Dette ble visst et slags innspill i debatten om positiv tenkning. Eller om å se glasset som halvtomt eller halvfullt, om du vil. Inspirasjonen i dag kom fra et instagraminnlegg. Tilhørende Pølsa. Også kjent som Øystein «Pølsa» Pettersen. Han var ute på tur og snakket blant annet om å utnytte de mulighetene man har. Gjøre det beste ut av den situasjonen man er i. Som han la vekt på: det handler ikke så mye om hvordan du tenker om situasjonen din. Om du tenker positive eller negative tanker. Det handler om hva du selv gjør med situasjonen din. Viktige ord fra en sprek kar som befant seg på sykehus med hjerneblødning for noen uker siden.
Så i dag har jeg, inspirert av Øystein, utnyttet mulighetene mine. Kroppen var i grunn ikke spesielt samarbeidsvillig, og gangfunksjonen var vel i grunn av det relativt dårlige slaget. Også til meg å være. Men med egen skog med stier på kryss og tvers og sol fra bortimot skyfri himmel så var muligheten til en lavterskel skogstur absolutt tilstede allikevel. Og jeg fikk meg en time frisk luft og en skogstur som var gull verdt en fredag i november. Gull verdt for meg.
Takk for inspirasjonen Øystein. Og god tur neste gang du vil utnytte mulighetene! God helg!
Muligheter for litt kamerabruk ble det også:
Rim.Grankongle med utsikt.Bling.Nesten klare for jul.Halmstubb med utsikt er fint underlag for snubleføtter.
Instagraminnlegget som inspirerte til tur finner du her:
Etter to hele dager, et helt liv rettere sagt, med rimelig høy ullfaktor i form av stillongs, vinterbukse og votter og med lua godt dratt ned over ører og vinterhår, var det i går kveld klart for noe heeelt annet. Det dukket opp en fjærboa. Den kom seilende inn fra venstre, tror jeg, sammen med et relativt respektabelt antall kjoler med rimelig høy glamfaktor. En helt normal onsdagskveld, med andre ord. Eller kanskje ikke?
Ikke vet jeg hvor høy fjærboa-faktor du har i ditt liv. Mitt er rimelig kjemisk fritt for slikt noe. Ull har jeg rikelig av. Turklær ellers også. Både til onsdager og andre dager. Og når det da plutelig handler om glam, så er gode råd dyre.
Da er det jo fryktelig flaks og selvfølgelig ytterst strategisk å ha venninner med noe høyere glam-faktor. Som stiller klesskapet til disposisjon også da. Litt uheldig, selvfølgelig, at nevnte venninne er sånn ca fire kjolestørrelser mindre enn undertegnede.
I dag har jeg vært en tur i winterwonderland. Plutselig.
Planen var en tur til fjells. Sekk ble pakket med bleier, skift, bålved og fyrstikker. Unger ble stablet i biler og vi dro avgårde. Vi skulle til topps. Omkring 750 meter over havet, var planen. En fin plass med utsikt, fine klatretrær, lyng og ikke minst akkurat passe avstand fra bilen når de korteste beina sitter på en 3-åring. Barnehagen på tur, med andre ord. Kall det gjerne et kontorlandskap. Med vekt på landskap.
Glatt var det hist og pist, men med avpasset fart og grusbil som hadde vært ute før oss så gikk det så fint atte. Dess mer vi nærmet oss målet, dess mer snø i terrenget og til og med både snø og is i vegen…
Og til slutt veibom! Veien hadde blitt til skiløype! Akkurat. Det skjer som regel en eller annen gang i løpet av november hvert år. Når det blir tilstrekkelig antall millimeter snø i veien. Bilkjøring i skiløype er slikt vi bare leser om på nett og ler av at andre gjør, så vi avsto. Resten av denne sesongen må vi ta skia fatt for å komme til fjelltoppen vi hadde tenkt. Uaktuelt for både 3-åringer og 48-åringer.
Vi snudde. Like greit, da sol og vindstille i lavlandet hadde gått over til vind av det mer aggressive slaget. Mer fristende med litt skog da. Ikke fjelltopper. Sola var der fortsatt, heldigvis.
Små og store fikk noen supre timer i sol og snø. Utsikt over islagt tjern og lek og oppdagelsesferd gjennom den snølagte skogen. «Jeg så en apekatt!», var det plutselig en som sa. Vi så spor etter ekorn, så vi konkluderte med at det nok var den norske varianten av ape. Eventuelt ekornape.
