Det ble ett i dag også. Selv om vi måtte trosse 13 blå og lyset som ikke ble slått på før etter klokka 09.00. Det ble aking, ski, graving og lek i snøhula. Og det ble bål. Årets andre. Herlig på «kontoret» 😊
Og gårsdagens. På samme sted:
I dag også.
Bål 2022.
Årets første bål kom i dag. Så da er 2022 brent i gang. I alle fall brødskiva som måtte en tur innom bålet før den ble fortært. Akkurat passe svidd i kanten ble den. Ute til lunsj, kalles det. Bokstavelig talt. Det er slik vi gjør det på «kontoret» mitt. Vi er ute. Og vi spiser mat rundt bålet.
Og jeg er glad jeg klarer å være tilstede lenge nok til lunsj. Innimellom. Og til og med både før og etter i dag. Når noen sier bål så kommer jeg.
Det blir spennende å se hvor mange bål det blir i år. Statistikk fins ikke for tidligere år, men jeg vet at det er en del. Enkelte dager opptil flere. Denne uka har jeg stor tro på i alle fall et par til.
Bål altså! Et av vinterhalvårets store gleder.
Vi ser dere…
…sa kunnskapsministeren til oss som jobber i skole og barnehage for et par dager siden. Vi som jobber med barna vet at det er viktig. Å bli sett. Vi jobber hver dag for og med å se enkeltbarnet og møte det på best mulig måte på det stedet han eller hun er. I mitt tilfelle så foregår dette i barnehagen.
Men Tonje, Jonas og dere andre. Jeg lurer på et par ting:
I går da jeg tørket snørra til 4-åringen, som vanlig – så dere meg da?
I går da en annen 4-åring hostet så han brakk seg i snøen og jeg måkte vekk sølet, trøstet og viste omsorg – så dere meg da?
Da den tredje 4-åringen hostet meg rett i fjeset for 57 gang – så dere meg da?
Og så dere da den ene hostet over matpakka til en andre, den tredje tørket snørra si i votten før hun i neste stund overleverte spaden til den fjerde, med samme vott? Så dere dem?
Det er økende smitte blant barn og unge. De aller fleste smittede er nå faktisk barn og unge. Vi som jobber med disse er som vanlig relativt usynlige. Muligens fordi vi ofte er tett omringet av 4-åringer og andre eller ligger underst i ungehaugen nederst i akebakken.Vi vet at det er viktig å se den enkelte og den enkeltes behov, utfordringer og styrker. Og sette inn tiltak ut ifra det. Med en gang.
Det er lett å si det Tonje og Jonas. Jeg vet det. Men hva har dere tenkt å gjøre?
Har dere tunnelsyn?
Sesong for ekstremsport.
Endelig er det nok snø til å ta i bruk akebakken. Det trengs egentlig ikke så veldig mange millimeter i denne bakken. Men for oss voksne, med voksne romper og skrog som ikke alltid er like føyelige så er noen centimeter å foretrekke. Med snømengder, relativt begrensede, som det var i dag så kan hele opplevelsen likne ekstremsport. I alle fall om jordet som utgjør underlaget ikke er helt slett. For eksempel pløyd…
Heldigvis er ikke «vårt» jorde det. Her snakker vi gressbakke. Bortsett fra i «knekken». Der har det en lei tendens til å befinne seg både jordklumper og stein. Rimelig hardt for bakenden om snømengden er snau. Sånn som i dag. Heldigvis årna vaktmesteren biffen. Det vil si den frosne jordklumpen. Og slike som meg kunne gå over til å drive ekstremsport der det mest ekstreme var å finne ut hvor mange unger det egentlig går an å få på ei akematte.
Helt herlig! Både aking og ikke minst å oppleve at skroget faktisk kan brukes til slikt noe en gang i blant. Det skal ikke mere til. Et par nedturer med akematte og oppturen er et faktum. Og ekstremsporten fortsetter forhåpentligvis i morgen!
