Du unge freshe dame som gikk inn for landing foran beina mine da jeg var på vei inn på kaféen i går.
Du som hadde en diger bærepose med helt sikkert minst 20 ferske baguetter i henda og derfor helt “glemte” at det var 2-3 trappetrinn i stein før du var nede på fortauet og kunne ile videre.
Jeg er i rute til å nå mitt mål for Friluftslivets år 2025. Målet er minst ei utenatt i måneden hele dette året. Nå er oktobernatta gjennomført og det er faktisk kun to måneder igjen. Så vil det vise seg hvor og ikke minst under hvilke forhold de siste nettene vil foregå. Det kommer jo an på så mye. Blir det frost? Blir det snø? Kulde? Mildt? Hva med formen? Alenetur eller sammen med noen?
Vi får se. Sikkert er det at denne oktobernatta i naturen er av de bløteste jeg har vært med på. Tåka kom og gikk hele kvelden og solnedgang var det lite av. Kun et ørlite rosa skjær bak skyene. Månen var også framme bare glimtvis bak tåke og skyer, men det var oppholdsvær.
Og kvelden ved bålet med kakao i koppen ble veldig trivelig. Å sitte ved bålet er min beste form for meditasjon. Mindfulness på min måte. Godt og avslappende og altoppslukende. Såpass at medbrakt bok ikke ble tatt fram før jeg hadde lagt meg i køya.
Det var godt og varmt og oppholdsvær der i tåkeheimen. Helt til en eller annen gang utpå natta. Da begynte det å regne også. Og med tett tåke og jevnt drypp så var det ikke spesielt overraskende at alt var dryppende vått da det ble morgen. Tarp, liggeunderlag, hengekøye, ja til og med lua der den stakk fram over panna og soveposen var dryppende våt utenpå. Men nedi posen var det lunt og varmt. På grensa til for varmt, egentlig.
Det ble kaffebål og frokost med ryggen mot en trelegg. Og det var ingen tvil denne gangen: det var ingen sjans for at køye, tarp og alle greiene skulle tørke der det hang, så det var bare å pakke ned greiene mens det rett og slett rant av det. Det dryppet og rant fra både trær og utstyr.
Og da alt var pakket ned kom sola!
Høsten hadde virkelig lagt seg over tarpet i løpet av natta.
Dryppende vått.
Godt med kaffebål i tåka. Kanskje bålet jagde tåka? For plutselig:
Den fargesprakende høstskogen åpenbarte seg.
Og siden jeg fortsatt var tørr, så var det bare å kaste seg uti 😉
Det ble ingen tur langs noen sti selv om været var fristende. Erfaringsmessig tar opprydding etter ei slik utenatt såpass med tid og krefter, spesielt da alt må pakkes ut igjen henges opp og tørkes før det enda en gang pakkes ned og lagres på kottet, at det var greit å komme seg hjemover før kreftene var slutt.
Så resten av dagen har gått med til tørk, vask og rydd. Heldigvis var jeg ferdigbadet sjøl da😉.
Utenatta var både gjennomført og pakket ned da sola endelig kom i dag. Og da ble det onsdagsbad. Heldigvis så “lider” naturen av en form for forsinkelse, så badevannet er slett ikke så kaldt som høstværet skulle tilsi. Badetemperaturen fra i sommer kan vel ikke sies å ha holdt seg, men heldigvis tar det tid å kjøle vannet helt ned igjen:
Og når sola treffer så er det som høstfargene gnistrer i gult og gull.
Oktobernatt i naturen er i gang. Tåka kommer og går og det samme gjør måneskinnet. Men bålet brenner og tarpet er oppe så idyllen er det ikke noe å si på 👍
både av sensasjonslyst eller fordi jeg bryr meg sånn.
Jeg kan baksnakke og
jeg kan snakke bak.
Jeg kan snakke foran og
jeg kan framsnakke.
Jeg kan snakke for og
jeg kan forsnakke.
Jeg kan snakke på innpust og
jeg kan snakke på utpust.
