Jeg tok meg selv på fersken i går. Og skjønte i grunn i det jeg hadde sagt det at det jeg sa rett og slett var jug. Og det var nok ikke første gangen, nei. Men i går var jeg i alle fall komplett «bevisstløs i gjerningsøyeblikket». Altså, ikke juging med overlegg, mer sånn litt ubevisst pynting på sannheten. Og altså ikke med vilje. Jeg tror jeg til og med trodde på det sjøl akkurat i det jeg sa det. Juger så jeg trur det sjøl. med andre ord. Slik sett er det jo en stor fordel. Noen ganger kan nok en livsløgn være nyttig 😉

Det er så vidt jeg vet rimelig vanlig for alle som driver og styrer med varig sykdom. Det er som regel enklest å svare at det går bra. For da skåner vi jo spørreren. Det er jo ikke sikkert han eller hun tør å spørre en gang senere om vedkommende får hele sannheten om symptomer, skavanker og plager. Å være varig syk og aldri kunne svare at “jo, nå er jeg snart frisk igjen” er også litt stusslig. Så litt omskrivning av fakta kan nok muligens ha en slags funksjon for en sjøl også.

Det var en ung kollega som i går spurte meg «hvordan går det egentlig med deg?». Og jeg svarte, som jeg ofte gjør; «joda, det går i grunn bra». Og akkurat der tok jeg meg sjøl på fersken. For jo, det går jo sånn relativt bra sånn generelt. Hverdagen humper jo av gårde den. Og jeg prøver jo så godt jeg kan å løse hverdagen og leve litt innimellom alt som ikke oppfører seg. Les kroppen. Men akkurat i går så viste fysikken seg fra sin verste side. Og det hadde hun sikkert sett.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Å komme seg opp fra sittende stilling var vanskelig. For ikke å snakke om å komme meg på beina igjen etter å ha hjulpet en fireåring å få på ski. Hele kroppen var stiv og vinglete. Smertene i korsrygg og bekken var heftig og alt nedenfor der oppførte seg i grunn mest som kokt spagetti. Rimelig slapt og slengete, med andre ord. Å gå ut og inn av bilen var vanskelig. Venstrehånda var vond og hoven og så ut som ei klo. Den egnet seg i grunn verken til å åpne bildør, det måtte venstrehånda ordne, eller noe som helst annet.

Og energien var totalt fraværende. Jeg var så sigen at det kjentes som øyelokkene hang delvis ned over blikket. I alle fall var synet fullstendig blury.

«Er du dritings, eller?», spurte småbrukeren da jeg kom hjem. Neida. Jeg var bare en kokt spagetti full av løgn. Men jeg kom meg hjem og fikk lagt meg på sofaen. Tenkte det var det eneste fornuftige stedet å oppbevare skrotten da. Dumt da at bekkensmertene var så heftige at det ikke gikk an å ligge… Hau!

Jeg håper formen blir noe bedre i dag. Så jeg slipper å juge for mye utover dagen. For det er ikke helt uvanlig at det kommer ei og anna hvit løgn når jeg blir overrumplet med slike spørsmål.

Han jeg traff på rehabiliteringssenter i fjor sa det vel best: «jo takk, formen er stabilt ustabil!». Så fortsett å spør folkens. Så skal jeg øve meg på å juge litt mindre. Men ikke syte.

Dagen var jo bra den – sol, bål og sekk. Det var bare friluftsheidi som ikke virka.