Sykdom suger!

Jeg syns i alle fall sjøl at jeg stort sett klarer å lete opp det som er positivt og det jeg kan få til og alt jeg kan glede meg over i hverdagen. På tross av varig sykdom og relativt store krav til tilpasning. Fokus ligger på det jeg får til i stedet for det jeg ikke kan lenger. Jeg får til så mye at jeg stort sett ikke har all verden å klage over.

Men sykdom suger! Å ha fysiske symptomer suger. Å ha lite energi suger. Men aller mest suger de usynlige symptomene på sykdom. Ingen kan se på meg at huet ikke funker, for å si det sånn. I alle fall så lenge jeg husker å kle på meg og slikt før jeg går ut blant folk.

Nå herjer feberen i skrotten. Foreløpig av ukjent grunn. Og det syns ms-symptomene er kult! Det er en kjent sak at mange av oss som har multippel sklerose opplever symptomforverring ved varme. Jeg for eksempel blir forbigående verre ved trening. Jeg får dårligere balanse og synet blir ugreit. Det blir mange støttesteg for ikke å tryne litt uti en tur eller treningsøkt. Jeg tåler ikke varme bad heller. Da mister jeg alle krefter. Dette er bare noen eksempler.

Og er heller ikke feber noe særlig. At kroppen blir for varm innenfra er det vanskelig å rømme fra. Og da fungerer det meste litt dårligere. Spesielt hodet, ser det ut til. «Glemsk er jo jeg også», sier du. Og jada, det er jeg og. På den «vanlige» måten. Men jeg snakker om noe annet.

For meg oppleves det som om jeg har en tanke om noe jeg skal gjøre og så er den helt klar. Jeg gjennomfører det jeg har tenkt. Men etterpå så oppdager jeg at det er helt borti natta. Det kjennes ut som tanken er klinkende klar men den ligger og kaver nedi ei plastbøtte. Uten noen som helst mulighet for å nå fram til realitetsorientering eller fornuft. For de ligger selvfølgelig utafor bøtta. Sånn opplever jeg at jeg er kjempefornøyd med å huske å gjøre det jeg kommer på, helt til jeg husker at det er helt tatt ut av sammenheng. Helt meningsløst. Feil tanke på feil sted. Litt som når ungene legger en maur i ei bøtte. Den virrer rundt og prøver å komme oppover «veggene». Og den er helt klar og tydelig både for seg selv og eieren av bøtta. Men den er på feil sted og dens handlinger blir derfor meningsløse når den stadig detter ned i bunnen igjen. Mauren vil ut og bort til de andre i tua for å finne mening med sine handlinger, men den er fanget i bøtta og greier ikke komme ut slik at resten av tua kan realitetsorientere den.

En slik maur opplevde jeg i dag. Altså en tanke. En ide. Som ble gjennomført. Uten kvalitetssjekk. Huet var i et stort mørkt hull og jeg har i ettertid ingen fornuftig forklaring på hvorfor. Da kjenner jeg at sykdom suger!

For det er da jeg knekker. Tårene spruter og jeg blir redd. For å miste huet og kontrollen over nøtta så til de grader er skremmende. Kontrollen er borte og det kjennes som et angrep som jeg ikke har medisin mot. Og det er en påminnelse om at alt ikke fungerer optimalt og en påminnelse om at det kan bli verre. Det orker jeg ikke tenke på.

Så da er det bare å beklage til den venninna som fikk ny bursdagshilsen i dag, men som hadde bursdag (og ble gratulert) for en måned siden. Du skal slippe å bli enda et år eldre allerede nå! Jeg må visst beklage til hu som fikk hilsen i går også…. Dere skal vite at jeg stressa på forhånd fordi jeg hadde intensjon om å huske det! I feil måned. Og så påståelig var jeg at småbrukeren sendte gratulasjon også. Gratulerer. Til meg. Febrilsk sletting av hilsener og lett panikk ble løsningen. Og hadde akkurat denne koblingsfeilen vært den eneste, så hadde det gått an å tenke at det ikke var så viktig. Ingen krise. Men realiteten er at den bare føyer seg inn i rekken av kognitive krumspring som dette huet driver med. Og som fører til at jeg er redd for å miste meg sjøl litt etter litt.