Jeg kan snakke før jeg tenker og
jeg kan tenke før jeg snakker.
Og jeg kan snakke tull og bedrive
snikksnakk.
Men jeg kan også lytte.
For det er en grunn til at vi har to ører og bare en munn! Har jeg hørt,
når jeg har tatt ei pause i snakkinga 😉
Dette er mine foreløpige refleksjoner rundt utfordringen som Kjerringtanker ga oss medbloggere i oktober. Det handlet jo om å reklamere for eller anbefale en blogg. Framsnakke, som jeg hengte meg opp i. Nå har jeg jo ikke akkurat gjort det i dette innlegget, men det kan jo komme, ikke sant? For oktober er lang 🙂
I dag har jeg snakket nesten en time i telefonen med denne. Bildet tatt i Kyoto, Japan.
“Alle gode ting er tre er en talemåte for at noe som skjer tre ganger eller ved det tredje tilfellet innebærer hell. Brukes gjerne før tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Talemåten har opprinnelse i gammel tallsymbolikk, hvor 3-tallet ble ansett for å være hellig.
Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse, der det finnes lignende uttrykksmåter tilbake til antikken, men også at det har opprinnelse fra middelalderens Tyskland, der det ifølge gammel rettspraksis var nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies dom i hans fravær.”
Jeg skal ikke stevne noen for retten i middelalderens Tyskland eller noe som helst annet sted, jeg skal bare svare på utifriluft sin helgeutfordring, jeg ;-).
Tre for meg kan jo bety både tallet tre, eller et tre eller flere i skogen. Et fint trekløver, kanskje, eller treverk som brenner i et bål. Men bildet ble av tre trekopper ;-):
Siden gårsdagen gikk med til å fyre i ovnen, brenne talglys, koke kaffe og mat på stormkjøkknen og vedkomfyr og lese bok, så ble all aktivitet som var planlagt her i går flyttet til i dag. For vaskemaskin og ølbrygging må ha strøm. Øvrige stunt på kjøkkenet er også enklere med strøm. Surprise.
Men i dag var det meste i orden og dermed har det meste av elektriske apparater i heimen også gått 😉! Og jeg har lagd noe grønt. Giftiggrønt. Jeg er foreløpig usikker både på konsistens og smak. Like usikker som jeg er på om sesongen er helt riktig for denne produksjonen. Så når den gufne fargen dukket opp så var jeg ikke akkurat veldig overrasket. Men heldigvis ble fargen bedre etter hvert. For den som dukket opp først kan i beste fall kalles guffen. Utrivelig og grumsete grønnsvartbrun gusje. DET var det det så ut som.
Takke meg til giftiggrønt! Og om jeg er riktig heldig så skal dette forestille myntegelé. Eller så blir det myntesuppe. Eller saft, eller… kanskje noe som går an å putte i drinken? Men i utgangspunktet gelé, altså. Ikke absint. Men giftiggrønn.
Jeg var på vei ut av senga i dag tidlig, etter en rolig kaffekopp og dagens oppdatering fra Kobe, Japan (der avleggeren befinner seg) da «Amy» traff småbruket. Hun traff ikke så veldig tidlig og egentlig ikke så veldig hardt heller. Det er tross alt indre østlandet med lite fjell, sjø og dype daler her omkring. Men hardt nok til at strømmen forsvant.
Jaja. Heldigvis var småbrukeren oppe og i gang og vi rakk både å koke tevann og egg og steke croissanter ferdig på ettervarmen. Litt flaks skal man ha.
Og resten av dagen? Tja. Det ble ikke noe av det vi egentlig skulle. Så det var bare å fyre i vedovnen, tenne lys og lese bok. Ikke det dummeste å bruke en strømløs dag til der det ikke anbefales å gå ut noe særlig. Formiddagskaffen ble kokt på stormkjøkken på oppvaskbenken og kanelsnurrene ble varmet på vedovnen.
Og fårikålen ble kokt på den gamle vedkomfyren i bryggerhuset. Idet poteter, kål og lam var ferdig – da kom strømmen tilbake. 6 timer og 45 minutters strømbrudd var unnagjort.
