Nei hun har jeg ikke sett….

Denne uka fikk jeg av min nærmeste leder fritt leide til å oppdatere og skrive på nettsida til arbeidsplassen. Det er ei nettside jeg tidligere har brukt flittig. Med i det minste ukentlige oppdateringer av både bilder og tekst. Gjerne oftere. En kommunikasjonsform som jeg i utgangspunktet er rimelig ivrig bruker av. Tastaturjunkie som jeg er.

Skriv og oppdater gjerne, sa dama. Så flott, tenkte jeg. Jeg vil jo gjerne både regnes med og gjøre en forskjell. Bidra, rett og slett.

Men i samme tankerekke:

Hvordan i all verden var det nå jeg logget på den der nettsida igjen da? Det er minst ett og et halvt år siden jeg bidro med så mye som et komma på den sida. Og like lenge siden jeg gjorde noe som helst forsøk på å logge meg inn. Jeg har lest det som står det. Sporadisk og fullstendig usystematisk. Og fryktelig utypisk for friluftsheidi anno 2019, for eksempel.

Vel vel! Jeg skal bidra. En dag jeg har pågangsmot nok til først å finne ut om jeg husker påloggingen slik at jeg kan komme inn som administrator. For så å få lagt ut noe som er nyttig for noen, uten alt for mange brukerfeil underveis. Og skulle jeg ikke huske det: da må jeg klare å samle konsentrasjon lenge nok til å få noen til å hjelpe meg så jeg får det til. Et prosjekt det der. I alle fall når energi og konsentrasjon i beste fall er både sporadisk og flyktig. Enkelte dager er det nok å huske personnummeret mitt. Og det kan jeg love deg at jeg har bruk for stadig vekk. Vi har det vi som skal forholde oss til både Nav, helsevesen og kommune i tide og utide. Mye utide, egentlig.

Dama, les lederen min, tok meg på kornet, hun. Mitt ønske om å bidra er nok relativt tydelig for slike som henne. Men, som en vandrende brukerfeil, så håper jeg ikke hun har noe som helst forventninger. Forslaget var heller ikke lagt frem som en forventning. Mer som en mulighet. Takk for det. Det kan i alle fall ta litt tid. Å være påskrudd anses for undertegnede som et luksusfenomen. Og den luksusen inntreffer som regel både sjelden og uforutsigbart.

Men plutselig er jeg pålogget på orntli’. Og da!

Så var det bare å krype inn i hula igjen. Som ei snegle i sneglehuset eller ei skilpadde i skallet sitt. Eller under pleddet i godstolen da, rettere sagt. Denne uka har det vært en nødvendig plass å oppholde seg en del. Ganske mye innimellom. En planleggingsdag, en flyttedag, et par-tre treningsøkter, en blåbærtur med 4-åringer og et augustbad i tjernet de siste 5 dagene kjennes i systemet.

Jeg er inderlig kald. Dobbelt sett ullsokker holder tærne varme kun sporadisk. Ull og fleece samt pledd og godstol er helt nødvendig. Og varm te. Rett som det er. Hodepine type light, i alle fall for en migrene-pasient, hører også med. Og generell kraftløshet. Ganske kaputt rett og slett. Sånn er livet.

Det er bra å ha pledd. Og varm te. Og ei genialt god Isabel Allende-bok å lese i når jeg orker. Og det positive er at denne gangen har jeg kun vondt i korsryggen og hoftene. Og jeg holder meg under pleddet, trenger ikke under dyna.

Håper jeg kan snegle meg ut av skallet, eller pleddet, ganske fort!

Eller 5 veier til måloppnåelse.

Den 7. juni skrev jeg om mål. Jeg uttrykte noe bekymring om målene jeg hadde satt meg for sommeren var oppnåelige. Rett og slett om jeg kom til å klare det. Nå i ettertid når jeg leser det jeg skrev så forstår jeg at jeg på ingen måte var sikker på at jeg kom til å lykkes. Den usikkerheten er der helt til prosjektet faktisk er gjennomført. Uforutsigbarhet og varierende dagsform har blitt en vane.

