Tut og kjør! Tråka på! Tramp og gå! Labb av gårde! Run, Forrest, run!

Helgeutfordringen fra utifiluft er transport!  Og i det jeg postet innlegget mitt i går kveld så oppdaget jeg at akkurat det bildet muligens også kunne passe til denne helgeutfordringen:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gårsdagens innlegg: https://friluftsheidi.blogg.no/l-for-lordag.html

Det transportmiddelet jeg, og de fleste jeg kjenner, er mest avhengige av er jo beina. De skal bære oss fra den gangen vi som ett-toåring eller der omkring stabbet våre første ustøe skritt, til vi siger rundt med rullatoren en eller annen gang i «livets høst». Beina våre skal bære oss hele livet.

Når beina ikke virker så blir mye av friheten borte. Og når de virker bare delvis så kan jeg skrive under på at det krever mye planlegging og energi for å tilrettelegge at de, beina altså, skal bære akkurat så lenge som jeg trenger det.

Så dermed kjører jeg dit jeg kan. Enten på tre eller fire hjul. Denne trehjulingen er helt gull for meg:

Den gir meg frihet gjennom at rekkevidden er skyhøy sammenliknet med turene uten den. Balanseutfordringene elimineres og kreftene kan fordeles uten at fatiguen får helt overtaket. Det vil si at de dagene energien er ekstra dårlig så kan jeg velge å bruke hjelpemotoren mer enn ellers og komme meg ut på sykkeltur allikevel. Armer og hender får også en mye lettere jobb med styring på siden enn det de ville hatt på en ordinær sykkel.

Men, jeg bruker fortsatt bilen til det meste, altså. Det innrømmer jeg gjerne. Det har jo også med det å gjøre at mitt bosted ikke akkurat kan skilte med gode kollektivforbindelser! Nei bil må til. Bussen går…kanskje i morgen den ene veien… Tog og trikk og bybuss og t-bane og slikt er vi overhodet ikke «plaget» med.

Nei, her er det beina, sykkelen og bilen som gjelder. Nå er det snart vinter og trugeføre også. Trugene har blitt mitt «skogsverktøy» etter at balanse og funksjonsnedsettelse i beinet gjorde ski for vanskelig. Men trugeføret kommer forhåpentligvis snart. DET gleder jeg meg til.