Før avreise kom spørsmålet: «Skal vi ikke ha med sånne gule akematter?» Noen har vært med på tur oppover der før, og husket nok moro i akebakken. «Nei, det er nok aaalt for tidlig, svarte jeg. Det er ikke nok snø til det.» Det var nære på at jeg tok fullstendig feil. Akebakken trenger nok noen centimeter til. Løypekjørerne derimot, de har allerede startet sesongen.
Det er deilig å få lov til å tilbringe dagen i winterwonderland. Å få lov til å være med å gjøre en forskjell. Å få lage en variert hverdag for små og store. Skape felles opplevelser og gjøre impulsive valg der vi møter og løser utfordringer sammen. Og det handler egentlig om noe så enkelt som å benytte muligheten. I dag hadde vi muligheten til å ta med ei gruppe unger på tur. Vi hadde evnen og viljen til gjennomføring. Vi grep dagen.
Det kjennes som vi gjorde litt nytte for oss. Helt ålreit, egentlig. Takk for turen 😊
… at blogging foregikk i skogskoier langt fra asfalt og annen infrastruktur. Og siden undertegnede hadde liten tro på nettilgang i slike grisgrendte strøk, så kom 4g-en som julekvelden på kjærringa. Eller på bloggeren, kanskje.
Det er tirsdag. Og tirsdagsbad. Med 1 varmegrad i lufta, snø på bakken og målte hele 6 grader i vannet ble det en kort affære. Akkurat så vidt lang nok til å ta selfie. Bevis føles riktig og viktig.
Da var det ekstra godt å gå noen meter på sti før koia ble inntatt, det ble fyrt opp i ovnen og middagen ble varmet. Tortillalefse med ost, skinke, løk og tomat. Fryktelig enkelt, kjapt og fortreffelig. Timing på matbilder her i gården er særs dårlig så da jeg kom på det med bilder så var maten spist opp.
Nå knitrer det godt i ovnen og temperaturen i tømmerkoia nærmer seg 15 pluss. Om et par timer skal jeg returnere til jobb og personalmøte. Men først en strekk på brisen ved vedovnen. Putter nok innpå en vedkabbe eller to til før jeg lukker øya.
Så får jeg vel håpe at isen har lagt seg til neste tirsdag😉
Kommunikasjon står mitt hjerte nært! Både skriftlig og muntlig. Jeg synes konseptet er fryktelig spennende. Og vanskelig. Fallgruvene er mange og jeg vil ikke hevde jeg er noen ekspert. Selv om jeg prøver å være bevisst på hva jeg kommuniserer og ikke, hvordan det kommuniseres. Og ikke minst hvordan jeg tolker andres kommunikasjon.
Noen, ganske mange tipper jeg, vil påstå at jeg går for kvantitet. Altså at jeg kommuniserer i meste laget. Både når det gjelder skravling og når det gjelder skriverier. Blogg for eksempel. Jaja, derom strides de lærde og jeg påstår i alle fall sjøl at til og med jeg har filter. Og jeg bruker det faktisk innimellom. Det vil blant annet si at jeg driver en del selvkorrektur og filtrering, i alle fall på blogg. Tro det eller ei.
Og hvor ofte er det ikke at jeg går ut i verden og viser fram bare toppen av isfjellet? Og det er kanskje kun det jeg skal viser fram. Tenker jeg like ofte på at det gjelder alle dere andre også? At det jeg ser er bare en liten flik av sannheten. Det du kommuniserer er styrt av tanker, personlige kamper, dagsform, smerte og alt det andre som befinner seg under vannflata. Og hvordan jeg tolker deg handler om hva isfjellet mitt skjuler under vannflata. Kommunikasjon altså. Komplisert og interessant.
Jeg liker kommunikasjon, med andre ord. Og dermed falt jeg lett for dette bildet her om dagen. Selv om temaet er empati så tenker jeg kommunikasjon og selvfølgelig mellommenneskelig interaksjon med en gang jeg ser det. Og hvilken betydning graden av empati har for kommunikasjonen oss imellom. Det vi ser er jo kun toppen av isfjellet. Alt som ligger under gjør jo akkurat det. Ligger under. Og hvor viktig er det ikke å ha i bakhodet at det fins mye vi ikke ser? Hadde for eksempel Titanic gått ned dersom alt som var under synsfeltet ikke hadde hatt noen betydning?
Takk til mentalhelseungdom som delte isfjellet på instagram.
Jeg syns dette er en veldig god visuell beskrivelse av deler av kommunikasjonsprosessen. Det ga i alle fall meg noe å tenke på.
Hva sier du?
Hvordan sier du det?