Har akkurat forsert “knekken” på tvers.
Rynker, markedsverdi og baby i magen.
«Du har rynker», sa 5-åringen til meg i går. Han pakket det ikke inn eller pyntet på utsagnet. Og han har helt rett. Jeg har rynker. Relativt mange og tydelige. Og det var ikke akkurat nytt for meg. Ingen «fake news» der med andre ord. Rynkene har vært der lenge, og det er egentlig veldig pussig at ingen av de jevnaldrende har kommentert det. De lurer jo fælt på hvorfor jeg går med «skistaver» på tur, for eksempel. Og de har ingen betenkeligheter med å spørre. Den som ikke spør får jo ikke vite noe.
Ifølge et par andre litt eldre gutter så sliter jeg med markedsverdien også. Kjærringer på 49 om et kvarter gjør det. Sånn er statistikken. Artig måte å definere folk på, egentlig. Markedsverdi. Handler det om hvor mange kameler jeg er verdt, eller? Jeg husker at det tallet var relativt høyt rundt ’95 da jeg befant meg et sted i Nordafrika. Det hørtes i alle fall høyt ut for meg…
Legger vi alder, rynker og sånn generell tyngdekraft sammen med kronisk autoimmun sykdom og generell uinteresse for botox og andre fiksfakserier…ja da kan vi vel snakke om markedsverdi. Eller rettere sagt mangel på sådan. Jeg tipper jeg skylder. Skylder markedsverdi altså. Eventuelt kameler. Kanskje bitcoin. Jeg vet ikke hvilken valuta slik verdi regnes i.
5-åringen som reflekterte omkring rynker hadde en presisering litt lenger ut i samtalen: «Men du har ikke så mange rynker som bestemor og bestefar da….». Og kompisen kunne fortelle at hans bestemor, ja hun har rynker på hendene, til og med. De konkluderte visst med at jeg ikke har rynker der da. Dessuten hadde jeg votter på.
Heldigvis henger jeg mest med 5-åringer og ikke så mye med for eksempel kjendispsykologer. De første er minst opptatt av markedsverdi. Takk og pris. Og om jeg skulle finne på å fylle rynkene med noe som helst, så blir det i tilfellet kake. Og cheesedoodles. Og mat. En kilo eller to ekstra skal være bra for å glatte ut huden, har jeg hørt. Men da spør vel 5-åringene meg: «Har du baby i magen?».
Et botoxfritt alternativ for å motvirke tyngdekraften…
Winterwonderland.
I dag har jeg vært en tur i winterwonderland. Plutselig.
Planen var en tur til fjells. Sekk ble pakket med bleier, skift, bålved og fyrstikker. Unger ble stablet i biler og vi dro avgårde. Vi skulle til topps. Omkring 750 meter over havet, var planen. En fin plass med utsikt, fine klatretrær, lyng og ikke minst akkurat passe avstand fra bilen når de korteste beina sitter på en 3-åring. Barnehagen på tur, med andre ord. Kall det gjerne et kontorlandskap. Med vekt på landskap.
Glatt var det hist og pist, men med avpasset fart og grusbil som hadde vært ute før oss så gikk det så fint atte. Dess mer vi nærmet oss målet, dess mer snø i terrenget og til og med både snø og is i vegen…
Og til slutt veibom! Veien hadde blitt til skiløype! Akkurat. Det skjer som regel en eller annen gang i løpet av november hvert år. Når det blir tilstrekkelig antall millimeter snø i veien. Bilkjøring i skiløype er slikt vi bare leser om på nett og ler av at andre gjør, så vi avsto. Resten av denne sesongen må vi ta skia fatt for å komme til fjelltoppen vi hadde tenkt. Uaktuelt for både 3-åringer og 48-åringer.
Vi snudde. Like greit, da sol og vindstille i lavlandet hadde gått over til vind av det mer aggressive slaget. Mer fristende med litt skog da. Ikke fjelltopper. Sola var der fortsatt, heldigvis.
