Tenk så fantastisk å få lov til å skrive akkurat disse to enkle ordene. “Det gikk!” På denne dagen, 3.september for akkurat 2 år siden, så kunne jeg det. Og det var nok alt jeg orket å skrive også. Innlegget var kort og godt slik: https://friluftsheidi.blogg.no/det-gikk.html

For da hadde denne turgjengen klart å nå toppen av Glittertind. For fem av dem relativt greit. For den siste, meg, ved å krysse den grensa som min MS (multippel sklerose) og funksjonsnedsettelsene den medfører setter. Sammen med de etterdønningene etter kreftbehandling som også var tilstede.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men vi klarte det. Jeg rett og slett fordi jeg fikk veldig mye hjelp og støtte underveis. Men jeg gikk sjøl. Bortsett fra en 10-20 meter i ei steinur på vei ned igjen like før det ble mørkt da beina sviktet fullstendig. Da ble jeg vel mer eller mindre slept til et noenlunde jevnt parti der jeg kunne ligge(!) og få i meg litt nøtter og sjokolade ;-). Da var det enda 2-3 timer igjen. Men man er jo ikke æresmedlem i trass.no uten grunn.

Det gikk. I ettertid har mer eller mindre den samme gjengen vært på telttur utenfor allfarvei på Venabufjellet. Og vi har gått til toppen av Bitihorn. Det ble nok pushet litt grenser på begge de turene, men vi (eller jeg da) krysset ikke grensa.

Om et par uker samles noen av oss igjen for å planlegge neste års tur. Mon tro om vi holder oss innenfor grensa, pusher den eller passerer den neste gang? Jeg gleder meg i alle fall! Og å glede seg er viktig for alle.