Helgas utfordring fra utifriluft er blå, men ikke vann eller himmel. Jeg gleder meg til det snart er årstiden for disse blå her. De kommer snart nå 🙂
Dagens bilde.
Gårsdagens bilde.
Dagens bilde i går kommer i dag….det var en gang ei bjørk. Nå ligger bare “armene” igjen.
Kaos i kommoden.
Hvis vi tenker oss at hjernen, altså det vi har inni hodet, og da spesielt hukommelsen, er som en kommode. En slik en med maaaange små skuffer. Kjøpmannsdisk kalte vi det vel. Før i alle fall.
Altså, hukommelsen er som en kommode der hver skuff inneholder et minne, eller en tanke, noe vi på et eller annet vis skal huske.
I kommoden min er det kaos. Mer eller mindre støtt. Men noen ganger mer og noen ganger mindre. Noen skuffer er umulige å finne – jeg husker ikke hendelser eller samtaler i det hele tatt. Noen skuffer er låst og nøkkelen er borte – det som har ramlet nedi disse er nok tapt… Noen er trege og vanskelige å få opp, de skulle ha vært justert eller smurt – og det kreves enorm konsentrasjon og tankevirksomhet for å hente dem igjen. (mulig nøkkelen til de låste ligger nedi der?) Noen er umulige å få lukket, altså dyttet helt inn igjen etter bruk – så der hopper tanker og minner ut og inn akkurat som de vil i et salig vanvittig kjør.
Sånn er kommoden min denne uka. Jeg har glemt ting som er gjort og gjør det igjen – så noen ganger blir bordet tørket av to ganger etter middag og noen ganger ingen. Andre ganger støvsuges trappa selv om småbrukeren akkurat har gjort det.
Jeg glemmer å gjøre det jeg gikk til det andre rommet for å gjøre. Og skal jeg hente mer enn en ting i for eksempel fryseren så må jeg si det høyt som et mantra for meg selv. Ellers så kommer jeg tilbake med i beste fall bare en av tingene, eventuelt noe helt annet. DET er ganske vanlig, jeg vet det. Men ikke si det til meg. Jeg vet det er ment som trøst. Men det undergraver min opplevelse at dette er noe «mer» enn å være ukonsentrert og rett og slett normalt glemsk. Et MR-bilde av kommoden min, altså hjernen, vil vise hva jeg mener. Jeg kan begyne på en oppgave og glemme å gjøre den ferdig etter en tur på do eller noe. Og skal jeg gjøre flere ting etter hverandre så må jeg ha liste. Ellers så oppdager jeg plutselig mange timer etterpå at jeg ikke har gjort det.
Jeg glemmer å gi beskjeder til andre. Folk risikerer å bli overrasket når jeg dukker opp, eller lar være. Jeg glemmer å svare på en sms, for jeg har nok bare «tenkt» at jeg har svart og gitt beskjed.
Jeg glemmer avtaler. Enten fullstendig og går i full panikkmodus når jeg blir etterlyst, eller så kommer jeg «plutselig» på at «pokker, jeg skal jo være hos fysioterapeuten om 20 minutter!!!»
Jeg kan glemme hvor ting ligger og jeg kan glemme å ha på meg ullsokker når jeg skal gå ut på trugetur.
Det er rett og slett kaos i topplokket. Det er rot i kommoden. Noen dager er kommoden helt defekt. Antakelig kan både skrog og skuffer og det som skulle vært i dem anses bare som materialer. Det ligger der i ei røys med treverk og spiker og nervetråder med tanker som surrer eller gjemmer seg og i alle fall svirrer i alle retninger.
Noen ganger fungerer overraskende mange av skuffene helt topp. Det kjennes som jeg har kontroll over hvilke som er åpne og hvor nøkkelen er til de som er låst. Andre ganger er det som beskrevet – kaos!
Jeg tror ikke det syns så godt utenpå! Akkurat det der er ikke det mest synlige tegnet på multippel sklerose, MS. Det er lettere å se at jeg halter og sjangler og har vanskeligheter med å bruke hendene eller reise meg opp enn å se at det er rot i kommoden, altså topplokket. Men jeg tror det er mange av oss med ulike varige sykdommer som har det slik. Av ulike grunner. Og det er ikke alltid like lett å le av det, selv om situasjonene jeg kommer opp i kan være ganske vittige. Det som er sikkert er at det krever enorm konsentrasjon og masse energi å fungere på tross av rot i topplokket. Kaos i kommoden.
