I dag har jeg vært på sporet. Både bokstavelig talt og i overført betydning. Jeg har hatt med meg et par unger og sjekket om rådyra eller noen andre hadde spist av de gamle kornbandene på foringsplassen. Det hadde de. I alle fall var det spor etter dem. Dessuten så fikk vi sjekket hva det egentlig er de spiser.

En av ungene visste nemlig at «de liker ikke stilkene, de spiser bare det som er på toppen». Og da lurte vi jo så klart på hva det egentlig var der på toppen som de var så ivrige på. Vi snakket om at inni akset var det korn som vi kunne male til mel og bake brød av. Med litt hjelp av tennene fikk jeg åpnet et korn slik at de kunne se skikkelig. Og ikke nok med bare brød: vi kan bake boller, eller rundstykker og til og med sjokoladekake! Så egentlig og i den videste tolkningen så spiser disse rådyra sjokoladekake! Og det kan vi jo ikke si noe på!

Resten av gjengen skulle på skitur med kakao og brødskiver i sekken. Og når bålet var tent borti skogkanten på andre sida av åkeren gikk vi etter de andre. Ungene i skisporet og på skaren. Jeg langs veien. Helt til jeg måtte krysse åkeren for å komme til bålet. Det var da jeg angret på at jeg ikke hadde plukket med meg trugene da jeg dro hjemmefra.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Det var kun rådyrspor der ved foringsplassen. Lenger bortpå åkeren var det elgspor. Til og med i veien. Jeg tok sikte på elgsporene. De så ut til å gå i noe i nærheten av riktig retning. Men å gå i elgspor når en rager 164 cm over bakken på en god dag, eventuelt på møkkete sokker, og har uforholdsmessige korte bein til de 164 er jo litt ekstremsport. Han var langbeint han elgen som hadde lagd spor. Eller hun. Men med ett og ett laaaangt skritt så kom jeg da fram. Snøen nådde meg til midt på låret og skaren egnet seg kun til å gå på ski på, så det ble ei solid arbeidsøkt.

Men hva gjør ikke slike som meg når bålet er i sikte og kollegene frister med både kakao og bålkos med en hel gjeng ivrige skiløpere på 4-5 år?

Jeg tror vi var på sporet i dag alle sammen. De to kollegene mine som syntes det passet godt med nærtur og bålbrenning. Og jeg som tråkket etter. Jeg er så glad for fortsatt, et par timer i uka, kan få jobbe sammen med kloke folk som stadig er på sporet av slike gode pedagogiske virkemidler. Som ser muligheter og vet å utnytte dem. Og jeg er glad for at det ikke er bare jeg som sverger til litt «bålpedagogikk» 😉.

Vi lærte om spor og hvor tungt det er for dyra å bevege seg i snøen nå som det er vinter. Vi øvde på å putte vottene inni dressen når vi skulle spise, slik at de holdt seg varme. Eventuelt å spise brødskive med votter på, slik han ene fornøyd fikk til. Vi fant ut at et korn kunne brukes i sjokoladekake. Og vi fant en hel skog med fine klatretrær. Selv om det var litt vanskelig å klatre i skisko. Vi lærte at det er lurt å løfte ei og ei ski forsiktig framover da vi skal krysse veien slik at grusen ikke ødelegger skia. Og vi øvde på å se godt etter om det kom bil. Vi øvde på å kjøre bakken ned og å reise oss opp igjen når vi gikk overende. Ungene på ski. Og jeg når jeg bikka ut av elgsporet 😉.

Jeg tror rett og slett vi var på sporet av noe i dag!

(akkurat den «elginga» mi skulle jeg jo hatt bilde av, men det er rett og slett ikke alltid fotografering er prioritert…)

Rådyr.

Elg.

Begge to.