Ikke nok med at facebook har slutta å minne meg på bursdager! Nå suger denne sykdommen såpass at jeg nok seriøst må vurdere støttekontakt. Dårlig betalt. Ugunstige og uforutsigbare arbeidstider. De villeste og fullstendig uventede arbeidsoppgaver. En jobb som suger! Værsågod å søk!

Det er godt hobbyen handler mye om alenetur. Der får ikke hodet gjort så mye ugagn!

 

Om løver og skinnfeller og slikt.

«Løven, heksa og klesskapet» er tittelen på en av bøkene i Narnia-serien. Det er noe veldig tiltalende eventyraktig over både den tittelen og hele serien. Jeg vet om mange steder i skogen som Narnia-stemningen er til stede. Det er nesten så jeg bare venter på at det skal dukke fram en snakkende bever bak ei rot.

«Opp som en løve og ned som en skinnfell» er et annet ordtak. Og det er vel der jeg befinner meg akkurat nå. Jeg blir jo relativt høy på turliv innimellom. Godfølelsen kommer fram når jeg mestrer både underveis i og etter tur. Denne gangen hadde jeg til og med selskap på turen og da blir det enda bedre. Da er jeg løven, da vet du.

I går ble jeg skinnfellen. Plutselig og helt uten forvarsel ble stølhet i skrotten og normal slitenhet etter tur erstattet av noe annet. Jeg frøs, ble varm i hodet og fikk vondt i magen og i hele kroppen ellers. Til og med flesket og huden var sår.

Termometeret viste etter hvert omkring 38,5 og det var vel i grunn hele forklaringen. Kroppen min tåler ikke feber. Tidligere hadde jeg det nesten aldri heller. Jeg kan ikke huske noe særlig med feber i voksen alder i alle fall. Men etter blindtarmbetennelse i 2020, med feber, og ikke minst høy feber ved infeksjon i operasjonssår i 2022 har skrotten oppført seg litt annerledes gitt. Det er akkurat som den har «lært» seg å lage feber. Det er jo sikkert egentlig bra. Feber er jo tegn på at kroppen og immunforsvaret jobber med å kvitte seg med uhumskheter.

Så nå er jeg altså skinnfell. En relativt sprek løve(!) med ryggsekk og truger stampet seg rundt i Narnia på lørdag. Altså i skogen. Mens søndagen og mandagen så langt har vært skikkelig skinnfell med feber på sofaen.

Blir det mange dager i horisontalen frykter jeg at denne skinnfellen omdanner seg til heksa. For jeg har jo aldri tålmodighet til slikt. Nok syt! Jeg er heldig som får lov til å være løve innimellom skinnfelltilværelsen! Punkt slut!

Et snøkledd Narnia.

Bare gjør det!

I dag er det 4.februar, som du sikkert vet. Det er også World Cancer day.

Bilde: teachub.com

Har du fått brev fra livmorhalsprogrammet men utsatt å ta celleprøve?

Bare gjør det!

Har du en føflekk du har lurt litt på men glemt å nevne for legen?

Bare gjør det!

Har du fått innkalling til mammografi men tenkt at det har du ikke tid til nå?

Bare gjør det!

Har du vondt i magen eller vondt når du tisser, men bortforklare du det for deg selv og “glemmer” å ta tak i det?

BARE GJØR DET !

Takk for oppmerksomheten!

Verdens sterkeste.

Verdens sterkeste bjørn var favoritten min som barn. Jeg likte veldig godt tegneseriene om Bamse, Lille Hopp og Skallmann.

Selv trenger jeg ikke å være verdens sterkeste. Men så sterk at jeg får til det jeg vil, DET vil jeg være. Sterk nok til å nå mål. Så da er trening medisin. Både for den fysiske og den psykiske styrken. Jeg vet jeg er rimelig psykisk sterk. Eller har mye trass. I alle fall sier folk det. Flaks for meg at det er på plass. For den type styrke trengs. Og mestring gjør meg enda sterkere. Så det er en god sirkel som jeg klamrer meg fast til.

Det er fullt mulig å være både råtten og sterk. Selv for dem det stilles litt ekstra krav til! Lag deg en god og sterk helg videre og takk til Frodith som stadig utfordrer med spennende stikkord!

“Frodiths lille januar-moro”! Blir du med?

Jeg trenger egentlig ikke å være så kjempesterk – bare sterk nok til å gjøre sånn som dette 🙂
Øver på å bli sterk nok.