Små og store fikk noen supre timer i sol og snø. Utsikt over islagt tjern og lek og oppdagelsesferd gjennom den snølagte skogen. «Jeg så en apekatt!», var det plutselig en som sa. Vi så spor etter ekorn, så vi konkluderte med at det nok var den norske varianten av ape. Eventuelt ekornape.
Før avreise kom spørsmålet: «Skal vi ikke ha med sånne gule akematter?» Noen har vært med på tur oppover der før, og husket nok moro i akebakken. «Nei, det er nok aaalt for tidlig, svarte jeg. Det er ikke nok snø til det.» Det var nære på at jeg tok fullstendig feil. Akebakken trenger nok noen centimeter til. Løypekjørerne derimot, de har allerede startet sesongen.
Det er deilig å få lov til å tilbringe dagen i winterwonderland. Å få lov til å være med å gjøre en forskjell. Å få lage en variert hverdag for små og store. Skape felles opplevelser og gjøre impulsive valg der vi møter og løser utfordringer sammen. Og det handler egentlig om noe så enkelt som å benytte muligheten. I dag hadde vi muligheten til å ta med ei gruppe unger på tur. Vi hadde evnen og viljen til gjennomføring. Vi grep dagen.
Det kjennes som vi gjorde litt nytte for oss. Helt ålreit, egentlig. Takk for turen 😊
Where did all the rum go?
I går leste jeg et innlegg, en kronikk tror jeg det var, der en mor advarte mot alle «kostymefellene» det var mulig å gå i før årets Halloween-feiring.
Ikke la ungen ha på indianerkostyme eller noe som helst annet som kan illudere urbefolkning. Av noe som helst slag. Det er ikke stuerent. Av forståelige årsaker. Vi tuller ikke med etnisitet i 2021. Disney blir med andre ord trøbbel med en gang. Glem Moana, Aladdin og Pocahontas. De er såå 2019. Ellernoe.
Jeg husker enda mitt Månestråle-kostyme og ikke minst det rutete Huset på prærien-kostymet mora mi sydde og utstyrte meg med en eller annen gang på første halvdel av 80-tallet. Det var så mye enklere da. I alle fall noe. Og dette dreide seg selvfølgelig om karneval. Halloween skulle det gå halvannen generasjon til før vi i det hele tatt hørte om. Krenking også, forresten.
Månestråle var forresten datidens forgjenger til Pocahontas, for dere som lurer. Relativt tøff og selvstendig indianerjente som hamlet opp med det meste av utfordringer. Sammen med bikkja Tinka. At hun hadde relativt raus utringing og skyhøy splitt i «kledet» hun brukte som arbeidsantrekk var nok kun tilfeldig. Og det gjenspeilet seg ikke i mitt kostyme.
Det gjelder å unngå kjønnsstereotype kostymer også. Spiderman kan gå om du er jente. Er du gutt så unngå han og Hulken. Heks og trollmann er så typisk. Og hva kommer mammapolitiet til å si om du sender dattera ut som en fantasiløs prinsesse? Uavhengig om akkurat prinsesse er det som står aller høyest på ønskelista for den håpefulle. Vil lille Petter ha prinsessekjole så er det greit. Men forbered både han og mor og far på rimelig mye oppmerksomhet underveis.
Jeg innrømmer glatt at uvanene mine fra 80-tallets karneval fulgte meg godt inn på 2000-tallet. Jeg har sendt fra meg både heks og prinsesse til Halloween-feiring og karneval. Gjentatte ganger. Uten å blunke. Husker jeg riktig så dukket en engel og ei marihøne opp på et tidspunkt også. Men det var kun sporadisk.
I år bedrev undertegnede og avlegger dypdykk i utkledningskassa tidlig i planleggingsfasen. Slikt noe eksisterer selvfølgelig hjemme hos ekte barnehageansatte som meg. Selv om åra for å utstyre mindreårige med kostymer er over for årevis siden. Kassa er der. En del av yrkesutrustningen. Det fins både cowboyer, cancan-dansere og feer nedi der. Og pirater.