Målene ble satt en gang i løpet av høsten 2020. Midt i en prosess som besto av å tilpasse hverdagen til min gjeldende kapasitet. En vanskelig øvelse. Det kan jeg skrive under på. Og litt skummelt å skulle sette seg fysiske mål som både skulle være oppnåelige og realistiske, samtidig som de skulle være akkurat så krevende at komfortsona fikk kjørt seg bare bittelitt. Prosessen pågår fortsatt.

Nå er sommerferien over. Og det vil si sesongen for målene jeg satte meg.

Jeg skulle opp på Muen. 1424 meter med steinrøys på fjellet. Hverken langt eller spesielt høyt i fjelltursammenheng. Men både bratt og steinete. Og inkludert strålende utsikt hvis været holdt. Det holdt. Og jeg holdt. Med nød og neppe. Oppturen gikk helt etter boka. Været ga utsikten jeg ville ha og lunsjen på toppen var strålende. Hjemturen ble både tøff og lang for skrotten, men det lot seg gjennomføre. Sjekk.

Jeg skulle også inn til Dørfallet. Samme fjell, men bortover i stedet for oppover. Det gikk lettere. Selv om det var lengre. Lett terreng og supermotivator som bar sekken får ta æren for det. Sjekk.

Litt skeptisk på utsida da beina nesten henger utover fossen, men fryktelig fornøyd på innsida.

De siste dagene har jeg snublet rundt i Skarvheimen. Jeg har holdt meg i dalene. Akkurat der ligger de på om lag 1100 moh, så fjellfølelsen er ikke direkte avhengig av topper.

Målet var å klare å ta meg på beina de fire kilometerne inn til Iungsdalshytta med egen sekk på ryggen. Og tilbake et par dager etterpå. Samt en dagstur med foss i mellom. Vi klokket inn både de to firekilometersturene og ikke minst turen til fossen som viste seg å ende på snaut 9 kilometer. Jeg nådde målet! Sjekk.

Kom meg hit.

Jeg nådde alle målene for sommeren. Jeg klarte turene jeg hadde planlagt og i tillegg fikk jeg både lavvoliv, kanopadling og en god del bading. Jeg er fornøyd.

Det er tid for å reflektere. Og dermed tenke litt på hva som førte meg til målene.

1. Som sagt: målene må være realistiske. Realistiske for den kapasiteten jeg og kroppen min har nå. Ikke den kapasiteten jeg skulle ønske jeg hadde.
2. Jeg må tenke mer på hva jeg faktisk kan og ikke så mye på hva jeg kunne før eller hva jeg burde kunne. Som for eksempel at jeg må slutte å bli småforbanna når jeg hører om andre turgåere som skal videre til neste hytte som ligger en dagstur på skarve 29 kilometer unna. 29 kilometer….jeg er fornøyd med og trenger å være fornøyd med mine 4.
3. Jeg må være tro mot konseptet. Det betyr at all treninga jeg driver med i hverdagen MÅ gjennomføres. Den gjør at jeg tross alt kan brukes til det lille jeg kan brukes til og den kan ikke hoppes over. Det betyr også at arbeidsmetoden ikke kan fravikes. Jeg kan holde det gående på beina i rolige 30 minutter. Da må jeg sitte i 10. Uansett om jeg tror jeg trenger det eller ikke. For jeg trenger det. Etter 35 minutter er faren for å gå på trynet og måtte hentes ut med store, bråkete hjelpemidler overhengende. Så 30/10 er greia. Noen ganger 20/10.
4. Vilje. Gjennomføringsevne. Den som gir seg er en dritt. Når beinet begynner å henge etter og ikke lar seg løfte over steiner, kan en velge å slenge det rundt steinene i stedet. Så lenge jeg kan støtte meg på gåstavene, så er den metoden noen ganger løsningen. Ellers så får venstrebeinet gjøre jobben og så er det mulig å slepe høyrebeinet over og langsmed hindringene. Den høyre fjellskoen bærer preg av det, men er de solide nok så holder de ei stund….
5. Godt og akkurat passe motiverende turfølge er et must. Det verste som kunne skje meg på tur er et turfølge som ikke forstår viktigheten av 30/10. Et turfølge som pusher meg til 40 for eksempel. Eller som ikke ser nødvendigheten av å sitte de 10 foreskrevne. Som sier «vi klarer litt til, bare opp på den toppen» eller «nå er det så kort igjen at nå kan vi gå resten i en smell». Det går ikke. Da er jeg redd jeg ikke kommer fram. En som sier «vi klarer å komme oss dit, men først må vi ha pause», virker bedre. At turfølget har nok klær til både å gå sakte og sitte mye er også et must. Jeg er heldig som har opptil flere slike i min nærhet.

