5 om dagen.

Jeg er jo som jeg har uttrykt til det kjedsommelige; glad i konkrete mål. Mål motiverer meg og inspirerer meg til å gjennomføre og det er skikkelig stas å nå dem. Men i dag har jeg tenkt litt på begrepet mål.

Vi skal spise 5 om dagen. Det er jo «gammal» kunnskap. Så skal vi helst gå minst 10 000 skritt hver dag. Inaktivitet er ikke bra. Kostholdsrådene sier at vi skal spise 800 gram frukt og grønt per dag. Og styrketrening bør absolutt vi over 50 bedrive minst en 2-3 ganger i uka. Vi skal ha 21 liter vann per person lagret i tilfelle krise. Og vi skal helst loggføre alt sammen i apper.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Telefonen måler hvor mye skjermtid jeg har per dag. Med klokka kan jeg måle hvor mye jeg sover og om jeg har hatt tilstrekkelig med «aktiv» tid. Til og med et «humørbarometer» fins visst i den der helseappen.

Jeg har pulsklokke. En ikke så altfor avansert aktivitetsklokke. Men jeg har ikke giddet å koble den til den telefonen jeg har nå. Jeg har faktisk ikke giddet å lade den på et par år. Den ligger godt bevart, tror jeg, i en skuff på kjøkkenet.

«Vil du dele treningsøkten din med andre brukere?», spurte klokka da jeg enda gikk med den på armen. NEI, på ingen måte, tenkte jeg! Og jeg er overhodet ikke ivrig på å se andres logger heller. Så det så.

Å måle er fint. Så lenge det gir motivasjon. Når det blir for mye av det gode og det ender med at livet styres av målinger og apper og alle mulige og umulige «bør» og «må» så melder jeg meg ut. Da blir det bare stress. Uønsket stress. Jeg trenger ikke sammenlikne treningsøktene mine med andre. Jeg er ikke engang sikker på om jeg trenger å sammenlikne mine egne økter. Og jeg trenger absolutt ikke at klokka eller telefonen skal fortelle meg om jeg har sovet i natt.

Jeg måler muligens alt for mye i livet mitt. Selv uten aktivitetsklokke på armen. Og jeg er jo sjøl ganske ivrig på å lage meg mål. På godt og vondt. Jeg kan jo bli en smule hekta når målet skal oppnås. Minst ett utendørs bad i uka så lenge det er isfritt på vannet har jeg jo drevet med i flere sesonger. Og da blir det jo bading uansett vær og form. Bare fordi jeg har det målet, liksom.

Til og med på blogg setter jeg meg tallfestede mål. 2 innlegg om dagen, har jeg tenkt at jeg skal lire av meg for tida. Men akkurat i dag lurer jeg litt på hvorfor. Jeg lurer litt på om slike mål noen ganger kan gi litt for mye fokus på kvantitet og ikke kvalitet. Og det gjelder ikke bare for blogginnlegg.

Jeg har nok spist 5 om dagen i dag. Jeg hadde tross alt salat til lunsj. Men 800 gram ble det definitivt ikke. Jeg har vært på beina, til og med på truger, men 10 000 skritt blir det så å si aldri. I alle fall ikke med telefonen i lomma… 😉. Jeg har imidlertid trent styrke i dag. Sjekk. Og vann i kanner og i brønnen har jeg mer enn nok av.

Telefonen påstår at jeg lå i senga i 9 timer og 40 minutter forrige natt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå i senga, jeg. Og det vet ikke telefonen min heller. For den befant seg på kjøkkenbenken helt fra i går kveld og til en eller annen gang utpå morgenen i dag.

Og blogg; jaggu meg sitter jeg her og skriver. Det betyr to innlegg denne mandagen. Så i dag kan jeg krysse av for det målet i alle fall. Men 5 om dagen blir det altså ikke!

Når tregeste min har fungert som autostart for elgen de siste dagene og er høretelefoner som en sveitserstil, var det bare å tråkke ny vei ved siden av:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Søndagsutpåtur:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mye snø rundt meg om dagen. Skikkelig vinter. Så når utifriluft utfordrer oss med temaet «hvit» denne helga så er det jo mye slikt å ta av. Men utfordringen er jo Hvit – men ikke snø .

