Etter ei helg med alt for mye inneliv og ei dørstokkmil som var uovervinnelig er jeg fornøyd med å ha fått en bitteliten dose frisk luft i dag. Sola kom og det ble skogstur. Den frosne marka er lettgått og elva er i ferd med å få “blondekant”.
Jeg tjuvstartet.
Jeg pleier aldri å gjøre det. Ikke med advent i alle fall. Stjerna og tilsvarende greier pleier i beste fall henges opp kvelden før første søndag i advent. Hvis jeg er i rute. Stort sett så blir det ikke noe før i løpet av den første søndagen. Eventuelt senere i advent.
Denne novemberen syns jeg det var så mørkt og stusslig i stua at jeg ligger over ei uke foran skjema. Men kun med stjerna og litt lys på trappa. Begge deler kom opp i løpet av siste uka. Enda er det nok leeenge igjen før julegaver og julemat er klart. De greiene der har jeg ikke startet med.
Men ja, jeg tjuvstartet i år. Det var påkrevet med litt ekstra lys.
Hva skal jeg med perspektiv?
Denne uka har så langt gitt en god del perspektiv. Perspektiv på eget liv og egne utfordringer. Flere av ukas nyheter kan vel sies å være av det mer traurige slaget. For meg som lytter. Men aller mest for dem det gjelder.
Egne utfordringer havner i perspektiv. Sammen med påminnelsen om at vi ikke vet historien til de vi møter på vår vei.
Hvor ofte går du ikke ut i verden og viser fram bare toppen av isfjellet? Og det er kanskje kun det du skal og vil vise fram. Tenker du like ofte på at det gjelder alle de andre også? At det du og jeg ser er bare en liten flik av sannheten. Det du og jeg viser fram er styrt av tanker, personlige kamper, dagsform, smerte og alt det andre som befinner seg under vannflata. Den lille fliken vi ser er bare en brøkdel av individets historie og situasjon. Hvordan vi tenker om andre og hvordan vi tolker vårt eget liv er kanskje mest av alt påvirket av den delen vi viser hverandre?
Noen ganger kan det være nyttig med perspektiv. Alle har sine kamper. Noen tilsynelatende mer dramatiske enn andres. Men det er ditt liv og du som står i det. At noen har det verre og andre bedre hjelper ikke meg eller deg der og da. Men det gir perspektiv. Og det fører til refleksjon.
Jeg har fått satt endel ting i perspektiv i dag. Foreløpig er jeg bare litt usikker på hva jeg skal med det.
Godt det er helga🙂
Når du egentlig har mest lyst til bare å sette deg her når du besøker treningssenteret – ja da er det godt det er helga!
Uansett: tenker at dette treningssenteret har skjønt sitt publikum i og med at denne befinner seg strategisk plassert i garderoben.
God helg!
Vær deg selv! Alltid!
Vær deg selv. Alltid! Hvis ikke: vær Karin Andersen👍
Klipp fra Finansavisen og stortinget.no:
Rynker, markedsverdi og baby i magen.
«Du har rynker», sa 5-åringen til meg i går. Han pakket det ikke inn eller pyntet på utsagnet. Og han har helt rett. Jeg har rynker. Relativt mange og tydelige. Og det var ikke akkurat nytt for meg. Ingen «fake news» der med andre ord. Rynkene har vært der lenge, og det er egentlig veldig pussig at ingen av de jevnaldrende har kommentert det. De lurer jo fælt på hvorfor jeg går med «skistaver» på tur, for eksempel. Og de har ingen betenkeligheter med å spørre. Den som ikke spør får jo ikke vite noe.
Ifølge et par andre litt eldre gutter så sliter jeg med markedsverdien også. Kjærringer på 49 om et kvarter gjør det. Sånn er statistikken. Artig måte å definere folk på, egentlig. Markedsverdi. Handler det om hvor mange kameler jeg er verdt, eller? Jeg husker at det tallet var relativt høyt rundt ’95 da jeg befant meg et sted i Nordafrika. Det hørtes i alle fall høyt ut for meg…
Legger vi alder, rynker og sånn generell tyngdekraft sammen med kronisk autoimmun sykdom og generell uinteresse for botox og andre fiksfakserier…ja da kan vi vel snakke om markedsverdi. Eller rettere sagt mangel på sådan. Jeg tipper jeg skylder. Skylder markedsverdi altså. Eventuelt kameler. Kanskje bitcoin. Jeg vet ikke hvilken valuta slik verdi regnes i.
5-åringen som reflekterte omkring rynker hadde en presisering litt lenger ut i samtalen: «Men du har ikke så mange rynker som bestemor og bestefar da….». Og kompisen kunne fortelle at hans bestemor, ja hun har rynker på hendene, til og med. De konkluderte visst med at jeg ikke har rynker der da. Dessuten hadde jeg votter på.