Det er mulig pirat ikke er stuerent også. Ikke vet jeg, men en eller annen langhåra dude med hang til båtliv og kriminell virksomhet kan muligens føle seg krenket. Beklager.
For det ble pirat, til mors store glede. Avleggeren har gjort hovedstaden utrygg i helga. Jeg tviler på at den kvinnelige Sparrow-utgaven legger ut på noen trick-or-treat-runde i kveld. Antakelig har hun ikke så lyst på godteri….
Jack Sparrow lurer på hvor det ble av rom’en? Noen som har sett den?
Hvem av disse har støkki av med rom-en? Det må påpekes at prinsessen til venstre og piraten til høyre skulle på karneval. Halloween foregår i midten…
1-2-3…og med det fjerde skal det skje!
Vi er opptatt av tall. Og vi lar oss påvirke av tall. Mer enn vi lar oss påvirke av ord. Både skrevne og uttalte. Leser vi en kundevurdering på nett så betyr terningkastene mer for oss enn de skrevne kommentarene som hører til. Det samme gjelder nok terningkast av typen «Best i test» som vi finner i både aviser og ellers på nett.
Lesertall på blogg er også et eksempel. Hvilket innlegg som genererer flest klikk eller lesere er uforutsigbart. Men jeg har en eller annen gang lest at å ha tall med i overskrifta hjelper. Jeg har en mistanke om at det hjelper mest, altså i betydningen å vekke størst interesse, for innleggene til de som allerede befinner seg på lista over toppbloggere. Det er min teori, ikke tallfestet sådan.
Antall likes på facebook og instagram er et annet mål vi henger oss opp i. De aller fleste av oss, mer eller mindre. Hvor mange likes oppnås med det nye profilbildet? Hvorfor fikk det gamle flere? Mye dramatisk grubling kan genereres ut av slikt noe.
Vi måler det meste. Pulsklokka er på når vi trener. Skrittelleren forteller oss hvor mye vi har tråkka rundt i løpet av dagen. På jobb måler vi antall kilometer vi har tilbakelagt på fritida, legger det sammen og ser hvor lang tid vi bruker på å «gå Norge på langs». Hverdagen vår styres av tall og måling. Mennesket har telt og målt i 40 000 år. Det begynte med tellepinner. Pinner der det ble risset inn et merke om gangen. Og dermed telte vi allerede da. Noen har lykketall og noen har tall de har fobi mot.
Jeg måler på jobb også. Tall og telling er viktig for små mennesker. Sammen med ungene måler jeg hvor lang en strek er… umulig å si, mener du kanskje. Det kommer an på. Hvor mange fotspor få plass langs streken for eksempel. Eller hvor mange kongler? Er streken 15 kongler lang eller er den lenger enn hele min kropp? Vi har ikke tatt i bruk tellepinner, men vi teller pinner. Eller måler hvor lange de er. Er de like lange som armen vår, kanskje? Refleksjonene rundt akkurat dette er et av stegene på veien til å bli interessert i og kunne tilegne seg kunnskap om matematikk. Tall med andre ord.
Forrige helg skulle jeg dele ei flaske prosecco på 6. Dele likt, altså. Ei flaske av typen som både var tung og umulig å se gjennom. Så det var vanskelig å se hvor mye som var igjen, for å si det sånn. Jeg nailet oppdraget på første forsøk. Det ble konkludert med at jeg tydeligvis og selvfølgelig både hadde vokst opp på 70-tallet OG jobbet i barnehage. To erfaringer som tydeligvis gjorde susen når det gjaldt deling og måling.
Hvor opptatt av å måle i tall kommer ungene til å bli når de vokser opp? Blir de like opptatt av likes, terningkast og lesertall som oss? Eller fortsetter de å være opptatt av hvor mange år de er eller at alle får like mange smågodtbiter når lørdagsgodtet skal deles?