Da måtte det funderes litt. Men så skjedde det helt av seg selv. Det ble hvitt. Såpass at vi som var i nærheten inhalerte noe av det hvite pulveret. Og ja, vi fikk overdose. Det blir jo gjerne slik når det skal smakes og smakes til. Ja, det hvite pulveret altså. Smakt til med smør, vanilje og sjokolade. Melis, med andre ord.

Definitivt hvitt – men ikke snø!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvit melis og hvit kjøkkenmaskin. 

Når en helt ukomplisert og tradisjonell sjokoladekake skal produseres og det ender med å framstå som det rene kjernefysiske eksperimentet og et «vi-finner-opp-kruttet-på-nytt»-prosjekt, ja da vet man at det er friluftsheidi som er involvert i noe bakegreier. Avleggeren sitt prosjekt i utgangspunktet. Men involvering av undertegnede var etter hvert uungåelig.

Kakebunnene var plankekjøring. Og jeg surret med mitt. Men så møtte bakeren på utfordringer. Rettere sagt smørkremen fra helv….. Først ble den hard. Så ble den kornete. Og den smakte umiskjennelig av smør. Relativt forståelig i og med at det tross alt var en SMØRKREM vi kjempet med. Men ikke noe vi hadde lyst til å smøre utover ei kake.

Til slutt ga vi opp. Og da var det tomt for melis. Dermed ble undertegnede sendt av gårde for å handle. Det er jo ikke bare å stikke rundt hjørnet her på bruket. Så det var bare å trille bilen ut av garasjen og dure av gårde noen kilometer. Ladet med flere kilo hvitt pulver (!), altså melis, samt et par bokser med såkalt «nødkremost» inntok jeg igjen kjøkkenet. Kremost i kremen til sjokoladekake er et sikkert stikk som avleggeren har lært seg. Så det var nødløsningen om smørkremen fortsatt kranglet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Rustet med ny oppskrift og flere ingredienser satte vi i gang igjen. Det var smør og melis, kakao og smeltet sjokolade. Det var konditorfarge og minst tre mareritt av noen sprøyteposer. Det var vaniljesukker og en ørliten klatt kremost. Og jammen ble det smørkrem! Flere kilo! Og det som ikke havnet på kaka, utover benken, på genseren og oppover veggen – ja det havnet i fryseren! For det hadde vi lest på internett at gikk an! Vi får nå se når vi en eller annen gang kommer på at den ligger der mellom brød og broccolitopper.

Kake ble det. Og vi er rimelig mette på smørkrem. For gjett hvor mange ganger vi måtte smake i løpet av denne kakekrigen? Jeg aner ikke. Men søte er vi. Både oppover arma og innvendig!

Sånn går det når avleggeren og friluftsheidi går i kakekrigen!

Gårsdagens valentinsgave fra avleggeren er noe av det beste jeg vet: lakriskuler fra Būlow:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Erfaring tilsier at det kan være lurt å anskaffe sine fargeklatter sjøl. Også i februar😉. Så jeg gjør som Hanna Montana, eller Miley Cyrus da, ” I can by myself flowers….”

I dag har jeg vært på sporet. Både bokstavelig talt og i overført betydning. Jeg har hatt med meg et par unger og sjekket om rådyra eller noen andre hadde spist av de gamle kornbandene på foringsplassen. Det hadde de. I alle fall var det spor etter dem. Dessuten så fikk vi sjekket hva det egentlig er de spiser.

En av ungene visste nemlig at «de liker ikke stilkene, de spiser bare det som er på toppen». Og da lurte vi jo så klart på hva det egentlig var der på toppen som de var så ivrige på. Vi snakket om at inni akset var det korn som vi kunne male til mel og bake brød av. Med litt hjelp av tennene fikk jeg åpnet et korn slik at de kunne se skikkelig. Og ikke nok med bare brød: vi kan bake boller, eller rundstykker og til og med sjokoladekake! Så egentlig og i den videste tolkningen så spiser disse rådyra sjokoladekake! Og det kan vi jo ikke si noe på!