Hvorfor sier du det?
Hva ligger bak det du sier?
Hva hører jeg?
Hvordan tolker jeg det?
Hva gjør jeg med det du kommuniserer til meg?
Og sånn kan jeg fortsette…og fortsette! Hva jeg ser og hva jeg ikke ser, med andre ord. Jeg skal i alle fall gå inn for å få til en mer empatisk kommunikasjon framover.
Jeg tror vi trenger det alle sammen! I alle fall gjør jeg det!
23 timer på bytur var det som passet denne gangen. Svusj, så var det over og denne bloggeren kunne lage fotspor i nysnøen over gårdsplassen og ramle inn døra hjemme. Hovedstaden tilbød helgrått og lett regn, men på småbruket snør det og bakken er dekket av hvitt. Der katta ikke har gått bananas og lagd merkelige spor i alle fasonger og retninger, da.
Det ble en trivelig bytur. Urban jålekaffe og bolle på kafé, mye artige folk å se på, sjekk av øyer og syn og nye briller plukket av min egen personlige optikerassistent. Et ørlite shoppingstunt før vin og slækking i sofaen hos avleggeren.
To ganger takeaway levert gjennom vinduet er ikke hverdagskost på småbruket, men en urban glede jeg kan like. Jeg er derimot litt usikker på om det var lurt å lære avleggersamboeren kortspillet vi er så glade i siden han presterte å vinne begge rundene. Nybegynnerflaks sikkert. Han får få den.
Og med ei god natts søvn på en overraskende god sofa, frokost og utveksling av adventskalenderpakker så var det klart for hjemreise. Vertskapet guidet meg helt til riktig spor, praktisk å kunne snarveien for senere bruk, før de forsvant til spill og trening, mens jeg bokstavelig talt banet meg mot vinterligere trakter igjen.
Til og fra døra hjemme så gikk det vel snaut 25 timer inkludert kjøring til og fra stasjonen, rett skal være rett. Men uansett: trivelige noenogtjue timer ble det!
I går skrev jeg blogginnlegg om å være flink pike. I dag har jeg vært flink pike i praksis. Bittelitt ironisk nok. Det har fagfolket sagt. Jeg var flink til å ligge helt stille, sa dama. Jeg vet ikke om tittelen var sykepleier, radiolog, tekniker eller noe annet, men fornøyd var hun i alle fall.
Jeg har altså vært flink til å ligge helt stille. Det er godt jeg fortsatt får til noe. Og da menes faktisk helt, fullstendig og komplett stille. Ingen blunking, ingen svelging, ingen kremting og slettes ingen endring av stilling eller forflytning av noen som helst del av skrotten. På 1 ½ time. MR av hode, ansikt, synsnerve, nakke og hele ryggraden sto på menyen. Og jeg var flink. Til å ligge stille.
Flink til å nyte utsikten vestover mot Mjøsa og Skreia var jeg i ettermiddag.
Før utsikten var jeg flink til å ligge rolig i en sånn en.
Så i dag har jeg altså vært flink pike. Eller flink pasient, om du vil. Det var ikke lett. Spesielt ikke når nakken begynte å krangle, spastisitet i fot og hånd skrek om bevegelse og kriblinga i halsen kom snikende. Legg til en bitteliten runde eller to med hetetokt, en av gledene med framskreden alder visstnok. Det skal koste å være flink. Trass og utholdenhet i dette tilfellet. Det siste kvarteret telte jeg sakte til hundre inni meg. Rett og slett for å ha et bittelite tidsbegrep. Jeg rakk litt over 12 ganger.
Jeg har vært i trommelen i dag. Slike som meg må det innimellom. Det får gå. Men «ställ mig inte i et le, jag kommer aldri at stå still», synger Lars Winnerbäck. Akkurat den frasen treffer meg veldig. For meg handler det om å settes i bås. Å bli kalt flink pike er å bli satt i bås. Som Bertine Zetlitz sa i går: det er så mye som henges på knaggen «flink pike». Havner du i den båsen så blir det meste forklart ut ifra det. Sånn er det vel gjerne med båser. Og kanskje spesielt båser voksne damer med uforklarlige og vanskelig definerbare symptomer settes i. Uspesifikke myalgier har jeg hørt en del om de siste åra.
Du har nok vondt i nakken eller ryggen på grunn av stress. Du har vært flink pike for lenge. Det setter seg i kroppen, vet du. Fra 2015 til 2020 var jeg i flink-pike båsen. Alle symptomene jeg hadde ble forklart ut ifra det. Ganske naturlig, vil jeg tro. Men det fins andre navn på båsene.