Lysene brenner fortsatt og det er fyr i ovnen. Men hodelykta er lagt vekk. Men jeg vet hvor den er. For jeg er ikke helt overbevist om at det ikke blir behov for den igjen i kveld eller i morgen. Men helst ikke i 6 timer og 45 minutter.
Før i tida hadde vi potetferie. Omtrent på denne tida av året. Da hadde vi fri fra skolen og kunne bidra til potetopptaking enten hjemme eller hos en potetbonde der vi fikk betalt. Lommepengene eller lønna da kunne vi bruke på mart’n helga etterpå. For den kom så klart ETTER at vi hadde tjent «grovt» på potetplukking. Nå heter det høstferie. Og det er i grunn helt greit. Her i området starter høstferien denne helga. Og potetferie er det nok ikke for så mange. For at potetopptaking har noe med ferie å gjøre – ja det motsetter jeg meg sterkt. Dette er hard jobbing.
De siste par årene har vi «grøvi potet» på den definitivt manuelle måten. Med grev. Jeg har ingen anelse om hva «grev» er på bokmål. Men det er altså det jeg hakker og graver i jorda med for å finne potetene.
I noen år kjørte vi med gammel potetopptaker type hest, altså som hesten tidligere dro, for å kaste potetene opp av jorda slik at vi lett kunne plukke dem. Men vi har ikke hest, så vi brukte firhjuling 😉. Men da opplevde vi at den potetopptakeren ødela mange poteter. Den skar dem i to litt for ofte.
Da bestemte vi oss, siden potetåkeren består kun av fire-fem relativt beskjedne fårer, at vi kunne grave manuelt. Dessuten så har vi en erfaren potetgraver på 74 år, som stiller med eget grev og arbeidsevne og arbeidslyst. Dermed er potetønna unnagjort på et blunk. Nesten. Takk for hjelpa!
Nå skal det være poteter nok til hele vinteren og erfaringsmessig helt fram til neste års nypotet er klare til å bli spist. Det blir nok noe saltbakte småpoteter eller noe i den duren allerede i ettermiddag 😊.
Campingstolen er til fotografen. For det var hu som måtte ha pause oftest.
Denne onsdagen er slett ikke over, den. Og enda står gledene i kø.
Kaffe servert på senga og fyr i ovnen var klart allerede før jeg slo opp øynene i dag. DET har blitt oppskriften på en god start for meg.
Dagens trening har gått etter planen. Selv om jeg var både kvalm og svimmel etter intervallene i dag tidlig. Jeg setter det på konto for ikke spist frokost. Men heldigvis smakte det med havregrøt og te etter at økta var unnagjort. Utpå formiddagen ble det kroppsbevissthets- og bevegelsestrening i gruppe hos fysioterapeut. Godtvondt eller vondtgodt å få aktivert noen muskelgrupper og kroppsdeler som rett som det er kjennes både stive og smertefulle.
Som regel tvinges det fram som eneste mulighet. Men i dag klarte jeg å skaffe meg ei stille stund med restitusjon tidlig på dagen – FØR det var helt tomt for energi. Det skjer ikke hver gang. Som regel venter jeg til det framtvinger seg selv og batteriene er så flate at de ikke lar seg lade, faktisk. Da er det jammen bra jeg faktisk får det til en gang i blant. For da vet jeg i alle fall hvordan det skal fungere, eller i alle fall KAN fungere 😉.
Nå brenner det i ovnen og kvekdsroen senker seg. Og denne dagen, som de fleste har hatt mange gleder. Onsdagsgleder.
Og når gledene står i kø så er det jo fint å se dem!?! Jeg erfarer i alle fall at når jeg er flink til å gå på jakt etter små og store gleder, flink til å lete til jeg finner dem, ja da står de faktisk i kø.
Og velger vi å se de små gledene i hverdagen, så blir hver dag god. Til og med når det er kø 😉
Denne overleveren plukket jeg i hagen på mandag. Men den kan få illustrere onsdagsgleder allikevel.
