Da jeg gikk på skolen ble konseptet «paradis» stort sett framstilt visuelt som en slags frodig og jungelaktig edens hage. Bibelsk med andre ord. Livet har lært meg at paradis kan være veldig mye forskjellig. Og ikke minst at paradis kanskje er mer en mental tilstand av tilfredshet og glede enn nødvendigvis å være avhengig av fysisk sted.

I dag har jeg fått tilbringe noen timer i et slags paradis. I alle fall for de som er under 6 år og går i barnehage. Vinternorge og dyktige ansatte har gitt denne barnehagen skiløype (avtale med de som kjører opp slikt), akebakker og snøhuler.

Akkurat her som fotografen, altså jeg, står så har jeg ei sløyfe av skiløypa både foran og bak meg. En gjeng er på sparktur til venstre. Til høyre ligger ei gedigen snøhule midt på jordet. Bak meg har jeg både preparerte akebakker og alle barnehagehusene. Og rundt meg kryr det av vintersportsutøvere i alderen 1 til 5 år. Jeg står midt i alt sammen. Midt i paradiset. Og ja, det er lurt å snu seg av og til når jeg står der. For plutselig kommer en ansatt i full fart og med hui og hoi og dårlig styring på akematte nedover bakken.

De mest taktiske av de små har skjønt at det går fortere dersom de får med seg en voksen som «ballast». Så det kan befinne seg både en og to og tre stykker på den matta som kommer susende nedover bakken. Både små og store lærer seg fort at det er lurt å holde til siden for å unngå å bli bowlinkjegler i bånn.

Jeg vet ikke hvordan ditt paradis er. Og jeg tenker at mitt handler om både hvor jeg er og hvordan jeg har det. Jeg er ganske sikker på at ungenes paradis og mitt paradis kan være veldig forskjellig. Men heldige meg som får en smakebit av deres barnehageparadis innimellom.

Hvis dette ikke er et vinterparadis så vet ikke jeg!