Når en helt ukomplisert og tradisjonell sjokoladekake skal produseres og det ender med å framstå som det rene kjernefysiske eksperimentet og et «vi-finner-opp-kruttet-på-nytt»-prosjekt, ja da vet man at det er friluftsheidi som er involvert i noe bakegreier. Avleggeren sitt prosjekt i utgangspunktet. Men involvering av undertegnede var etter hvert uungåelig.

Kakebunnene var plankekjøring. Og jeg surret med mitt. Men så møtte bakeren på utfordringer. Rettere sagt smørkremen fra helv….. Først ble den hard. Så ble den kornete. Og den smakte umiskjennelig av smør. Relativt forståelig i og med at det tross alt var en SMØRKREM vi kjempet med. Men ikke noe vi hadde lyst til å smøre utover ei kake.

Til slutt ga vi opp. Og da var det tomt for melis. Dermed ble undertegnede sendt av gårde for å handle. Det er jo ikke bare å stikke rundt hjørnet her på bruket. Så det var bare å trille bilen ut av garasjen og dure av gårde noen kilometer. Ladet med flere kilo hvitt pulver (!), altså melis, samt et par bokser med såkalt «nødkremost» inntok jeg igjen kjøkkenet. Kremost i kremen til sjokoladekake er et sikkert stikk som avleggeren har lært seg. Så det var nødløsningen om smørkremen fortsatt kranglet.

Rustet med ny oppskrift og flere ingredienser satte vi i gang igjen. Det var smør og melis, kakao og smeltet sjokolade. Det var konditorfarge og minst tre mareritt av noen sprøyteposer. Det var vaniljesukker og en ørliten klatt kremost. Og jammen ble det smørkrem! Flere kilo! Og det som ikke havnet på kaka, utover benken, på genseren og oppover veggen – ja det havnet i fryseren! For det hadde vi lest på internett at gikk an! Vi får nå se når vi en eller annen gang kommer på at den ligger der mellom brød og broccolitopper.

Kake ble det. Og vi er rimelig mette på smørkrem. For gjett hvor mange ganger vi måtte smake i løpet av denne kakekrigen? Jeg aner ikke. Men søte er vi. Både oppover arma og innvendig!

Sånn går det når avleggeren og friluftsheidi går i kakekrigen!