Vedkløving🪓:
Dagens bilde.
Ta et stykk lokallag i MS-forbundet, ett stykk nyttårsfest, en quiz med innlagt musikkonkurranse, et genialt lag inkludert ett stykk tilårskommen barnehagelærer fullstendig blottet for selvrespekt….Og hva har du da?
Vinneroppskrift! Takk for en trivelig ettermiddag til et glitrende styre og alle dere andre som lagde en feiende flott fest!
Og premien for uovertruffen sang og kunnskaper om skottkärra og trottoar (blant annet) – tamtaratam FLASKE!
Går du dine egne veier?
Går du dine egne veier eller er du den som helst liker å gå der det er opptråkket fra før? Både når det gjelder fysisk, altså veier eller stier, og når det gjelder måter å løse situasjoner eller livet på. Hva velger du?
Jeg velger nok litt forskjellig ut i fra situasjonen. Er jeg på tur til skogs eller fjells så viser det seg rett som det er at det er lurt å følge sti. På stien har mange gått. Og der den går er ofte akkurat der de som gikk først fant ut at det var lurt å gå. Så jeg hermer etter dem.
Men noen ganger er det mest fristende å gå offroad som jeg kaller det. Utenom både merket og umerket sti. Finne min egen vei. Enten med kart og kompass eller med å lese terreng. Mer enn en gang har jeg gått meg bort. Men da er jeg som regel ikke på verre «ville veier» enn at jeg finner igjen stien. Eller veien. Til slutt. Går jeg på truger er jeg helt løsrevet fra både sti og vei. Det er nok derfor jeg liker det så godt.
Jeg tenker at ordet vei, eller veier, som frodith utfordrer oss med i sin homonym-utfordring, er litt av hvert. Det er hovedveien som går fire meter fra hushjørnet mitt og er til stadig frustrasjon og irritasjon. Og det er veier vi og dyra bruker i skogen. Stier, egentlig. Mange stier har opp igjennom blitt kjerreveier før de ble bilveier. Og noen av dem har begynt på sin vei tilbake til kjerrevei eller sti igjen. Det skjer sakte men sikkert når vi slutter å bruke dem.
Jeg har gått mange dyrestier, eller veier, opp igjennom. Og den som har sett en maurvei i skogen forstår at man ikke trenger å veie så mye for å lage seg en vei!
Harepus har gått sin egen vei. Ved siden av trugesporet.
Denne veien skulle jeg helst hatt myyyye lenger unna meg.
Rådyret gikk og kom tilbake denne veien. Med matpause midt på åkeren før det snudde.
Når det er trugeføre tråkker jeg min egen vei.
Han her veier nok litt mer en mauren, selv om han i følge veterinæren veier litt mindre nå enn for et år siden. Det hender seg han lager vei i vellinga. Men det blir i grunn mest veiving….
Alt det gode kommer ovenifra.
Eller?
“alt det gode kommer ovenifra” og “ovenifra og ned” er i følge ordbøkene.no faste uttrykk. Ofte når jeg tar bilder og finner motiver, spesielt ute i naturen, så gjør jeg i grunn helt motsatt. Selvfølgelig tar jeg mange bilder ovenifra. Men minst like ofte finner jeg meg selv liggende rett ut med nesa helt nedi gresset. For å fange verden fra et annet perspektiv – nedenifra.
Helgeutfordringen fra utifriluft er nettopp ovenifra. Så da “gikk” jeg en liten tur i bildearkivet mitt. Og endte med disse:
Ovenifra og nedover gikk det så det suste – i alle fall litt av veien. Fra Glittertind, 2452 moh ser vi det meste ovenifra.
Frokost sett ovenifra.
Disse er nok enige i “alt det gode kommer ovenifra”
Med blikket ovenifra og ned dukker det opp hjerter.
Bålvarnen kjennes godt ovenifra.
Dagens bilde.
Tørkestativet i hagen, 1. februar:
3 x 3 (x 3?).
Jeg velger å respondere på frodiths homonym-utfordring med dette bildet i dag:
- 3 stykker
- trestykker
- tre forskellige treslag
3 x 3 (x 3).
Om noen dager tar jeg med meg øksa til skogs og da blir disse kløvd i flere biter og blir da kanskje 12. I alle fall blir de ved og varme til min neste uteovernatting alle tre 😉