Denne helga må jeg nok behandle kommoden min litt bra. Prøve så godt det lar seg gjøre å åpne kun en og en skuff. Altså konsentrere meg om en og en ting om gangen – og i små doser. Og så skal jeg la meg inspirere litt av Syver; «hvis jeg ikke griper alle muligheter og utnytter hver dag så er det ikke sikkert jeg lever neste dag». Syver er 13 år, blind og lider av barnedemens. En helt grusom diagnose, tenker jeg. Han er en av deltakerne i programmet «Team Pølsa» på NRK og der han sa noe liknende til en av de andre deltakerne.
I dag glemte jeg å sende en sms og hadde ufrivillig helt slettet all informasjon om hva småbrukeren skulle. Jeg har gått en hel haug med ekstra skritt både mellom rom, mellom etasjer og ute fordi jeg har glemt det jeg skulle hente. I går glemte jeg å legge ut blogg, selv om innlegget var ferdig og det «skulle jeg bare gjøre i løpet av kvelden».
Jeg har ikke hatt peiling på hvilken ukedag det er hele uka. Men har skjønt at det er fredag i dag 😉. Og jeg har husket en del ting også, heldigvis. I alle fall nok til at det meste har hanglet og gått og såpass at ingen har sett at kommodeskuffene ligger hulter til bulter utover golvet. Det gjelder å holde døra lukket til rommet der kommoden er. I alle fall når det er folk rundt meg 😉
Bilde: førnitur.no
Dagens quiz.
Jeg lurer ikke på de fire første, men stiller noen spørsmål:
- Hvem startet krigen i Ukraina?
- Hvem av disse tre opplever du at har mest diktatorisk atferd? Putin? Zelenskiy? Trump?
- Hvorfor ser Trump så opp til Putin?
Her er det mulig å filosofere fritt…
- Klarer Europa å forenes til en felles front?
- Hva holder Elon og Donald på med nå «i skyggen av» de horrible løgnene de har satt fram?
Mulig quiz ikke er rette ordet. Så vidt jeg har erfart har slikt mer til felles med min virkelighetsoppfatning. Og er langt mer lettfordøyelige.
Når stormannsgalskapen når slike høyder som den har gjort den siste uka så detter vanlige folk fullstendig av lasset . I alle fall jeg. All fornuft er kastet på båten og virkeligheten er så forvrengt at undertegnede blir helt apatisk. Og såpass skrekkslagen at både nyhetssendinger, avislesing og generelle forsøk på å holde meg oppdatert rett og slett blir noe jeg unngår.
Hva blir det neste? Kjøp av Grønland og Spa og badeland på Gaza er jo allerede brukt opp…
Heldigvis har vi Bernie. Endelig en amerikaner som tør og vil tale Trumps sannheter midt i mot. Så får det bare være at navnet høres ut som det hører hjemme i en eller annen amerikansk tegnefilm; Ole Brumm, for eksempel. Forresten; jeg foretrekker Hundremeterskogen med Ole og Bernie en million ganger foran Andeby med Donald…
Her er Bernie: https://www.facebook.com/reel/1326416818398934
Bildet av Bernie Sanders er fra NBC og valgt bevisst av barnehagepedagogiske grunner, “det vi vil ha mer av gir vi oppmerksomhet til”.
Også blogget om før: https://friluftsheidi.blogg.no/har-donald-gaatt-i-barnehagen.html
Dagens bilde.
Dagens bilde.
Dagens styrketrening var urovekkende tung. Helt til jeg husket at avleggeren hadde trent her i helga – og lagt på 5 ekstra kilo🙈💪
Jeg juger en del. Og syter.
