En skulle (antakelig) vøri fire år i romjul’n, som han Alf sang. For da var væla et hus med fire vegger og julelysa brente dagen lang. Det gjør de jo for så vidt nå også, og huset har faktisk fire vegger. Selv om jeg har blitt den nette sum av 52 år gammel. Men ellers….!?!

Romjulsmelankolien uteble ikke i år heller. Men nå kjenner jeg den igjen. For det er så sikkert som at jula kommer hvert år; julemelankolien tar meg en eller annen gang uti romjula. Som regel en gang mellom 3.og 5. juledag, tror jeg. Det handler om det som jeg egentlig har gledet meg mest til før jul. Dager uten planer. Dager som ligger helt blanke uten noe som helst MÅ-greier eller avtaler som skal gjennomføres. FRI fra hverdagen for både meg og småbrukeren.

Men så plutselig kommer den krypende på. Romjulsmelankolien. Den som nesten gir dårlig samvittighet fordi jeg ikke har en trillion avtaler om kaffebesøk, julefrokost, middag hos tante og bestemor og storebror og resten av familien. 2.-, 3.- eller 4.-dags fest, gløgg og julebukk, den o-store-pinnekjøttfesten hos naboen og tjo og hei og dans rundt juletreet og skiturer og akedag og…..tilsynelatende harmoni og glitrende lykke som er ethvert postkort verdig. Når du har planlagt romjula uten noe som helst av dette og tenker at DET skal jammen bli deilig. Og så kommer den snikende allikevel; romjulsmelankolien. Fordi verden framstår rimelig samstemt om at det er slikt noe som skal til for at jula skal være vellykket!

DA er det jeg plutselig kjenner det. Ikke bare melankolien. Ikke nok med at vi her på bruket selv har valgt å ha det slik. Uten for mange planer altså. Men også realiteten slår meg. For varig og kronisk sykdom tar ikke juleferie. Den tar ikke pause selv om vi skal feire jul. Så dermed må jeg også i jula forsyne meg av små nok porsjoner av livet til at det går rundt. For meg betyr det at et julebesøk som varer fra avreise julaften til hjemreise tredjedagen i grunn er nok. Og etter det er dagene blanke. Og det betyr også at melankolien hverken kan eller bør «medisineres» med å fylle romjulsdagene. De må være blanke.

En gang utpå kvelden fjerde juledag, forsto jeg dette. Og dermed la jeg planen for resten av romjula, samt nyttårshelga. For meg skal resten av romjula og starten av nyåret brukes til å gå relativt korte turer, slik som i går. Jeg skal forske litt mer på kamerabruken min. Slik som i går. Jeg er nemlig ikke helt fornøyd med mobilkameraet på min daglige telefon. Speilreflekskameraet blir litt styrete for meg og nå når den «gamle» telefonen med topp kamera har begynt å virke igjen, så ser det ut til at jeg kommer til å ha med to telefoner på tur. Slik som i går. En til «vanlig» bruk og en til kun å ta bilder med. Det er et fint og harmonisk prosjekt når jeg skal forsyne meg med små porsjoner. Av livet. Slik som i går.

Så i går var det kun fototur som sto på planen. Sammen med pinnekjøtt da. Og i følge med kun småbruker og avlegger. Og det er helt ok. For meg. Og jeg tror faktisk at om dagene hadde vært travle med alt som media og vi sjøl «tror» vi må fylle dem med, så hadde jeg ikke bare vært romjulsmelankolsk. Da hadde jeg nok vært noe i nærheten av romjulsdeprimert. I alle fall sånn passe desperat. Jeg går ikke for ren romjulslykke. Den tror jeg nemlig finnes aller mest på film. Nei, men hva med romjulstilfreds!?!

Lag deg ei god nyttårshelg! Jeg feirer med småbrukeren – vi fabler om bål. Og avleggeren tar seg av festinga mens jeg er sjåfør! Og jeg er både romjuls- og nyttårstilfreds med det!