Vinneroppskrifta er klar. I sommer er den gjennomført opptil flere ganger. Med hell og mestring som resultat. Det er slett ikke verst å ta med seg inn i en ny arbeids- og treningshøst.

Måloppnåelse er ikke nødvendigvis en enkel sak for noen. Med sjuk kropp er det mer komplisert og krever mer både forberedelse og planlegging enn det går an å forestille seg. Men det går. Om viljen er stor nok.

Neste sesong har jeg nye mål. Spesielt ett. Foreløpig tror jeg at jeg kaller det et ønske. Det handler om såpass mye steinur og såpass mange høydemeter at det antakelig krever et helt kompani for at jeg skal klare å gjennomføre.  Akkurat nå strider hele ønsket mot både punkt 1 og 2. Minst. Det handler om 2286 moh. Helst uten helikopter!

Mammaen kan bekrefte at a var sliten, ja…Men fornøyd.

 

 

Ferien er snart over. Det har vært mange uker med «alternativ» livsstil for undertegnede. Det inkluderer at treningsregimet som er fulgt de siste par årene også har fått hvile noen uker. Treningen som gjør at jeg tross et trøblete skrog og mange hensyn å ta, tross alt er i stand til å  fungere bittelitt innimellom. Det har vært ferie fra det meste med andre ord.

Det betyr definitivt ikke at jeg har sittet på rompa i ukesvis. Eller brukt sofaen nevneverdig. Det har både vært tur og ikke minst kanopadling. Hverdagsaktiviteter som plenklipping og annet moro har jeg også prøvd. Men utover det har det vært lite svetting og pulsøkning for helsa sin del. Svettinga har kommet av varme og pulsøkning er som kjent en vanlig bivirkning når undertegnede blir forbanna. Ikke særlig helsebringende, vil jeg påstå.

Denne uka har jeg så vidt tatt opp tråden igjen. Treningstråden. Litt intervall, litt balansetrening, litt styrke og litt tøying. Tungt etter uker med slækking. Javisst.

I dag skulle jeg egentlig bare sløve rundt. Lese litt bok. Drikke litt kaffe og spise litt god mat. Ingen planer, med andre ord. Siden først dose phizer havnet i armen i går, så var jeg forberedt på en eller annen bivirkning eller to. Vond arm som ikke kan brukes til noen ting har jo vært bortimot standard for alle jeg har hørt om. Så det forventet jeg i det minste. Litt influensasymptomer og hodepine kunne visst også stå på menyen.

Men nei. Jeg kunne riktignok ikke ligge på venstresida i natt og jeg kjenner jo at muskelen er øm hvis jeg klemmer på armen. Men ellers ingenting. Den lar seg fint løfte over hodet og ellers så fungere den akkurat som vanlig. Mulig jeg har såpass mye vondt i armen ellers at dette bare preller av. Eller ingenting.

Siden formen var såpass så kjentes det fornuftig med ei lita intervalløkt og litt tøying. 10 kilometer bakkeintervall uten å flytte seg en meter må vel være litt å bryne seg på for en eventuelt overvåkende microchip som sitter i overarmen? Siden 10 kilometer i terrenget er umulig for denne kroppen så blir det på stedet. Inne og på maskin. Det funker. Jeg blir svett og andpusten. Og pulsen lures sporadisk opp på et nivå som gir effekt. Nå er jeg trøtt. Om det er vaksina eller treningsøkta som slår inn, vites ikke. Men «den som gir seg er en dritt», og det spiller for så vidt ingen rolle.