Resten av gjengen skulle på skitur med kakao og brødskiver i sekken. Og når bålet var tent borti skogkanten på andre sida av åkeren gikk vi etter de andre. Ungene i skisporet og på skaren. Jeg langs veien. Helt til jeg måtte krysse åkeren for å komme til bålet. Det var da jeg angret på at jeg ikke hadde plukket med meg trugene da jeg dro hjemmefra.

Det var kun rådyrspor der ved foringsplassen. Lenger bortpå åkeren var det elgspor. Til og med i veien. Jeg tok sikte på elgsporene. De så ut til å gå i noe i nærheten av riktig retning. Men å gå i elgspor når en rager 164 cm over bakken på en god dag, eventuelt på møkkete sokker, og har uforholdsmessige korte bein til de 164 er jo litt ekstremsport. Han var langbeint han elgen som hadde lagd spor. Eller hun. Men med ett og ett laaaangt skritt så kom jeg da fram. Snøen nådde meg til midt på låret og skaren egnet seg kun til å gå på ski på, så det ble ei solid arbeidsøkt.

Men hva gjør ikke slike som meg når bålet er i sikte og kollegene frister med både kakao og bålkos med en hel gjeng ivrige skiløpere på 4-5 år?

Jeg tror vi var på sporet i dag alle sammen. De to kollegene mine som syntes det passet godt med nærtur og bålbrenning. Og jeg som tråkket etter. Jeg er så glad for fortsatt, et par timer i uka, kan få jobbe sammen med kloke folk som stadig er på sporet av slike gode pedagogiske virkemidler. Som ser muligheter og vet å utnytte dem. Og jeg er glad for at det ikke er bare jeg som sverger til litt «bålpedagogikk» 😉.

Vi lærte om spor og hvor tungt det er for dyra å bevege seg i snøen nå som det er vinter. Vi øvde på å putte vottene inni dressen når vi skulle spise, slik at de holdt seg varme. Eventuelt å spise brødskive med votter på, slik han ene fornøyd fikk til. Vi fant ut at et korn kunne brukes i sjokoladekake. Og vi fant en hel skog med fine klatretrær. Selv om det var litt vanskelig å klatre i skisko. Vi lærte at det er lurt å løfte ei og ei ski forsiktig framover da vi skal krysse veien slik at grusen ikke ødelegger skia. Og vi øvde på å se godt etter om det kom bil. Vi øvde på å kjøre bakken ned og å reise oss opp igjen når vi gikk overende. Ungene på ski. Og jeg når jeg bikka ut av elgsporet 😉.

Jeg tror rett og slett vi var på sporet av noe i dag!

(akkurat den «elginga» mi skulle jeg jo hatt bilde av, men det er rett og slett ikke alltid fotografering er prioritert…)

Rådyr.

Elg.

Begge to.

I natt var det fullmåne. Bildet er tatt et døgn før – men også en “nestenfullmåne” gir magi🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen ganger er jeg skikkelig heldig. Eller; BÅDE lur og heldig, er vel kanskje riktig å si. Med meldt høytrykk både her og der, tåke i lavlandet og tilløp til fullmåne våget jeg meg til å planlegge tur mange dager før det skulle skje. Dagen opprant og været ble nesten bedre enn varslet. I alle fall mer enn perfekt og helt utrolig fint for årstida.

Men ofte er det slik herover. Når tåka ligger råkald over lavlandet og det er et sted mellom 15 og 25 minusgrader «nedi der», så byr høyden på bare et par minusgrader, strålende sol og i går bortimot vindstille. Da kjennes sola godt og når snøen har «satt seg», det vil si sunket sammen og fått litt «hold», ja da er det godt å være trugende. Altså gå på truger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg fikk en super tur oppover myrene og gjennom fjellskogen i går ettermiddag. Snøen glitret, sola varmet og føret var sånn passe tungt. Jeg fikk en stor dose «offroad» over myrer og gjennom kratt. Fjellfølelsen var så absolutt til stede selv om «fjellet» ikke er mer enn 7-800 meter over havet. Og jeg var rimelig fornøyd med å være ganske alene, selv om jeg visste at skiløypa befant seg bare 100 meter lenger borti lia. Det ble mange stopp. Både for å puste ut litt og ikke minst for bare å nyte sola og utsikten over landskapet.