Jeg syns i alle fall det er noe forlokkende og naivt tilfredsstillende å måle i kongler. Lurer på om jeg skal plukke av meg pulsklokka, legge vekk smarttelefonen og pause det meste andre av måleinstrumenter en dag eller to…jeg ser i grunn for meg at jeg kommer til å finne fram papir og blyant og lage en form for avkryssingssystem. Hvor mange timer er igjen før alt kan sjekkes? En strek for hver time, kanskje? Analogt og fint…
1-2-3…og med det fjerde skal det skje. Kanskje.
Blogglesere måles i tall. Og rundt noenogåttiendeplass er der friluftsheidi stort sett plasserer seg hver dag. Også i dag. Stabilt sideleie…
Blodprøvesvarene kommer i mer eller mindre uforståelige tall. Og ellers så liker vi som har vokst fra kongler å bruke tommestokk når vi måler. Med tall på.
Kilde: Lindmo, Nrk, 8.okt.2021
Hvem er det som tramper?
Hvem er det som tramper på min bro? Kjenner du igjen frasen? Det gjør i alle fall 4-åringene som jeg henger med rett som det er.
Tidligere denne uka var vi på tur. Til Eventyrbrua. Et spennende og forlokkende navn. Hva slags bru er det? Både for 4-åringer og 48-åringer. Vi var ute på eventyr med tursekk, utforskertrang og pågangsmot. Og vi møtte eventyret i fjellskogen. Til 4-åringenes overraskelse, og helt etter min og kompanjongens plan.
Det aller første vi måtte gjøre var å liste oss fram til brua så trollet ikke hørte oss. Det er i seg selv en utfordring når vi er åtte 4-åringer og to 40-ish-åringer på tur. Da vi kom helt fram og gikk forsiktig over brua skjønte vi at trollet hadde hørt oss tross alt, for det tittet fram fra under brua.
Det første vi måtte gjøre var å høre «Bukkene Bruse»-sangen. Heldigvis tilbyr enkelte fjellskoger internettilgang, så musikk ble det. Allsang og lek hånd i hånd og bukker på repeat. God stemning. Noen fant «trollhår» i bekken, andre klatret på gelenderet og mange måtte undersøke både troll og geiter på nært hold. Det vil si både med hender og øyne.
Etter ei god matpause ville de fleste gå videre oppover stien. Der var det klopper å balansere på og kompanjongen og brorparten av gjengen forsvant over haugen. Sistemann var ikke ferdig med bukke-leken. Hun ville leke «Bukkene Bruse» og jeg skulle være troll. Hun tok rollen som alle tre bukkene.
Replikkene var kjente og jeg installerte meg delvis under brua:
Trollet meg: «Hvem er det som tramper på min bru?»
Anna, 4 år: «Det er den minste Bukken Bruse som skal til setra og spise gress!»
Trollet meg: «Nå kommer jeg og tar deg!»
Anna, 4 år: «Nei ikke ta meg. Jeg er liten og tynn, vent på broren min, han er mye større»
Trollet meg: «Javel da»
Den minste bukken trippet over brua før hun bråsnudde og startet på nytt, nå som den mellomste bukken. Hele seansen gjentok seg. Replikkene var tro mot eventyret, men 4-åringen brukte sine egne begreper. «Til seters for å gjøre seg feit» ble til «til setra for å spise gress». Og selv om en av de andre brukte uttrykket «spjut» om den største bukkens horn, sa Anna, 4 år «horn».
Etter hvert kom de andre ungene tilbake og selvfølgelig ville de være med. Stas for Anna som fikk oppleve å være initiativtaker og «sjef» i leken. Jeg ble derimot skvisa ut og måtte gi rollen som troll videre til en av de andre. Det var helt greit. Jeg hadde jo utspilt min rolle og gjort nytta mi.
En liten tur i fjellskogen ble faktisk til «Rammeplan for barnehager» på ei lita lekestund. I sin helhet.
