart av skiskyting. Skikasting. Jeg kjenner et par som er gode til å kaste fra seg skia. Jeg har sett noen på tv også. På jordet i dag var det heldigvis ingen som ble så forbanna at skia ble kastet.
Jeg kjenner at akkurat nå så foretrekker jeg skikasting på jordet framfor både Kina og Lillehammer.
Dagens lunsj ble inntatt ved bordet til en gjeng 4-5-åringer. Blant mye annet ble det diskutert alder. Alder er viktig for de her, og ikke minst den forjettede alder 6 år. Det er da skolehverdagen starter, gjengen avanserer fra barnehagebarn til skolejente og skolegutt og de blir skikkelig «store».
Så ble det skikkelig spennende for neste spørsmål var: Hva tror du at du skal drive med når du blir 25? År altså.
Noen skulle jobbe på veterinærkontor. Mest fristende var det å bli veterinær for store dyr. Ikke elefant eller kenguru, men hest. Boaslange ble foreslått, da måtte man være skikkelig modig, men det var hest som var greia. En og annen ku og sau fikk gå, men dyret skulle være stort. Helst hest. En annen ville jobbe i blomsterbutikk. En skulle bli bonde og kjøre masse traktor og en hadde politi som førstevalg på yrkeslista. Det ble diskutert om det gikk an å ta med barna sine på jobben. Men det ble konkludert med at det ble så mye styr å passe på at de små ikke trykket på knapper og andre ting som var forbudt på kontoret. Eller knuste blomstervaser, tømte ut jord, stakk seg på sprøyter eller kastet plaster utover. «Og det orker jeg ikke», som 5-åringen sa.
To av de skulle definitivt være gift. Med hverandre. Og de skulle bo sammen. Og så skulle de ha babyer. Så langt var de enige på den helt selvfølgelige måten bare 5-åringer kan oppvise.
«Hvor mange babyer da?», spurte jeg.
«Fem», sa «mannen» i huset. Nå fem år.
Jeg lurte på om de skulle ha alle fem på en gang. Men i følge ham skulle de komme en etter en…
«Hvor mange syns du da?», spurte jeg «fruen».
«Tre kanskje», svarte hun. «Eller kanskje en».
Den blivende mannen hennes så rimelig skeptisk ut. Hele fjeset viste i grunn at det her fort kunne bli et konfliktfylt tema. Jeg ante bråk og tenkte det kom til å bli heite diskusjoner de neste 20 åra.
Da kom det kontant fra den blivende fruen:
«Men det er kona som bestemmer da!»
Den blivende mannen var strategisk og begynte å snakke om noe annet. Hvor de skulle bo, blant annet. Det skulle være en bondegård med traktorer, men ikke for langt fra butikken. Men ifølge ham så var det vanskelig å finne slikt. Realismen har med andre ord slått til allerede.
Så kom det fra hun som syns fem babyer var i drøyeste laget: «Hvis du absolutt vil ha så mange så får du få en eller to med ei anna kone!». Løsningsorientert og praktisk dame. Heldigvis har de 20 år på å tenke seg om. Og på å lete etter det perfekte gårdsbruket i nærheten av butikken.
Og jeg fikk litt å tenke på: Hvem bestemmer hjemme hos deg? Er det kona? Gjelder det kun antall babyer, eller hva med bondegård kontra leilighet? Og gjelder det bare om du er gift, tro?