Fibromyalgi er en av dem. En bås jeg inntil i fjor bare hadde hørt om. Og hørt om at andre havnet i. For min del havnet jeg , men ikke helt uventet, i den båsen sjøl. Ifølge fastlegevikaren. Så i 2020 byttet jeg fra flink pike til fibromyalgi. Ok. Det spilte ingen rolle, symptomene var som de var, det var bare båsen som endret seg. Og det forklarte at det faktisk var «noe gæli». Det var ikke nødvendigvis min egen feil.
Hva kan jeg gjøre nå?, husker jeg at jeg tenkte. Utfordringen ved å havne i den båsen var, som Bertine nevnte, at alt jeg slet med og alle symptomer ble forklart ut i fra båsen og diagnosen fibromyalgi. Fortsatt relativt forståelig. Men noe skurret. Og selv om det skurret var jeg nok relativt god til å underkommunisere skurringa, for å si det sånn.
Helt til jeg traff en fagperson som stilte spørsmålstegn ved det hele og etter hvert observerte meg noe grundigere. «Det tror jeg ikke noe på», sa han rett ut. For å være ærlig så syns jeg ikke det var så stas da jeg akkurat hadde begynt å venne meg til min nye bås.
Men dermed ble det helomvending i sakene, omfattende utredninger og forfølging av et helt annet spor. Så nå er jeg ikke flink-fibromyalgi-pike lenger. Jeg er flink-ms-pike. Flink til å ligge stille for eksempel.
Jeg kan ikke la være å tenke at hva om alle spor hadde blitt forfulgt allerede i 2015? Uavhengig av bås. «Etterforske saken bredt» og «holde alle teorier åpne», som de sier i politiet. Kunne jeg ha havnet i riktig «bås» tidligere da? Og ville utredningen som startet allerede da sett annerledes ut, tatt en annen vei og gått raskere om jeg var flink gutt og ikke flink pike? Og hva ville det ha betydd for min hverdag i dag? Det eneste som er sikkert er at det får jeg aldri vite.
Men uansett: husk at det fins flinke piker, fibromyalgi-pasienter og ms-pasienter av alle slag, alle kjønn og alle fasonger. Vi er akkurat like ulike som alle andre. Har ulike drømmer, behov, evner og hverdager. Neste gang du tenker «åja, det er jo fordi hun er ei slik der flink pike» så ta et steg tilbake og tenk at det kan finnes andre forklaringer og andre ord å bruke. Som kanskje ikke er definerende og nedgraderende på samme måte og som gjør både deg om omverdenen litt mer åpen.
Jeg har skrevet om å sette folk i bås før også. Her:
I dag tidlig snakket Bertine Zetlitz om fenomenet flink pike på tv-en min. Hun opplevde som målbevisst, detaljorientert og hardtarbeidende jente å få merkelappen «flink pike». Og hun opplevde gjerne å få høre «åja, du er en slik der flink pike». En snever og veldig definerende boks å havne i, synes hun. Hun mener at dersom vi heller bruker ord som målrettet eller arbeidsom så unngår vi å sette folk i unødvendige båser.
Bertine Zetlitz, TV2.
Innslaget på skjermen minnet meg på et blogginnlegg jeg skrev en eller annen gang i 2016 eller der omkring. Slik tenkte jeg da:
Har du tenkt på det, du? Hva er ei «flink pike» for deg? Er det bare jenter som kan være flink pike? Kan man være flink pike på noen områder og ikke så flink pike på andre områder? Er det bra å være flink pike? Er det farlig?
Ei klok dame jeg kjenner får stadig høre «så flink du er som kommer deg ut!». Hun lurer litt på det. Hun kommer seg da ikke ut fordi hun er flink, sier hun. Hun går ikke på tur for å være flink. Hun går på tur fordi hun har lyst og fordi det gir henne noe. Om det er trim, naturopplevelse, annen rekreasjon eller jatakk begge deler kan sikkert variere, men «flink» ligger ikke i hennes motivasjon.
For henne er ikke å komme seg ut på tur å være «flink pike».
Hva er en «flink pike» da, egentlig?
Dersom du måler din egen verdi kun ut ifra prestasjon, du nekter å være nest best og du alltid streber etter det perfekte. Ja, da kan det godt hende du er en «flink pike». For meg handler begrepet også om å bedømme seg selv og måle sin egen verdi ut ifra det du tror er omgivelsenes forventninger om hva som er «riktig» eller «vanlig». Valgene dine blir påvirket av dette, mer enn av hva du egentlig selv har lyst til og behov for.