Den som gir seg er en dritt er en omskrivning av Astrid Lindgrens setning i «Brødrene Løvehjerte»:

«Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort». Ufattelig viktige og riktige ord om store ting, men i mitt tilfelle i denne sammenhengen brukt om det lille og ubetydelige i det store bildet. Det lille i det små. Viktig for meg og mitt liv. Ikke så viktig for verden.

Den som gir seg er en dritt – eventuelt en lort.

Siste natt med gjengen ble visst til siste natt på etablissementet – uten gjengen. En etter en sjekka ut og forlot åstedet. Til slutt ble vi 8 stk igjen. Med 87 disponible rom. Og deler av bygget fra 1914. Det kalles vel også nittenpilogbue…

I denne gangen og etasjen var det kun meg. Pluss ei dame helt i andre enden.

Litt gøy. Helt til noen begynte å tenke på The Shining….

Jeg har fått lekse til neste gang.

Og jeg har i ettermiddag allerede praktisert leksa. Klapp på skulderen til meg for det. Aktivitetsregulering er stikkordet. Siden middagen her i gården blir servert på det noe maniske tidspunktet 15.30, så hadde undertegnede tenkt å bruke ettermiddagen ute. Det var sol og det skulle bades… Etablissementet er jo innehaver av egen badeplass kun en liten bakkeintervall unna. At det ene kneet verket som besatt, var rødt, varmt og hovent og hverken gikk an å bøye eller strekke ut var egentlig en hindring jeg ikke tenkte å fokusere så mye på. Jeg slepte meg opp trappa for å hente badetøy og håndkle, mer etter armene enn ved bruk av beina egentlig.

Så begynte jeg å tenke på leksa jeg hadde fått omtrent en og en halv time før….aktivitetsreguleringen. Med ei intervalløkt, balansetrening, nakketrening og to gåturer i banken fra før i dag vil ikke det energiregnskapet gå helt opp uansett. Forbigående fantomfrisk i noen timer der. Og direkte sabotering av leksa. Jeg ser den. Dermed ligger jeg nå under dyna med helsevesen-trykk, nydusjet. Ikke nybadet. Det eneste som rører seg er tastefingra. Kneet er pent dandert i hev-senk-senga. Heldigvis så ser jeg at det kommer ei regnskur over vannet. Jeg er opptatt med å gjøre lekser!

 

…avdeling midt i granskauen.

Trene, restituere, behandling, restituere, mat, restituere, legetime, restituere, ekg, restituere,         samtale, restituere, avtale, restituere, mer mat, restituere, mer behandling, restituere, ny oppfølging av fysioterapeut, restituere….sånn går nu dagan her på «bootcampen». Det er fellestrening inne, fellestrening ute, treningsstudio, sykling, spinning, basengtrening, gymsal. Alt fullt utstyrt så klart.

I går var en helt vanlig dag:

1. frokost
2. gåtur
3. sosionom
4. balansetrening inne
5. lunsj
6. fysioterapi
7. treningssenter
8. middag
9. skogstur
10. kveldsmat
11. dusj og bok og ligge rett ut på rommet
12. kveldsmat/nødmat igjen. Var skrubbsulten….

I dag er det ingen avtaler med fagfolka! Kryss i taket! Dermed ble det intervalltrening og balløvelser, nakke- og skuldertrening med fysio, sirkeltrening i gruppe og bassengøvelser i stedet….og innimellom eter jeg og ligger litt på senga. Eller sofaen. Eller drikker kaffe i salongen med medpasienter.

Ikke akkurat stress, bare gørtravelt. Og utmattende. Godt det er ferie etterpå!

Innimellom må jeg bare ligge litt på “helsevesensengetøyet” og trykke senga litt opp og ned….

“Syden”…eller basseng med Nordland-bilde.

 

Det er fint på rehabiliteringssenter. Her jobber det leger, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer og eksperter på dette og hint. I tillegg kommer alle de livsviktige folka som vasker rom, lager mat og passer på resepsjon og anlegg. Det er i grunn et enormt apparat. Alle legger ned en innsats for å utrede, behandle og på alle måter ta seg av oss som er så heldige, eller uheldige alt ettersom, at vi kommer hit.