En ensom enstøing.

Å være varig syk ER ensomt. Uansett hva for eksempel MS-foreningen skriver: «ingen skal møte MS alene», så er livet når varig sykdom setter en ut av spill akkurat det: rimelig ensomt. Det er i alle fall realiteten for meg.

Uansett hvor glad jeg er i å være alene eller hvor lite jeg orker å være sammen med andre grunnet fatigue, så kjenner jeg på utenforskap.

Jeg er utenfor arbeidslivet og har dermed ikke det samme kollegiale fellesskapet som før. Jeg er ikke i stand til å ta like mye initiativ til sosialt samvær som før, og har derfor veldig mye alenetid. Noe jeg i utgangspunktet alltid har hatt behov for. Nå mer enn noen gang. Men det er fort gjort at akkurat det blir en ond sirkel; et noe introvert utgangspunkt + fatigue + lite overskudd til sosiale møter => en følelse av utenforskap og ensomhet. Jeg tenker også at mangelen på deltakelse gir meg lite å komme med i en sosial situasjon. Hva har jeg å bringe til bords? Hva har jeg opplevd siden sist? Og hva har jeg å snakke om? Å være varig syk gir ikke selvtillit og det er lett å «gjemme» seg hjemme i hverdagen. Hvem gidder å være sammen med meg, liksom?

Det som er fint og som jeg klamrer meg fast til er gleden av å være ute. Jeg «gjemmer meg» på skogstur. Jeg føler meg så å si aldri ensom på tur. For da har jeg som regel VALGT å stikke på tur alene. Og heldigvis er jeg både vant til og i stand til å nyte ei natt til skogs på egenhånd når ingen jeg inviterer har mulighet til å bli med. Alenetid ved bålet en kveld før jeg legger meg i kokongen, les hengekøya, er deilig. Og skal jeg på tur er jeg nødt til å gjøre det uavhengig av om noen kan være med. Skulle jeg alltid ventet til det passet for andre så hadde det ikke blitt stor nok turdose for meg! I et og annet glimt kan jeg nok kjenne på ensomhet da også, men det går som regel fort over. Og det er fullt mulig å snakke både til ekorn og kjøttmeis ved leirplassen. Eller med meg sjøl .

For meg er med andre ord ikke det å være alene det samme som å være ensom. Men det er fort gjort å velge å være alene på grunn av fatigue, smerter og dårlig funksjon. Fordi det koster å være sosial. Så da handler det vel om å samle opp energi nok til å ta initiativ til å «melde seg på» og invitere meg sjøl inn og med. Som med alt annet som påvirker hverdagen; det gjelder å balansere. Der har jeg en vei å gå!

Takk til Frodith som utfordrer og inviterer. I dag med et stikkord som jeg kjenner at krever ord like mye som bilde.  Som varig syk er det jo lett å føle seg fremmedgjort og alene og også oppleve ensomhet. I perioder med mye fatigue-symptomer kan bloggen være det eneste livstegnet utad i alle fall for min del. Enstøing som jeg er. Og da er det jo fint med slik januar-moro som utfordrer til kreativ refleksjon.

Nå må jeg balansere det her og snakke litt med katta – så jeg ikke føler meg alt for ensom her 😉

 

Egentlig skulle jeg hente et annet bilde fra arkivet  til dette stikkordet. Men så fant jeg igjen dette fra en to-netters-tur helt alene på Finnskogen. Stunder som denne har jeg veldig mange av; avslappet foran kokeaparat eller bål  med utsikt over vann og soveposen i ryggen 🙂 Enstøing på alenetur.

 

 

Hell i uhell.

Her om dagen skrev jeg om å ha flaks. Det er fint. Når ting går din vei, både de du kan påvirke og de som kommer mer av seg selv så flyter det på, liksom. Både flaksen og innsatsen.

Så kommer de dagene det ikke går akkurat slik. Da blir jeg sur. Jeg sutrer selvsentrert og syns at livet er urettferdig. I alle fall syns jeg kroppen forråder meg. Nå er det nemlig trugeforbud på denne dama igjen! Overbelastet, er konklusjonen så langt. Jeg vet ikke hva som er fasiten, men brøling av smerte når jeg skal snu meg i senga eller rett som det er i løpet av dagen er i alle fall det reelle resultatet. Vi får se hva konklusjonen er etter å ha konferert med fagfolka senere i uka.