Heldigvis henger jeg mest med 5-åringer og ikke så mye med for eksempel kjendispsykologer. De første er minst opptatt av markedsverdi. Takk og pris. Og om jeg skulle finne på å fylle rynkene med noe som helst, så blir det i tilfellet kake. Og cheesedoodles. Og mat. En kilo eller to ekstra skal være bra for å glatte ut huden, har jeg hørt. Men da spør vel 5-åringene meg: «Har du baby i magen?».
Et botoxfritt alternativ for å motvirke tyngdekraften…
Vår i november?
Badesesongen for min del er som kjent ikke aldeles over enda. Jeg badet i går. Da var det 16.november og ikke helt uventet så begynte isen å legge seg på badevannet. Men fortsatt var det 6 varmegrader i lufta og sånn bortimot snøfritt. I skyggepartiene lå det igjen bittelitt etter snøfallet her om dagen.
Men gårsdagens skogstur i jobbsammenheng gjorde meg litt i tvil om sesongen. At turfølget fant og samlet 9 marihøner på en liten flekk i lyngen var for så vidt ikke så uvanlig. Marihøner har det med å henge på samme sted gjennom vinteren. Finner du en finner du gjerne flere. Særlig når du skal sitte i lyngen og observere mens du spiser matpakke. Så det var mange fine marihøner. Og de ble selvfølgelig og som seg hør og bør sluppet ut igjen i lyngen før vi forlot leirplass.
Dette var mer uvanlig for meg:
Så allikevel. Er det virkelig vår i september? Det lille treet på buska på bildet mente nok i alle fall det. Jeg frykter at han eller hun, hen kanskje, går en tung vinter i møte. Noen ganger er naturen og våre opplevelser i den så selvmotsigende som det er mulig å få dem. Knopper og gåsunger, bading i delvis islagt vann, marihøner i matboksen og snø i veien i løpet av noen timer. Det er vår i november. Jeg er usikker på om det er noe særlig betryggende…
For siste gang?
Er det årets siste badetirsdag i dag? Er sesongen over, tro? Ble sesongen avsluttet den 16.november 2021? Var det siste badetirsdag for i år?
Ikke vet jeg. Det jeg vet er at dagens badetirsdag ble gjennomført. Med stil, vil jeg si. Og begge badenymfene gjennomførte. Denne gangen også med lydeffekter.
Badeplassen kom også i dag uten is. Men ute i midten av sjøen, samt langs kanten omkring 15 meter fra innsteget, lå det noe i vannflata. Noe vi ikke så helt hva var på avstand. Men da friluftsheidi etter å ha tørket den lyserosa kroppen og iført seg tilstrekkelige lag med ull, samt lue og votter bega seg avgårde for å sjekke, så var det ingen tvil. Det var is ja! Både midt i sjøen og langs land. Foreløpig relativt tynn og ikke heldekkende. Det blir spennende å se om den får overtaket de neste dagene.
Neste tirsdag er 23. november. Lurer på om det blir badetirsdag?
Smil type anstrengt. Med isen i bakgrunnen.
Veien blir til hvis du går.
Jeg kommer stadig tilbake til dette sitatet. «Veien blir til hvis du går». Det tilhører Handlingens menn. Eller Nils og Ronny om du vil. De to gutta fra Hønefoss som herjet tv-skjermene for noen år siden med programmer både om galskap på tur rundt i verden og andre ting de engasjerte seg i.
Og de har så inderlig rett. Veien blir faktisk til hvis du går. Både bokstavelig talt og i litt mer overført betydning. Og noen ganger må i alle fall jeg ta den veien jeg har kapasitet til. Den siste skogsturen min er et godt eksempel på det. Å legge i vei på atskillige kilometer langs en ukjent sti langt avgårde fungerer som regel dårlig med dette skroget. Helt ærlig så fungerer det ikke i det hele tatt, dessverre. Så da er det bra det finnes stier, eller veier om du vil, i nærskogen. Denne gangen i egen skog. En kort tur på alle måter. Kort avstand og kort tid. Og slettes ikke langt avgårde.
Men veien min ble til mens jeg gikk. Og jeg fikk både frisk luft og mange motiv til kameraet. Dagslys ble det også. La gå da at ruta ble både kort og en smule kronglete. Det var en sånn tur.
Løven, heksa og klesskapet.
Jeg gikk og la meg som meg selv. Tror jeg. I alle fall som nattas utgave. Litt sånn, jeg er ikke så veldig trøtt akkurat nå, men jeg tror det er lurt å ta kvelden. Eller natta. Eller morra’n, om du vil. Klokka var 02.21.
Jeg bikket i en krok, putta inn ørepropper og lukket øya. Og slo dem ikke opp igjen før det var lyst. Og da var jeg i Narnia. Løven har jeg ikke sett noe til. Men klesskapet har jeg sovet i. Og jeg lurer på om jeg så heksa i speilet på badet i sta. Foreløpig er jeg alene her. Gleder meg til å møte Aslan👍
