Jeg lar meg fascinere av mye rart og ikke minst kan jeg gjerne henge meg opp i detaljer. Og da er det jo en viss president som har gått rundt med en viss sveis i stort sett alle sine voksne år. En sveis som jeg har tenkt at må være noe arbeidssom å få til… Jeg regner med jeg ikke trenger nevne navn…
Men nå vet jeg bedre; han sover med lue! Garantert. Som jeg vel egentlig har mistenkt lenge. Jeg er usikker på om hengekøye og kuldegrader er inne i bildet, men lua er nok garantert det! Bare se det for dere….nattlue, kanskje nattskjorte også? Sånn som Jeppe, han på Bjerget!? Uten sammenlikning forøvrig…eller….
Neida, det handler ikke om påske. Selv om det stikker fram både høner og kyllinger på de merkeligste steder denne uka. Høneuka har ikke noe som helst med påske å gjøre, egentlig. Bortsett fra at begge deler foregår i løpet av våren da.
Nei, høneuka er betegnelsen på den uka, eller de par ukene, der orrhøna befinner seg på spillplassen til orrhanen. Eller røya på spillplassen til tiuren. Det er som regel i månedsskiftet april-mai i området her jeg bor. Da går hanen helt av skaftet for å spille og danse og gjøre seg til for høna. Og jage vekk andre beilere med skrik og skrål og brusing med fjæra. Og det er da det er om å gjøre å komme seg på fugleleik i skogen, for den som er interessert i slikt. Den balubaen er ganske underholdende.
Denne våren har i grunn kommet litt brått på. Dermed stakk jeg til skogs for å sjekke fugleleiken allerede i går. I håp om at isen fortsatt lå på tjernet der jeg har sett livlig fugleleik før. Men isen hadde gått allerede den, leeeenge før høneuka. Jeg tok sjansen på at orrfuglen syns myra rundt tjernet skulle holde som spillplass, og hengte meg opp mellom to trær allikevel.
Kvelden bød på både traner og kranglende ender. Endene kranglet også om dama, og holdt et svare leven i myrkanten. Ellers var det rolig og da mørket falt på ble det knyst stille. Da jeg våknet en gang mellom 04.00 og 04.30 og måtte bite i det sure eplet og forlate soveposen for et nødvendig ærend så var det fortsatt fullstendig stillhet. Jaja, ingen fugleleik denne gangen, tenkte jeg og la meg til for å sove videre.
Men så hørte jeg det. Den kjente gobbeli-gobbeli lyden avbrutt av et kjiiirk, kjiiirk. Det var fugl! Ikke mange, bare et par stykker, tenker jeg. Men umulige å få øye på i mørten. Den ene var nok mer standhaftig enn den andre, for den fikk jeg øye på i kikkerten mens jeg satt og kokte morgenkaffe.
Det ble ikke all verden med fugl hverken å se eller høre ut over det. Bare småfugl. Og de eller den orrhanen jeg hørte og så. Vi får se om det blir et forsøk ved ei eller anna myr mot slutten av måneden. For noe høneuke var det virkelig ikke. Men påskeuke er det. Så en og annen kylling finnes. På peishylla 😊
Laangt borti der, i toppen av furua, satt’n. Og i mangel av skikkelig zoom – mobilbilde gjennom kikkerten 😉
‘
En nydelig vårkveld i skogen.
Klokka 05.10 og orrfuglen holder konsert til soloppgangen.
Kaffen ble klar etter først å ha tint isen i kjelen. Kokeapparatet foretrekkes så fuglen ikke forstyrres av bål og bålrøyk. Dessuten er det skremmende tørt i terrenget.
I går lærte jeg meg et nytt begrep. Jeg fant det i et innlegg på facebook og det ga umiddelbart mening. Og på søndagsturen fikk jeg oppleve akkurat det jeg hadde lest: nemlig forfallsestetikk!
Fire ganger forfallsestetikk ferdig fotografert, forklart og filtrert:
Mitt gledeprosjekt, beskrevet her har snart pågått en uke. Og akkurat ei uke var målet mitt, sånn i utgangspunktet. Men hvor lang tid tar det egentlig å endre en vane? Eller opprette en ny? Janette Røseth skrev i boka som inspirerte meg til dette ukesprosjektet at det kunne ta alt fra 68 til 200-ogetellerannet. Dager altså. Tallene er fullstendig oppgitt etter min husk, så helt nøyaktig er de sannsynligvis ikke. På forskning.no så finner jeg en artikkel som sier at det vil ta omtrent 2 måneder før en vane begynner å feste seg, men at det kan variere fra fire dager til ett år! Det vil si, det kommer an på!
Min konklusjon etter sju dager er at sju dager muligens er ørlite granne for lite. I alle fall for at en vane skal feste seg og komme naturlig. I denne sammenhengen vanen med å legge merke til, fokusere på og sette ord på hverdagsgleder.
Så da sitter jeg her da – på kveld nummer sju – og skal fortelle bloggverdenen om mine tre palmesøndagsgleder. Og siden jeg ikke er av typen som gir meg så lett – jeg har da gjennomføringsevne skal vite – så skorter det jo ikke akkurat på gleder denne søndagen:
Småbrukeren og min sin søndagsturtradisjon gjelder også palmesøndager. Så i dag fikk vi oss en super tur på helt nye stier og med mange fine inntrykk på veien.
Vårens lyder i naturen er et eget eventyr. Fuglesang, traktordur og froske-«aktiviteter» i dammen lager en egen «symfoni».
Å finne roen til å starte på en ny krimserie i bokform er noe jeg setter pris på. Og den fant jeg i dag. Jeg har planer om å tilbringe maaaange timer på champagnebalkongen med nesa i ei bok denne påska.