Så turdagen i dag bli i alle fall IKKE på truger. Og det er her hell i uhell kommer inn. Med meldte 20 minusgrader så er det ikke sikkert trugetur til skogs med ved og lunsj i sekken hadde stått øverst på ønskelista uansett. Så der opplever jeg egentlig hell i uhell, tenker jeg. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe. Og så videre.

Jeg skal være positiv og løsningsorientert denne gangen også jeg. Til krampa tar meg!

Jeg skal vel alltids klare å ta meg hit – UTEN TRUGER!

 

 

De små ting.

Det gjelder å glede seg over de små ting. Det har jeg hørt og jeg får det til innimellom. Men det er ikke alltid så innmari lett. Det er fort gjort å bli både misfornøyd og lei. Rett og slett synes at livet og verden er en smule urettferdig. Møkkasamfunn!

Eller rettere sagt møkkaliv! For det er ikke alltid det er energi eller interesse for å engasjere seg i møkkasamfunnet. Jeg kan innimellom ha nok med mitt eget liv og i mitt selvopptatte hode bli rimelig oppslukt av egne utfordringer. Små og store. Verden kan bli både trang og liten når en står på sidelinja og surrer rundt i sin egen boble mye av tida. Sånn som jeg.

I dag har vært en gledens dag. I alle fall i min lille selvopptatte verden. Trugene kom på igjen og jeg har fått tatt meg en skogstur. Det skal ikke mer til. Smerter og «lugging» i lår og lyske har gjort meg mer eller mindre ubrukelig i mange dager. Det har vært vondt å stå opp, vondt å kjøre bil, håpløst å bøye seg og vondt å gå og sette seg eller reise seg. Onkologen på kreftavdelingen var betenkt da han så at jeg slet med å sette meg på benken hans. Såpass at jeg fikk ny time for sjekk uti neste uke.

Men nå håper jeg at jeg kan avblåse både ct og mer til. Det er bedre! Såpass mye at i dag kom trugene på igjen. Selv om de egentlig har fått skylda for «lugginga». Teorien er at jeg har pådratt meg en strekk i bekken eller lyske eller lår uten å merke det på grunn av ms-sykdommen. Det er jo ingenting som fungerer normalt nedi der og følelse er det jo dårlig med. I alle fall når det belastes over tid.

For bare noen dager siden var jeg rimelig bitter og håpløsheten holdt på å overmanne meg. Skulle jeg ikke klare å røre på meg heller nå, liksom!?! Jeg må innrømme at slike «småting» som setter meg såpass tilbake gjør meg sur. Og da er det vanskelig å se positivt på noe som helst.

I dag har jeg gått på truger. Og jeg kan både legge meg ned og reise meg opp fra sofaen uten problemer og uten hoggende smerte! Juhuuu! Den siste bilturen gikk også bra. Og slik blir jeg jo ganske lykkelig av egentlig! Det skal ikke mer til.

En bitteliten bagatell, som jeg egentlig tipper det var og er, kan gå ut over både humør og pågangsmot. Det innrømmer jeg. Men den samme bagatellen kan få meg til å dra fårete på smilebåndet og kjenne meg smått lykkelig når det går over. Noen, ganske sikkert ikke en med varig sykdom, sier: «enten så går det bra eller så går det over». Dette gikk i alle fall over. Håper jeg. Morgendagen vil vise om trugeturen trigget noe slik at jeg er komplett ubrukelig igjen i flere dager.

Men enn så lenge; i dag gikk det bra og det skal ikke mer til for å glede en som meg. Dessuten kaltes det visst for en typisk idrettsskade som gjerne kom i idretter der utøveren beveger seg fort og med stor kraft samtidig med retningsskifte. Og det er jo ikke verst at ei råtten gamlemor kan pådra seg slikt noe.

Overraskende tungt i nysnøen, men det får ikke hjelpe.

 

 

 

Terapi av noe slag.

Terapi kan i grunn være så mangt. Bålterapi, for eksempel, er noe jeg er sterk tilhenger av. Rundt bålet kan mange både verdensproblemer og mer lokale diller både utforskes og noen ganger til og med løses. Jeg er tilbøyelig til å påstå at bål i seg selv kan løse ting. Erfaringsmessig virker det som regel ganske oppklarende i alle fall.