Er du en «flink pike»?
Du aksepterer aldri å være nest best og må være best i det aller meste av det du gjør. Du må alltid gjøre ditt absolutt beste. Du klarer ikke å slå deg til ro med “godt nok”. Du er veldig pliktoppfyllende og gjør alltid jobben din. Ofte føler du et stadig press til å oppnå resultater og få ting gjort. Overfor deg selv så slipper du ikke lett unna. Du lager ikke unnskyldninger for dine feil, men misliker deg selv når du ikke presterer optimalt. Du har så mye å gjøre at det sjelden blir tid til å slappe av. Du er veldig konkurrerende. Velstand og status er viktig for deg. Utseende må alltid være på sitt beste. Du mener du fortjener sterk kritikk når du gjør en feil. Du etterstreber å holde alt i perfekt orden.
Hvis du kjenner deg igjen i opptil flere av disse punktene, kan det ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød hende du har et “flink pike”-syndrom.
Jeg har nok dette syndromet. I alle fall på noen områder. Jeg gjør alltid så godt jeg kan. Jeg vil gjerne være best i konkurranser og liker meg sjøl best når prestasjonene er på topp. Jeg gjør jobben min og er min egen største kritiker. Jeg unnskylder ikke mine feil (tror jeg) og jeg sminker meg hver dag, haha! Altså, dette er normaltilstanden. Ingen daglig sminke her i gården nå for tida. Og hverdagsambisjonene er i grunn generelt skrudd kraftig ned. I alle fall prøver jeg.
Og så er ikke alt i perfekt orden rundt meg hele tiden (for eksempel nå) og jeg er ikke overdrevent opptatt av velstand og status. Jeg har den kroppen jeg har, ingen reservedeler eller fiksapåting og utseende deretter. Jeg liker å tro at jeg i mange tilfeller tar mine valg ut ifra hva jeg vil og har lyst til og ikke ut ifra hva jeg tror omgivelsene forventer. Selv om til og med jeg innser at omgivelser og medmennesker faktisk HAR en del å si for hva jeg velger.
Jeg kjenner en del flinke piker. De fleste er jenter. Jeg er ganske sikker på at det finnes noen gutter også. Lurer på hvordan det er? Å være gutt og «flink pike», altså. Er det som manneinnfluensa så er det jo mer enn dobbelt så ille. Skikkelig fælt med andre ord.
Flinke piker opplever nemlig ifølge psykolog Sondre Risholm Liverød ofte prestasjonsangst, stress, urolig mage, hodepine, høyt blodtrykk, magesår, kolitt, søvnproblemer, tretthet, panikkanfall, hjertearytmi, ryggsmerter, hudproblemer, leddsmerter, astma og mange andre fysiske symptomer.
Dette syns jeg i grunn høres både slitsomt og farlig ut. For noen av oss ender det med stressnakke og andre kroppslige plager og vi holder fysio- og manuellterapeuter i mer enn full jobb. For enkelte er ikke dette nok og egne og andres forventninger fører til sykdom og det baller i det hele tatt på seg hvis en ikke makter å snu både tankegang og handlingsmønster. Da tror jeg i hvert fall at å være «flink pike» er farlig.
Og vær så snill: ikke si til meg «du er så flink»! Det sier meg så lite. Du risikerer å få spørsmål tilbake «til hva?» Til å komme meg ut, sånn som den kloke dama i innledningen? Jeg kjenner at det ligger lite motivasjon i å gjøre noe for å bli omtalt som «flink». Det er så mye mer stas å få tilbakemelding om HVA man er «flink» til. For eksempel: «du er så flink til å lytte». Det gir så mye mer. (da blir det kanskje gode samtaler også).
Jeg tror vi «flinke piker» av begge kjønn med fordel kan lære oss å «gi litt mer faen». Ta valg ut ifra hva du har lyst til og hva som kjennes riktig for deg her og nå. Alt kan ikke prioriteres like høyt og vi må være fornøyde med «godt nok» litt oftere. Jeg øver hver dag og er helt sikker på at jeg kommer til å være skikkelig god til akkurat det, muligens verdensmester, i en alder av bare ca 83!
Jeg er både målrettet og har gjennomføringsevne- og vilje. Kall det hva du vil, om det så er trass. Det kjennes i alle fall som en viss beholdning av nevnte egenskaper er helt nødvendig for tida. Men flink pike kan du værra sjøl!
Kilde:
Psykolog og spesialist i voksenpsykologi Sondre Risholm Liverød