Så om det tar fire, sekstiåtte eller tohundreogørten dager – ikke vet jeg. Men palmesøndagen hadde gleder å by på i alle fall!
En gapahuk med benker og støtte for ryggen er gull når kaffen skal kokes en søndagstur. En sann glede!
Årets første påsketur er gjennomført. En veldig vårlig sådan på bare gutuer mellom nysådde åkrer og kvitrende fugler. Og med kokeapparat, kaffe og kanelsnurrer i sekken. Den sekken som småbrukeren må bære på.
Påske- ett eller annet er helgas utfordring fra utifriluft. Og selv om påsketur av det lengre slaget – som hyttetur til fjells eller sydentur til Granca – ikke er noen tradisjon for undertegnede, så blir det noen påsketurer. Dagsturer i nær- eller litt fjernere miljø hører både palmehelg og påskehelg til for meg.
Og nå har småbrukeren og jeg startet påsken. Med tur. Grønne skudd på krattet, hvitveis, lukt av nygjødslet åker, lyden og synet av traktor med redskap på åkrene, fuglesang og froskeliv i dammen. Det er nok av vårtegn.
Jeg holder jo på å omprogrammere hjernen min denne uka. I alle fall har jeg startet. Det handler om å «lære på nytt og oppgradere». Se dette innlegget for detaljer: https://friluftsheidi.blogg.no/mine-mandagsgleder.html.
Og i dag er det lørdag. Og hva er vel bedre enn en solfylt og glitrende aprillørdag, dagen før palmesøndag, å fylle med gleder? Eller kjenne etter og legge merke til gleder, rettere sagt. Og sette ord på dem.
Dagens tydeligste, og kanskje aller beste, øyeblikk var når jeg kunne legge meg ned på solvarm bakke og plukke en fin bukett hvitveis rett nedi lia her. Fjorårsgresset i skråningen dannet ei perfekt og varm seng i solskinnet og jeg kunne bare nyyyyyte 😊.
Jeg fikk endelig plantet liljene jeg kjøpte for et par dager siden. Dermed ble det påske på trappa også. Og erica og furukvister fra juletider havnet i komposten.
En slik glitrende lørdag nytes også rimelig bra på champagnebalkongen. Uten champagne. Med solo. Solo i sola. Glimmer som gleder.
Var fredagen helt uten gleder, eller? Siden hu der frilfutsheidi ikke kom med noe blogginnlegg? Nei, langt i fra. Men dagen ble såpass forrykende at å ta fram laptop og tastatur ble en aaaalt for krevende øvelse utpå kvelden. Sofaen og tekoppen ble foretrukket. Men her er mine tre utvalgte fredagsgleder:
Temperaturen var overraskende behagelig. Det var fullt mulig å sitte ute og skravle en times tid uten å iføre seg både det ene og det andre av ull, vindtett og lue. I motsetning til dagen før. Takk for det.
Nevnte tekopp er alltid en glede. Å drikke god te fra en hyggelig kopp – slett ingen dårlig glede!
“Påskerosene” blomstrer og er rett og slett bare vakre. Og til slutt, etter mange forsøk, fant jeg en vase som passet. Jeg prøvde mange – for høye, for lave, for vide og for trange. Men ei vinmugge innkjøpt på Tenerife i 1997 gjorde susen. Og vakkert og fargerikt ble det!
Ble det noen gleder i dag da, tro? Så klart det ble! Og kvelden er ennå ung. Foreløpig velger jeg å nevne disse:
Ei lita hånd eller to å holde i er stas. Og å få gå mellom to smårollinger over lyng og steiner for å lete etter påskeharen i skogen er både en opplevelse og en glede.
Å treffe en jeg ikke hadde sett på et par måneder er en glede.
Arme riddere og kaffe fra bål gleder meg alltid. I dag også.
Så, ja. Torsdagen var også full av glimmer og gleder. Akkurat nå gleder jeg meg mest over at det er fyr i ovnen og lunt i stua 😊.
Jeg sendte skjermbildet til et par venninner. Bare som et varsel om at det muligens kunne komme et seriøst rop om hjelp snart. Det er lurt å be om hjelp, har jeg hørt. Og det kan umulig være feil å advare…
I dag kom meldinga og det var bare å hente denne:
Jeg er vurderer egentlig seriøst å sende dette firmaet en forespørsel om de ikke burde tenke på å endre navnet. Men kommer nok ikke til å gjøre det. Det er vel bedre å bite i det sure eplet, sitronen eller hvadetnåer, og innse at navnet vel er ganske passende.
Men vel hjemme fikk jeg pakket opp stasen! Og den så fin ut den, ikke sant?
Det er jo så klart tanken at jeg skal «slippe» å stavre rundt med nettopp; gåstaver, i enhver situasjon. Og siden jeg har sett en som meg, en med ms, altså, som ser ut til å operere sitt eksemplar lett og greit, så bestilte jeg da! Sammenleggbar og greier. Og tanken er at i de situasjonene der jeg velger å la stavene være hjemme, så bruker jeg kjeppen. En liten smule støtte når jeg går, også korte avstander, har vist seg å være så energibesparende for meg at jeg får mer pepp til å snakke med folk, se på ting, og kose meg dit jeg kommer!
Og jeg tar i bruk alle hjelpemidler som potensielt kan gjøre hverdag og hverdagsaktiviteter litt lettere. Ja jeg bestiller dem til og med selv fra nettbutikker med de mest «belastede» navn. Og klarer meg vel så vidt unna den helt store personlige krisa 😉.
Heldigvis fikk jeg kjøpt meg nye badesko i går også! DET balanserer det hele noe, syns jeg!