Pelsterapi er noe annet jeg er tilhenger av. Her i huset har vi vår egen firbente pelsterapeut. Han har en vei å gå før han virker optimalt, han har tross alt akkurat fylt ett år. Men han er både i stand til å være sympatisyk og til å trøste om noen skulle trenge det. Om ikke noe annet så finner han på såpass mye på såpass kort tid at fokuset flyttes fra det som gnager og til å rydde opp etter han…. 😉

Terapien jeg har fått i dag heter derimot fotodynamisk terapi. En smule mer teknisk, sånn passe smertefull men rett og slett og forhåpentligvis mer effektiv enn både bål og pels. Til akkurat denne utfordringen. Denne kroppen har nemlig blitt invadert av noe uhumskheter av noen kreftceller som ikke hverken kan tenkes vekk eller båles vekk for den saks skyld. Denne gangen er det heldigvis av det mindre livstruende slaget enn for et par år siden. Dermed kan heldige jeg avslutte dagen på egen sofa. Og den sofaen byr jammen meg på pelsterapi innimellom også.

Så satser både pelsterapeuten og jeg på at de uønskede cellene er eliminert. De får ikke bli med meg videre inn i 2024. I alle fall ikke om jeg får bestemme. Og dukker de opp igjen så satser jeg på at de er av typen som kan fjernes med en ny runde terapi. Fotodynamisk. Hilsen pelsterapeuten og meg. Jeg satser på at bålterapi med noe innslag av pelsterapi blir nok resten av året.

Denne er på vei inn til fotodynamisk terapi.
Mens denne har lagt seg til rette klar for litt sofa- og pelsterapi.

M&M…&M.

Det kom meg for øre tidligere her at jeg var nominert til en pris. På blogg. Og ikke hvilken som helst pris. Nemlig Årets forbilde på Gryxen awards. Her:

GRYXEN-AWARDS! Stem frem Årets Forbilde!

Jeg ble veldig overrasket. Friluftsheidi er ikke av de mest leste bloggene. Og ikke aspirerer den til å bli det heller. Men på tross av det så har noen funnet bloggen og det jeg skriver såpass givende at de beæret meg med en nominasjon. Det gjør meg veldig ydmyk. Og glad. Tenk for en ære å få lov til å skrive om det jeg driver med og det jeg tenker og reflekterer over slik at det betyr noe for noen andre. DET motiverer meg.

Det motiverer meg til å fortsette å gjøre det beste ut av de korta jeg har på hånda. Det livet jeg har. Og jeg må gjøre det på min måte. For noen år siden, da skrotten først begynte å skrante, så tenkte jeg at om jeg hadde hatt som hobby å for eksempel strikke, så ville jeg ikke ha merket så mye plager. Den gangen.  Jeg ville jo kanskje ikke kjent så godt at gangvanskene kom ganske så fort etter litt belastning.

De siste par åra hadde det imidlertid ikke hjulpet om jeg satt rimelig rolig. Nå har jeg såpass mange symptomer at det ikke lar seg overse eller bortforklare. Og siden hobbyen er tur, så må jeg løse de utfordringene som fins slik at jeg kan fortsette med ting jeg syns er gøy. Dermed så gjelder det å ta imot hjelp, bruke hjelpemidler der de fins og ta i bruk alt jeg har av trass! Og det skriver jeg om. Livet og kortene jeg har fått utdelt er som de er. Det får jeg ikke gjort noe med. Og det preger selvfølgelig hverdagen. Og det preger bloggen. Selv om den også handler om helt andre ting. Livet gjør jo det. For oss alle.

Og motivasjon er i grunn alt. Jeg motiveres av konkrete mål. Som for eksempel å nå toppen av Glittertind. Det klarte jeg første helga i september. Med fokus, konsentrert og målrettet trening og ikke minst et team av hjelpere rundt meg som gjorde alt for at det skulle være mulig. Og for en glede det var! En glede, ydmykhet og mestringsfølelse som jeg bare måtte blogge om! Ikke bare gleden over å få til, klare det som var målet, men like mye ga det håp! Håp og framtidstro. Jeg kan gjøre og oppleve veldig mye moro selv om jeg er sjuk. Det gjelder bare for meg å sette meg mål som er akkurat passe oppnåelige. Og noen ganger er målene såpass grensesprengende som Glittertind-målet. For noen ganger må jeg krysse grensa for hva som er mulig for å finne ut hvor den grensa går! Og den gikk jo et eller annet sted oppi der. Akkurat da. Men tenk om den kan flyttes?

