Det kunne ha foregått på Rema 1000 eller Coop eller hvorsomhelst. Men det skjedde bak en reol på Kiwi. Mer konkret mellom potetgullet og appelsinjuicen. For der var det ikke så mange andre.
Det var altså der, med halvfull vogn, en huskelapp med en trillion punkter og komplett mangel på fungerende strategi, at jeg befant meg. Jeg hadde oppsøkt den stilleste delen av butikken og var rimelig på gråten. Huskelappen lå i hånda den, men jeg var ute av stand til å lese den. Det var det komplette sammenbrudd som var på gang.
Huskelappen var komplett uleselig. Jeg visste ikke hva jeg hadde funnet allerede og skjønte ikke hvor jeg skulle gå for å finne resten. Jeg husket at jeg skulle ha kattemat, men hvor!?! Reoler, skap og hyller ga ingen mening og alt var bare rot. Jeg sto der helt ubrukelig i en krok og var i ferd med å gi opp det hele og forlate handlekurv og hele forretningen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det annet enn at det var en fullstendig både mental og fysisk meltdown. Som om noen skulle ha fjernet chipen i apparatet som er skroget mitt, eller at styringsmekanismen var ute av funksjon. Det jeg så rundt meg ga ingen mening og kropp og hode virket overhodet ikke. Jeg forsto rett og slett ikke «Kiwi-språket». Og da tenker jeg ikke på det språket maoriene snakker på New Zealand.
Hadde jeg ikke hatt MS, og visst at slikt noe er et symptom på sykdommen, så ville jeg ha blitt seriøst bekymret. Nå ble jeg bare litt bekymret. Såpass brått og heftig har jeg ikke opplevd det før. Og når det slår såpass til så er det ganske skremmende i grunn. Jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom til å komme hjem med alt jeg skulle ha på butikken. Om jeg kom til å klare å lese og ikke minst finne igjen resten av det som sto på handlelista, og om det var mulig å kjøre bil hjem sjøl.
Heldigvis kom avleggeren til unnsetning. Og da jeg hadde stått der mellom juicen og potetgullet et par minutter, og hun hadde snakket litt saklig og løsningsorientert til meg, så klarte jeg til slutt å fullføre oppdraget. Som var å ukeshandle mat. Ikke direkte kjernefysikk, akkurat.
Neste gang du ser et fortvilet menneske som står tilsynelatende helt umotivert bak en reol på butikken så kan det hende vedkommende bare lider av en kombinasjon av etterdønninger etter ei økt med kroppsbevissthets- og bevegelighetstrening.
Det kombinert med masse folk, både ansatte og kunder som styrte hit og dit, noen som snakket til meg, ukjent butikk der varene slett ikke befant seg i samme rekkefølge som der jeg pleier å handle, samt masse inntrykk og stimuli av alle slag på en gang. DET tåler jeg dårlig. I alle fall av og til. Og da kan det rett og slett hende jeg trenger å stå helt stille bak en reol og lukke øya og puste litt dypt mens jeg snakker litt strengt til meg selv. Alternativet er jo å begynne å grine der bak reolen.
Det gikk så vidt uten tårer i dag. Neste gang det skjer planlegger jeg å stille meg, eventuelt sette meg på golvet, ved siden av ølhylla og ta meg en forfriskning mens jeg puster og gir meg sjøl en verbal overhaling. Der bak en reol på Kiwi.
Og hvilket bilde skal man egentlig velge til et innlegg som dette? Det var jo ikke akkurat noe fotografering der bak reolen. Men så fant jeg dette på kamerarullen fra i går kveld: og akkurat så skjør som denne kjente jeg meg der bak reolen. Ikke pust på meg, liksom, for da går jeg i stykker 😉
Hm. Høres ikke bra ut.
En kollega (uten MS diagnose) hadde en lignende opplevelse. Hun skulle følge en pasient fra røntgenavdelingen til akuttmottaket. En oppgave hun gjorde flere ganger hver vakt. Vel fremme i akutten ante hun ikke hvor hun skulle gå for å komme tilbake til røntgen. Hun skjønte at å be kollegaer som kjente henne om veien var dumt, hun kunne bli innlagt. Så hun rota rundt til det løsna for henne.
(Hun fortalt det ikke til meg før et halvt år senere) Vi konkluderte med litt vel overarbeidet.