Jeg tok meg selv på fersken i går. Og skjønte i grunn i det jeg hadde sagt det at det jeg sa rett og slett var jug. Og det var nok ikke første gangen, nei. Men i går var jeg i alle fall komplett «bevisstløs i gjerningsøyeblikket». Altså, ikke juging med overlegg, mer sånn litt ubevisst pynting på sannheten. Og altså ikke med vilje. Jeg tror jeg til og med trodde på det sjøl akkurat i det jeg sa det. Juger så jeg trur det sjøl. med andre ord. Slik sett er det jo en stor fordel. Noen ganger kan nok en livsløgn være nyttig 😉
Det er så vidt jeg vet rimelig vanlig for alle som driver og styrer med varig sykdom. Det er som regel enklest å svare at det går bra. For da skåner vi jo spørreren. Det er jo ikke sikkert han eller hun tør å spørre en gang senere om vedkommende får hele sannheten om symptomer, skavanker og plager. Å være varig syk og aldri kunne svare at “jo, nå er jeg snart frisk igjen” er også litt stusslig. Så litt omskrivning av fakta kan nok muligens ha en slags funksjon for en sjøl også.
Det var en ung kollega som i går spurte meg «hvordan går det egentlig med deg?». Og jeg svarte, som jeg ofte gjør; «joda, det går i grunn bra». Og akkurat der tok jeg meg sjøl på fersken. For jo, det går jo sånn relativt bra sånn generelt. Hverdagen humper jo av gårde den. Og jeg prøver jo så godt jeg kan å løse hverdagen og leve litt innimellom alt som ikke oppfører seg. Les kroppen. Men akkurat i går så viste fysikken seg fra sin verste side. Og det hadde hun sikkert sett.
Å komme seg opp fra sittende stilling var vanskelig. For ikke å snakke om å komme meg på beina igjen etter å ha hjulpet en fireåring å få på ski. Hele kroppen var stiv og vinglete. Smertene i korsrygg og bekken var heftig og alt nedenfor der oppførte seg i grunn mest som kokt spagetti. Rimelig slapt og slengete, med andre ord. Å gå ut og inn av bilen var vanskelig. Venstrehånda var vond og hoven og så ut som ei klo. Den egnet seg i grunn verken til å åpne bildør, det måtte venstrehånda ordne, eller noe som helst annet.
Og energien var totalt fraværende. Jeg var så sigen at det kjentes som øyelokkene hang delvis ned over blikket. I alle fall var synet fullstendig blury.
«Er du dritings, eller?», spurte småbrukeren da jeg kom hjem. Neida. Jeg var bare en kokt spagetti full av løgn. Men jeg kom meg hjem og fikk lagt meg på sofaen. Tenkte det var det eneste fornuftige stedet å oppbevare skrotten da. Dumt da at bekkensmertene var så heftige at det ikke gikk an å ligge… Hau!
Jeg håper formen blir noe bedre i dag. Så jeg slipper å juge for mye utover dagen. For det er ikke helt uvanlig at det kommer ei og anna hvit løgn når jeg blir overrumplet med slike spørsmål.
Han jeg traff på rehabiliteringssenter i fjor sa det vel best: «jo takk, formen er stabilt ustabil!». Så fortsett å spør folkens. Så skal jeg øve meg på å juge litt mindre. Men ikke syte.
Dagen var jo bra den – sol, bål og sekk. Det var bare friluftsheidi som ikke virka.
Dagens bilde.
Jaja, hvis du sier det så…takk bankID🙈
Det beste fra to.
Når jeg kan kombinere det beste fra to verdener – på jobb – ja da blir jeg ganske så fornøyd! Årevis med noe lokal forskning og stadige spørsmål til meg selv «hvordan kan jeg gjøre dette ute?», setter sitt tydelige preg på pedagogikken i dag også.
Dagens barnehageformiddag ble tilbrakt delvis i skiløypa og delvis ved bålpanna. Disse ungene elsker å gå på ski. Og på slike dager som denne, med strålende sol og lite vind, skiløype og hoppbakke og kulebane på jordet, så er det bare å tilbringe hele dagen i snøen.
Maten ble inntatt i sola ved bålpanna. Og de 10-15 minusgradene vi hadde på morgenkvisten krøp stadig oppover og i løpet av ettermiddagen ender det nok på plussida. Såpass ålreit var det rundt bålpanna at min gode kollega dro fram enda noe som ungene liker. Nemlig bok! Å bli lest for rundt bålpanna mens slitne skiarmer og -bein hviles og matpakka fortæres er helt klart trivelig for både unger og voksne. Såpass trivelig at vi voksne måtte lese hver vår bok. Det holdt ikke med ei nemlig! Etterpå var energien igjen på topp og da jeg dro derfra var det kø i kulebana.
Så det ble både skitur og lesing på oss i dag.
Og alt foregikk i sola. Det beste fra to verdener!