Jeg opplevde mestring på den turen og slik blir jeg motivert av. Motivert til å sette meg nye mål. M & M & M. Mål, motivasjon, mestring. Takk for nominasjonen. Den motiverer! Og motivasjon gir mulighet for å mestre og nå nye mål. Takk!

Bildene viser noen av følelsene som “tok” meg den dagen. Det over her er ikke en gang på toppen, men  høyt nok til at vi så “ned” på verden på andre sida. Og det ble både tårer og latter allerede da.

Og toppen bød på både tårer og jubel 🙂

Trening likestilles med medisiner.

I dag startet jeg dagen med kaffe på senga og katten på dyna. Jeg starter ofte dagen slik nå for tida. Det virker ganske godt. Dagen blir levelig på den måten. De fleste av dagene i alle fall. Som regel leser jeg nettaviser, scroller facebook og oppdaterer meg på meldinger og varsler. Når det er ferdig står jeg opp og starter dagen og dagens aktiviteter.

I dag leste jeg et kommentarfelt. Jada, jeg tok sjansen 😉Kommentarfeltet lå under et intervju med vår finske venninne Sanna Saaroma. Det er jo mer som en kuriositet å regne. Den dama har jo en tendens til å smelle i veg noen synspunkter som får kommentarfeltet til å gå varmt. Så også i dag. Jeg kunne glede meg over et kommentarfelt fullt av krenk, fordommer og bastante meninger. Og fullt av folk som kun ser SIN sannhet.

Jeg gjorde som de fleste i sånne kommentarfelt; leste bare overskriften. Sanna mente, sikkert satt på spissen (kanskje?) at den som var uføretrygdet og allikevel orket å trene skulle dra seg på jobb i stedet. Det er ganske imponerende at et menneske som påberoper seg å være både opplyst og følge med i tiden ikke har fått med seg hva helsevesenet og ekspertene som har med mange av oss navere å gjøre nå sier om fysisk aktivitet. Jeg kan hilse fra ekspertisen jeg har vært i kontakt med nå nettopp og melde til Sanna og eventuelt andre som skulle være i tvil: Riktig trening er bra! Det er godt for både hjernehelse og for kroppslige skavanker. I mitt tilfelle så er det såpass viktig å klare å gjennomføre treningsøktene at det blir «jobben» min.

«Trening likestilles med bremsemedisin når det gjelder å hindre attakker og funksjonsnedsettelser», fikk jeg beskjed om da jeg ble skrevet ut fra rehabiliteringsinstitusjonen for oss ms-syke for noen uker siden.

Så Sanna (og meningsfeller): jeg velger å trene og satser på at det hindrer meg i å havne i rullestol og/eller bli enda mer avhengig av skattepengene dine! Og forresten: de uhorvelig store mengdene med «lønn» jeg snylter til meg fra NAV hver måned betaler jeg også skatt av. Kanskje de skattepenga går til skolegang for unga dine for eksempel, Sanna?

Jeg velger å ikke dele lenken til intervjuet. Et pedagogisk «knep» er nemlig å ikke gi for mye oppmerksomhet til negativ atferd! Og jeg kan med glede si at i dag kunne jeg trekke på smilebåndet og rett og slett «drite» i slike meninger. Pardon my french! I dag har jeg gitt oppmerksomhet til hva jeg kan gjøre sjøl. Jeg begynner så smått å få det til en gang i blant. Ukas tredje økt med styrketrening og intervaller er gjennomført. Og jeg har kun vært på jobb i to timer altså, Sanna. Men vet du hva? Jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet for det! Jeg blir heller i ganske godt humør av det. Livskvalitet, nemlig. For det forjener jeg også!

Og jeg velger å stille et retorisk spørsmål: Er det de late naverne som gidder å trene, tror du?

Så da får Sanna og alle kommentarfelt holde på med sitt. Jeg har fokus på mitt. For det er det jeg kan gjøre noe med.

Hilsen hu som kom seg til toppen av Glittertind, men som ikke fikser å stå i jobb i hverdagen!