Med en innholdsrik sekk på ryggen var jeg spent da jeg kravlet meg over toppen og så hytta, turmålet, nedi lia. Kjente jeg bålrøyk? Eller var det røyk fra pipa på hytta? Og betydde det at det var folk der fra før?

Men vel framme var hytta låst og røyken kom fra ikke mindre enn tre piper i nabohytta. Jeg fikk veltet av meg sekken, tent opp i ovnen og satt første batch med snø til tining på ovnen. Det må tines mye snø for å få nok vann til både middag og kaffe og oppvask. Til og med ei lita stund i solveggen på trappa med en kopp rødvin og godfølelse rakk jeg før sola gikk ned. Og underholdningen sto nabohytta for. Der befant det seg ei gruppe på 25 elever og lærere. Å se det 17-maitoget som kom oppover løypa var overraskende. Og ungdommer med tunge sekker som kjører på ski nedover løssnøen var relativt underholdende 😉 .

Det ble en trivelig og avslappende kveld på DNT-hytta. Medbrakt fiskesuppe med scampi og brød og rødvin (!) til gjør seg også på en tirsdag. Utsikten fikk etter hvert en litt annen farge, og det var tid for en tur ut for å se på månen. Å tusle rundt i vintervakre omgivelser mens månen lyser insisterende over både meg og granene og snøen er ganske magisk. Skyggene blir lange, snøen glitrer og det er helt unødvendig med hodelykt!

Vel inne igjen var det tid for noen timer i soveposen. «Noen» hadde fyrt så godt i ovnen at til og med soverommet holdt en vel god temperatur. Ekstremsoveposen var ikke helt nødvendig på denne turen, med andre ord.

Med morgenkaffen innabords var det tid for en tur ut igjen. I det minste så må man ut for å gå på do på slike hytter. Utedo er standard. Men morgenens lille utflukt til det lille rommet ble litt mer langvarig enn tenkt. For da var lyset helt annerledes igjen. Med sola som sto opp over toppen i øst og etter hvert lyste opp flere og flere av åsene og fjellene i det fjerne vestover ble det enda et vakkert skue. Og månen skinte fortsatt gul og rund over både Jotunheimen og Synnfjell i vest.

Fint vær i dag også. Riktignok et sted omkring 15 minusgrader om morgenen. Men det hadde ikke vært så kaldt, sa jentene jeg møtte på utedoen. De hadde nemlig sovet ute i telt! Mens gutta sov inne på hytta!

Jeg var glad jeg hadde både tak og vegger og ovn med god varme på denne turen. Denne kroppen strever med å holde seg behagelig varm når jeg er sliten. Så en litt krevende trugetur der både kondisjon og fysikk får kjørt seg, avsluttes best med innesoving.

På hjemvei i dag kunne jeg cruise av gårde i egne spor fra i går. Mest nedoverbakke var det også. Og sekken var jo lettere etter at mat og drikke var fortært.

Jeg er så glad for at jeg fikk til denne turen. Særlig da jeg kunne sette meg i bilen etter trugeturen og kikke nedover på tåka der nede i «sivilisasjonen». Noen ganger er jeg skikkelig heldig med alt. Og da blir en tur midt i blinken både for kropp og sjel.

Takdrypp bærer bud om vår.

Sesongen for solvegg startet i går.

Så lyst blir det når snøen bades i måneskinnet. Og kompasskiva på toppen peker mot fjellene i horisonten.

Under snøkappa, innenfor vintuet er det godt å sove.

Sola treffer både Jotunheimen og månen i vest når den stikker seg opp over østhimmelen.

Høy og mørk. 

Fin hjemtur i egne spor.