I dag stjæler jeg.
La meg forklare. På instagram følger jeg denne kontoen: @lifewith_addison. Maria, som hun heter, setter rett som det er ord på hverdagen slik den ser ut for kronikere som henne, meg og mange andre med varige sykdommer som stjæler både energi og funksjonsevne. Og hun treffer midt i blinken!
Stadig vekk kommer det innlegg der hun beskriver hverdagen på en måte som treffer og som jeg gjenkjenner så godt at det nesten er skummelt. Denne gangen «kronikerlogikk». Her er hva hun skriver om det:
Kronikerlogikk.
Før klokka 12 er alt chill, men idet den bikker 12:01 får jeg plutselig «dårlig tid» og føler at jeg må begynne å gjøre noe…
…og…
jeg kan bruke en hel dag på å forberede meg til noe som tar 10 minutter…
Det er helt greit å dra et sted alene, men med én gang jeg avtaler å dra med eller møte noen, blir det stress – for da føles det mer bindende og jeg må forholde meg til klokka…
Jeg kan godt være spontan – så lenge det er jeg som er den spontane. Når andre plutselig planlegger noe eller endrer planene, er det en helt annen historie…
…og…
…enten er jeg helt ute av drift – eller så starter jeg ti prosjekter samtidig og fullfører halvparten…
Jeg kan avtale å ringe senere, men når tiden kommer føles det som å bestige et fjell – eller så har jeg glemt det helt og ringer aldri opp…
Jeg kan ha energi til å gjøre «store ting», men føle meg helt knekt av småting som å svare på en melding eller finne parkering…
Jeg kan gå en lang tur, men blir utslitt av å stå i kø…
Jeg kan være kreativ og produktiv når ingen forventer noe av meg – men helt lammet når jeg føler meg presset…
Jeg kan være midt i en god prat, men plutselig kjenne at jeg er «ferdig» og begynner og lete etter en utvei…
Jeg kan være midt i en samtale, men miste helt konsentrasjonen fordi noen klikker med en penn eller lager en gjentakende lyd. Da forsvinner ordene mine helt…
Jeg kan gjennomføre noe, og (rett etterpå eller) flere uker senere bli stresset over om jeg faktisk gjorde det – fordi jeg ikke har noe minne av hendelsen…
… og listen er lang! Det ser kanskje rart ut utenfra, men for meg gir dette full mening (for meg også, Maria), fordi logikken er formet av hverdagen jeg lever i – med begrenset energi, uforutsigbar kropp og behov for kontroll over ting andre kanskje tar for gitt.
Noe av det verste syns jeg er når ordene blir borte eller når jeg ikke husker om jeg har ordnet noe, sagt noe, eller gjort noe ferdig. Når noe har havnet i «det store svarte hølet», som jeg kaller det. Da kjenner jeg meg ikke særlig høy i hatten og har i grunn bare lyst til å gå og gjemme meg.
Men da er det jammen fint å lese at det kan være sånn for andre også. Det er ikke bare meg. Og det er ikke bare deg. Sånt noe synes bare ikke på oss, men vi gjør så godt vi kan!
Den som vil lese for å bli klokere eller til trøst og forståelse kan gå inn på @lifewith_addison og lese flere velvalgte og kloke ord om å leve i en kronikerhverdag. Og selv om jeg opplever veldig lite av de forutintatte og fordomsfulle kommentarene og reaksjonene som mange kronikere gjør, så treffer ordene. I alle fall kommenteres det ikke når jeg hører 😉 .
Jeg håper Maria syns det er greit at jeg «stjæler» og gjenforteller innlegget hennes på blogg. For jeg syns det er så riktig og viktig. Og jeg tenker at det syns hun også. Såpass viktig at det er fint om flere får lese hennes ord.
Jeg kan kjenne meg igjen i en del jeg også, selv om jeg ikke er kroniker. Bortsett fra det med å miste minne. Men styrer litt med samme ting innimellom jeg også. Og det tror jeg nok andre også gjør. Kanskje ikke hver dag, men innimellom 🙂 Skjønner at det er er på et annet nivå for kronikere. Men greit å vite at vi har snev, vi andre også 🙂
Ja, sykdomssymptomer er jo ofte ting som kan være normale i visse små mengder men som går over til å diagnostiseres når det blir overveldende mye av det. “Det svarte hølet” oppleves i alle fall for meg som noe helt annet enn det jeg måtte forholde meg til som “frisk”🙂
Åååå ja dette kjenner jeg meg igjen i!!!! Å være kroniker og den tyven som stjeler energien…..
Jeg er så glad for at hun fokuserer på de usynlige funksnonsnedsettelsene, for de er så vanskelige å forklare både for seg sjøl og andre 🙂