I dag er en slags merkedag for meg. I dag er det nemlig tre år siden jeg ble operert for malignt melanom med spredning. Tre år. I følge onkologene på lokalsykehuset og Radiumhospitalet så er det i løpet av de tre første årene det er størst fare for tilbakefall. Så i tre år har de lett med lys og lykter. Siden behandlingen ikke kunne bli alternativ 1 grunnet min multippel sklerose og heller ikke alt 2 og 3 grunnet alvorlige bivirkninger under oppstart så har «medisinen» vært kontroller hver 3 måned. Rett og slett fordi Radiumhospitalet mente det måtte til på grunn av stadiet og spredningen kreften hadde nådd før operasjon.

Og noe har dukket opp underveis. Når man blir undersøkt såpass ofte og grundig så vil det alltid dukke opp noe. Så blant annet en 2-3 andre typer «kretflekker», relativt ufarlige sådanne, pluss et par andre greier har de jo funnet. Men i tre år har jeg levd med innstillingen at jeg er frisk fra kreft «inntil det motsatte er bevist». Og så langt har hverken onkolog, hudlege, øyelege, nukleærmedisinske undersøkelser og ultralydundersøkelser bevist noe som helst skummelt. DET er verdt en feiring på en dag som denne.

Nå har det gått tre år. Og hvis 3-års kontrollen ikke oppdager noe mistenkelig så skal jeg halvere oppfølgingen fra og med nå! Eller fra og med i mars da, for det er da jeg har neste kontroll. To ganger i året i stedet for fire! Wow! Herlig, egentlig. Men også litt skremmende. For det har egentlig vært ganske trygt å gå til kontroller ofte. Jeg lurer på hvordan det blir å vente på svar på prøver nå når det blir lenger mellom hver gang.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Da jeg fikk kreftdiagnosen hadde jeg hatt ms-diagnose i sånn omtrent nøyaktig 2 ½ måned og jeg var på et rehabiliteringsopphold på Unicare Landaasen. Jeg hadde vært der omtrent ni dager og jeg skulle etter planen holdt på der noen uker til. Jeg husker fortsatt eksakt hvor jeg var da telefonen kom og hva jeg gjorde den ettermiddagen og kvelden.

Telefonen ringte akkurat da jeg var i ferd med å legge trugene inn i bilen igjen etter en ettermiddagstur langs vannet. Jeg var svett og kje, men veldig klar for å rekke middagen som begynte om et kvarter. Klokka var altså kvart på fire og det var en tirsdag, så vidt jeg husker. Det var fastlegen som ringte og beklaget seg for hun pleide ikke å ta slike beskjeder på telefonen, sa hun. Forståelig nok. Men i og med at jeg var der jeg var, så måtte hun det. Jeg var allerede henvist videre og det var satt i gang et pakkeforløp der sykehuset skulle ta kontakt med meg. Det gjorde de morgenen etter.

Jeg husker at jeg faktisk gikk inn og spiste middag. Snakket med dem jeg delte bord med. Men lot som ingenting, så godt jeg kunne. Og fikk servert pølser, erter og potetmos! Det måltidet husker jeg. Selv om menyen ikke akkurat var en høydare. Etterpå gikk jeg, etter strengt pålegg fra fastlege, rett til sykepleiekontoret og fikk fortalt ståa og «bestilt» oppfølging utpå kvelden. Det er ikke gøy å ringe familie og venner og fortelle slikt. Men etter at kreftsykepleier på Landaasen hadde besøkt meg på rommet så jeg fikk snakket litt, jeg hadde takket nei til sovemedisin for kvelden og fått summet meg litt, så sov jeg faktisk ganske normalt den natta.

Og så gikk det slag i slag med undersøkelser og forberedelser og etter hvert hjemreise fra Landaasen og flere forberedelser før operasjon den 24. februar.

Det var litt som å være i en tørketrommel. I alle fall ei sentrifuge. Det var bare å gi seg over og overlate ansvar og framdrift til fagfolka. Jeg konsentrerte meg i grunn om å gjøre det jeg fikk beskjed om og møte opp der jeg skulle når jeg skulle det. Og bortsett fra at jeg tålte narkosen særs dårlig, så gikk det vel så greit som en bare kunne ønske seg. Så lenge det var februar.

Senere på våren ble det infeksjoner i såret etter lymfeoperasjonen, kraftige bivirkninger av behandling ellers og flere hasteinnleggelser på sykehus. Jeg må innrømme i ettertid også for meg sjøl, at det var ei relativt tøff tid.

I dag har altså nøyaktig tre år gått. Hverdagen er annerledes enn den var før den 24.februar 2022. Jeg er heldig. Litt mentalt frynsete må jeg innrømme at jeg er akkurat i dag. Og «ventehelvetet» som oppstår og oppleves hver gang kontrollene er under oppseiling og jeg venter på resultater de kommer hver gang.

Men jeg har kunnet fylle disse tre årene med utrolig mye annet enn sykdom. Det er jeg veldig glad for og litt stolt over. Selv om ms-en er kraftig tilstede hver eneste dag. MS skal jeg ha med meg resten av livet. I større eller mindre grad. Forhåpentligvis sånn noenlunde i sjakk. Onkologen vil ikke kalle meg «kreftoverlever» heller. Med min diagnose og spredningsgrad så vil tilbakefall kunne komme når som helst. Men sannsynligheten minsker nå etter tre år! Og jeg er fortsatt kreftfri inntil det motsatte er bevist! Treårsdagen er altså en merkedag for meg.  So far so good!

Jeg blogget gjennom hele den perioden, blant annet her: https://friluftsheidi.blogg.no/finn-5-feil.html