Hvilken bås tilhører du?
I går skrev jeg blogginnlegg om å være flink pike. I dag har jeg vært flink pike i praksis. Bittelitt ironisk nok. Det har fagfolket sagt. Jeg var flink til å ligge helt stille, sa dama. Jeg vet ikke om tittelen var sykepleier, radiolog, tekniker eller noe annet, men fornøyd var hun i alle fall.
Jeg har altså vært flink til å ligge helt stille. Det er godt jeg fortsatt får til noe. Og da menes faktisk helt, fullstendig og komplett stille. Ingen blunking, ingen svelging, ingen kremting og slettes ingen endring av stilling eller forflytning av noen som helst del av skrotten. På 1 ½ time. MR av hode, ansikt, synsnerve, nakke og hele ryggraden sto på menyen. Og jeg var flink. Til å ligge stille.
Flink til å nyte utsikten vestover mot Mjøsa og Skreia var jeg i ettermiddag.
Før utsikten var jeg flink til å ligge rolig i en sånn en.
Så i dag har jeg altså vært flink pike. Eller flink pasient, om du vil. Det var ikke lett. Spesielt ikke når nakken begynte å krangle, spastisitet i fot og hånd skrek om bevegelse og kriblinga i halsen kom snikende. Legg til en bitteliten runde eller to med hetetokt, en av gledene med framskreden alder visstnok. Det skal koste å være flink. Trass og utholdenhet i dette tilfellet. Det siste kvarteret telte jeg sakte til hundre inni meg. Rett og slett for å ha et bittelite tidsbegrep. Jeg rakk litt over 12 ganger.
Jeg har vært i trommelen i dag. Slike som meg må det innimellom. Det får gå. Men «ställ mig inte i et le, jag kommer aldri at stå still», synger Lars Winnerbäck. Akkurat den frasen treffer meg veldig. For meg handler det om å settes i bås. Å bli kalt flink pike er å bli satt i bås. Som Bertine Zetlitz sa i går: det er så mye som henges på knaggen «flink pike». Havner du i den båsen så blir det meste forklart ut ifra det. Sånn er det vel gjerne med båser. Og kanskje spesielt båser voksne damer med uforklarlige og vanskelig definerbare symptomer settes i. Uspesifikke myalgier har jeg hørt en del om de siste åra.
Du har nok vondt i nakken eller ryggen på grunn av stress. Du har vært flink pike for lenge. Det setter seg i kroppen, vet du. Fra 2015 til 2020 var jeg i flink-pike båsen. Alle symptomene jeg hadde ble forklart ut ifra det. Ganske naturlig, vil jeg tro. Men det fins andre navn på båsene.
Fibromyalgi er en av dem. En bås jeg inntil i fjor bare hadde hørt om. Og hørt om at andre havnet i. For min del havnet jeg , men ikke helt uventet, i den båsen sjøl. Ifølge fastlegevikaren. Så i 2020 byttet jeg fra flink pike til fibromyalgi. Ok. Det spilte ingen rolle, symptomene var som de var, det var bare båsen som endret seg. Og det forklarte at det faktisk var «noe gæli». Det var ikke nødvendigvis min egen feil.
Hva kan jeg gjøre nå?, husker jeg at jeg tenkte. Utfordringen ved å havne i den båsen var, som Bertine nevnte, at alt jeg slet med og alle symptomer ble forklart ut i fra båsen og diagnosen fibromyalgi. Fortsatt relativt forståelig. Men noe skurret. Og selv om det skurret var jeg nok relativt god til å underkommunisere skurringa, for å si det sånn.
Helt til jeg traff en fagperson som stilte spørsmålstegn ved det hele og etter hvert observerte meg noe grundigere. «Det tror jeg ikke noe på», sa han rett ut. For å være ærlig så syns jeg ikke det var så stas da jeg akkurat hadde begynt å venne meg til min nye bås.
Men dermed ble det helomvending i sakene, omfattende utredninger og forfølging av et helt annet spor. Så nå er jeg ikke flink-fibromyalgi-pike lenger. Jeg er flink-ms-pike. Flink til å ligge stille for eksempel.
Jeg kan ikke la være å tenke at hva om alle spor hadde blitt forfulgt allerede i 2015? Uavhengig av bås. «Etterforske saken bredt» og «holde alle teorier åpne», som de sier i politiet. Kunne jeg ha havnet i riktig «bås» tidligere da? Og ville utredningen som startet allerede da sett annerledes ut, tatt en annen vei og gått raskere om jeg var flink gutt og ikke flink pike? Og hva ville det ha betydd for min hverdag i dag? Det eneste som er sikkert er at det får jeg aldri vite.
Men uansett: husk at det fins flinke piker, fibromyalgi-pasienter og ms-pasienter av alle slag, alle kjønn og alle fasonger. Vi er akkurat like ulike som alle andre. Har ulike drømmer, behov, evner og hverdager. Neste gang du tenker «åja, det er jo fordi hun er ei slik der flink pike» så ta et steg tilbake og tenk at det kan finnes andre forklaringer og andre ord å bruke. Som kanskje ikke er definerende og nedgraderende på samme måte og som gjør både deg om omverdenen litt mer åpen.
Jeg har skrevet om å sette folk i bås før også. Her:
Og gårsdagens innlegg. Her:
Tusen takk for kommentaren inne hos meg ♥ Jeg skal svare den litt senere.
Men dette her unner jeg jo ikke noen, og samtidig er det en trøst i å vite at man ikke er alene. Rart og, men sånn fungerer vi.
Selv vurderer jeg å søke pasientskadeerstatning. Om ikke annet, så i alle fall for å sette viktige ting og tema på programmet. For da jeg fikk min diagnose i januar, fikk jeg også vite at dette har jeg nok hatt i alle fall i 15 år! Og alt jeg har vært igjennom i disse 15 årene, og stanget hodet gjentatte ganger i helsevesenets betongvegger, uten at noen har kommet på at kanskje jeg kan ha en alvorlig sykdom jeg ikke kan bli frisk av? En sykdom hvis bremsende behandling kunne vært iverksatt på et langt tidligere tidspunkt og kanskje gjort at jeg kunne hatt mange år i arbeid fortsatt. Noen må sette disse tingene på planen, og der skal i alle fall jeg bidra med min lille stemme så godt det lar seg gjøre.
Flink pike har jeg også vært i alle år. Og hvem takker oss for det?
Ingen!
Masse lykke til videre ♥♥♥
Ja, det er en trøst at vi er flere. På godt og vondt. Kan jeg evt. svare deg mer på e-post? Midt i dette identifiseringskaoset jeg kjenner jeg befinner meg i så kan det være greit å utveksle litt erfaringer med noen som har erfaringene tett på kroppen slik der på “privaten”. Men kun om du er komfortabel med det.
Ja, klart du kan skrive til meg på epost.
Jeg har selv savnet noen å prate med som faktisk vet hva det snakkes om, selv om vi er nybegynnere.
👍