Hvis vi tenker oss at hjernen, altså det vi har inni hodet, og da spesielt hukommelsen, er som en kommode. En slik en med maaaange små skuffer. Kjøpmannsdisk kalte vi det vel. Før i alle fall.
Altså, hukommelsen er som en kommode der hver skuff inneholder et minne, eller en tanke, noe vi på et eller annet vis skal huske.
I kommoden min er det kaos. Mer eller mindre støtt. Men noen ganger mer og noen ganger mindre. Noen skuffer er umulige å finne – jeg husker ikke hendelser eller samtaler i det hele tatt. Noen skuffer er låst og nøkkelen er borte – det som har ramlet nedi disse er nok tapt… Noen er trege og vanskelige å få opp, de skulle ha vært justert eller smurt – og det kreves enorm konsentrasjon og tankevirksomhet for å hente dem igjen. (mulig nøkkelen til de låste ligger nedi der?) Noen er umulige å få lukket, altså dyttet helt inn igjen etter bruk – så der hopper tanker og minner ut og inn akkurat som de vil i et salig vanvittig kjør.
Sånn er kommoden min denne uka. Jeg har glemt ting som er gjort og gjør det igjen – så noen ganger blir bordet tørket av to ganger etter middag og noen ganger ingen. Andre ganger støvsuges trappa selv om småbrukeren akkurat har gjort det.
Jeg glemmer å gjøre det jeg gikk til det andre rommet for å gjøre. Og skal jeg hente mer enn en ting i for eksempel fryseren så må jeg si det høyt som et mantra for meg selv. Ellers så kommer jeg tilbake med i beste fall bare en av tingene, eventuelt noe helt annet. DET er ganske vanlig, jeg vet det. Men ikke si det til meg. Jeg vet det er ment som trøst. Men det undergraver min opplevelse at dette er noe «mer» enn å være ukonsentrert og rett og slett normalt glemsk. Et MR-bilde av kommoden min, altså hjernen, vil vise hva jeg mener. Jeg kan begyne på en oppgave og glemme å gjøre den ferdig etter en tur på do eller noe. Og skal jeg gjøre flere ting etter hverandre så må jeg ha liste. Ellers så oppdager jeg plutselig mange timer etterpå at jeg ikke har gjort det.
Jeg glemmer å gi beskjeder til andre. Folk risikerer å bli overrasket når jeg dukker opp, eller lar være. Jeg glemmer å svare på en sms, for jeg har nok bare «tenkt» at jeg har svart og gitt beskjed.
Jeg glemmer avtaler. Enten fullstendig og går i full panikkmodus når jeg blir etterlyst, eller så kommer jeg «plutselig» på at «pokker, jeg skal jo være hos fysioterapeuten om 20 minutter!!!»
Jeg kan glemme hvor ting ligger og jeg kan glemme å ha på meg ullsokker når jeg skal gå ut på trugetur.
Det er rett og slett kaos i topplokket. Det er rot i kommoden. Noen dager er kommoden helt defekt. Antakelig kan både skrog og skuffer og det som skulle vært i dem anses bare som materialer. Det ligger der i ei røys med treverk og spiker og nervetråder med tanker som surrer eller gjemmer seg og i alle fall svirrer i alle retninger.
Noen ganger fungerer overraskende mange av skuffene helt topp. Det kjennes som jeg har kontroll over hvilke som er åpne og hvor nøkkelen er til de som er låst. Andre ganger er det som beskrevet – kaos!
Jeg tror ikke det syns så godt utenpå! Akkurat det der er ikke det mest synlige tegnet på multippel sklerose, MS. Det er lettere å se at jeg halter og sjangler og har vanskeligheter med å bruke hendene eller reise meg opp enn å se at det er rot i kommoden, altså topplokket. Men jeg tror det er mange av oss med ulike varige sykdommer som har det slik. Av ulike grunner. Og det er ikke alltid like lett å le av det, selv om situasjonene jeg kommer opp i kan være ganske vittige. Det som er sikkert er at det krever enorm konsentrasjon og masse energi å fungere på tross av rot i topplokket. Kaos i kommoden.
Denne helga må jeg nok behandle kommoden min litt bra. Prøve så godt det lar seg gjøre å åpne kun en og en skuff. Altså konsentrere meg om en og en ting om gangen – og i små doser. Og så skal jeg la meg inspirere litt av Syver; «hvis jeg ikke griper alle muligheter og utnytter hver dag så er det ikke sikkert jeg lever neste dag». Syver er 13 år, blind og lider av barnedemens. En helt grusom diagnose, tenker jeg. Han er en av deltakerne i programmet «Team Pølsa» på NRK og der han sa noe liknende til en av de andre deltakerne.
I dag glemte jeg å sende en sms og hadde ufrivillig helt slettet all informasjon om hva småbrukeren skulle. Jeg har gått en hel haug med ekstra skritt både mellom rom, mellom etasjer og ute fordi jeg har glemt det jeg skulle hente. I går glemte jeg å legge ut blogg, selv om innlegget var ferdig og det «skulle jeg bare gjøre i løpet av kvelden».
Jeg har ikke hatt peiling på hvilken ukedag det er hele uka. Men har skjønt at det er fredag i dag 😉. Og jeg har husket en del ting også, heldigvis. I alle fall nok til at det meste har hanglet og gått og såpass at ingen har sett at kommodeskuffene ligger hulter til bulter utover golvet. Det gjelder å holde døra lukket til rommet der kommoden er. I alle fall når det er folk rundt meg 😉
Bilde: førnitur.no