Ikke bare hadde ungene selv, og ikke minst Anna, fått utløp for eget initiativ. Hva som skjedde, hvordan leken utviklet seg både innholdsmessig og hvem som ble involvert ble utelukkende bestemt av barna selv. Medbestemmelse. Som voksen kunne jeg bare legge til rette med ei spennende eventyrbru og stille meg til rådighet og bli med i leken. Og trekke meg unna når det ikke var behov for meg lenger. Og alle fagområdene var vi jammen innom på den lille stunda. Særlig Anna som levde seg helt inn i leken:
Anna lekte med språket og teksten som hun kjente fra før. Hun brukte både metakommunikasjon da hun instruerte meg og de andre om rollene våre og hun gjenfortalte teksten i leken sin. Og hun brukte sine egne ord og formuleringer. (1)
Vi lekte med hele kroppen. Og vi måtte trampe med føttene over brua. (2)
Vi hørte musikk som vi kjente fra før og den fine Eventyrbrua med de fine figurene inspirerte til lek av det kreative slaget. Ungene gikk inn i roller og «spilte» eventyret i leken sin. Og vi ble enda mer kjent med eventyret som kulturbærer. (3)
Bekken og fjellskogen rundt ble en eventyrlig ramme rundt leken vår. (4)
Vi måtte vente på tur, ta roller og vi hørte til og med et smell som nok kom fra en som var på fuglejakt. Det satte i gang litt filosofering hos noen. (5)
Vi opplevde et nytt og spennende område i «nærmiljøet» vårt og scenen vår lå til og med rett ved ei ekte seter. Akkurat ei slik som vi finner i eventyret. (6)
Vi hadde tre geiter som skulle til seters. Dermed måtte vi gjøre alt tre ganger. Vi hadde geitene som var oppå brua og trollet som var under brua. Her er det både antall og rom (oppå/under). (7)
Det aller viktigste er at vi lekte hele tiden. For den som er fire år er det i leken utvikling og læring skjer. Det er der Anna får utviklet sin medbestemmelse, språket sitt og alt det andre rammeplanen og vi vet at er viktig. Jeg kjenner jeg er heldig som en gang iblant kan slenge meg med og bidra til at leken vi er så avhengig av faktisk foregår. Nå fikk jeg både tilrettelagt og inspirert, deltatt i rolle da det var nødvendig, trukket meg litt unna når det var riktig og observert fra sida.
Lek er gøy, selv om jeg må være troll. Lek er livet. Særlig for geiter som skal til setra og spise gress.
Den største bukken. Han med “spjut”.
Rammeplanen og ukas tur til eventyrbrua sendte oss innom alle fagområdene:
- kommunikasjon, språk og tekst
- kropp, bevegelse, mat og helse
- kunst, kultur og kreativitet
- natur, miljø og teknologi
- etikk, religion og filosofi
- nærmiljø og samfunn
- antall, rom og form
Et møte i blåbærskogen.
Hvorfor sitte vondt på små stoler og benker når du kan sitte vondt på en stokk rundt en bålplass?
I år uten bål, grunnet skogbrannfare og bålforbud. Høstens foreldremøte er avholdt. Som vanlig til skogs. Det passer meg utmerket. Det er til skogs jeg driver pedagogikk. Så da skulle det bare mangle at foreldrene også blir med dit når vi skal snakke om hva vi driver med.
Og vi snakker. Men vi viser også fram. Konkretisering er nødvendig for ungene. Konkretisering som å ta, føle og gjøre i stedet for å fortelle og lese om. Konkrete erfaringer er nødvendig for læring. Spesielt når du er ganske liten. Og siden unger egentlig er som folk flest, så regner jeg derfor med at konkretisering fungerer for de fleste mammaer og pappaer også.
Så i dag har vi laget mønster av kongler og pinner. Vi skulle egentlig ha trædd blåbær på strå også. Det får bli en annen gang. Det gjelder å gjøre det enkelt så til og med mamma og pappa skjønner. Så får 4-åringene få større utfordringer etter hvert😉