Vi har alle forskjellige historier. Vi har alle forskjellige utfordringer. Vi har ulik alder, ulike kropper og ulike mål. Både mål for oppholdet og mål for livet. Veien vår fram til nå har vært høyst forskjellig og veien videre kommer til å gå i ulike retninger. Alle de flinke folka er her for oss. De skal hjelpe oss til å finne veien. De skal undersøke og veilede, gi tips og råd og motivere. De skal skrape i overflaten og dykke dypere i problematikken. De skal få stemmer til å skjelve og øyne til å bli blanke når vi setter ord på livet. De skal hjelpe oss å finne veien videre.

Jeg vet ikke hvor min vei går. Akkurat nå kjenner jeg på at akkurat min vei antakelig kommer til å bli en helt annen enn jeg hadde sett for meg. Jeg kjenner på utilstrekkelighet. Jeg kan gjøre mye. Jeg kan stå opp om morran. Jeg kan svømme og trene i basseng selv om det er grisevarmt. Jeg kan snakke meg varm med en trivelig sykepleier med like velutviklet snakketøy som meg selv. Jeg kan boksetrene i solsteiken. Jeg kan sykle mange kilometer og bade i friskt vann og gjørme.

Så stopper det. Jeg må stikke av. Jeg stuper inn på rommet rett etter kveldsmat. Dagen i dag har også kostet. Smertene i armer og bein er heftige. Hue er tomt. Jeg tenker og bekymrer. I utgangspunktet skulle det være en smule tidlig for meg å ta kvelden ved 19-tida. Men en dag som dette har kostet såpass at det er helt nødvendig. Jeg er rett og slett puslete. Tanken kommer: er jeg faktisk den aller mest elendige av oss? Noen ganger kjennes det slik.

Jeg er ikke alene om det her. Terrassen er tom allerede kl 21. Anlegget er stille. Det er mange her som er sjuke. Ganske så sjuke. Noen sitter i rullestol og noen har mistet håret. Noen er pleietrengende og andre mangler et bein. Enkelte ser jeg bare til måltidene. Kanskje de må ligge rett ut resten av dagen for i det hele tatt å orke å stå opp til mat? Til sammenlikning så har jeg to bein og to armer som fungerer delvis og i alle fall en gang i blant. Medisinlista mi er kort. Veldig kort i denne sammenhengen. Allikevel er jeg av de første som må kaste inn håndkleet om kvelden. Det kjennes puslete. Jeg kan mye rett som det er. Men det koster også. Stort sett hver dag. Det blir rimelig tydelig på et sted som dette. Jeg reflekterer. Og innser, endelig kanskje, at jeg etter hvert tvinges til å ta det innover meg. At veien videre blir en annen. Heldig er jeg som trolig kan gå den på egne bein. Eller sykle.

Tross all refleksjon og intens justering av målsetning så gir et opphold på et sted som dette perspektiv. Jeg er glad for det jeg kan, men sorgen over det jeg ikke kan og det jeg kanskje har gjort for siste gang er fortsatt der. Mine smerter og plager blir ikke bedre av at noen har det verre. Jeg har den kortstokken jeg har fått. Korta er gitt. Nå gjelder det å spille ut de korta på best mulig måte for meg.

 

1. Sykkeltur med innlagt badestopp. Hurra for at jeg fortsatt kan sykle. Og hurra for fin sti og skogsbilvei å sykle på. La gå at stien ned til valgt badeplass i grunn var en gjørmepøl og at badeskoa var glemt igjen hjemme. Men skitt au. Joggeskoa var allerede fulle av gjørme og fungerte ypperlig som badesko. Med 30 varmegrader var det ikke noen stor bekymring å ha bløte sko på resten av sykkelturen, for å si det sånn.
2. Alle burde hatt en badevenn eller to. Når leksa fra fysioterapeuten var minst to styrkeøkter i varmebasseng i helga så var det helt gull å ha en kompanjong. Vi får begge plasket rundt, gjort nyttige øvelser og vært hverandres «baywatch». Takk for følget. Jeg er klar til i morgen.
3. En liten time på det skyggefulle gresset med Winnerbäck på øret og ei god bok var helt innafor. Frister til gjentakelse.

Rett bak pallen kommer varme rundstykker og egg til frokost, rabarbrasuppe til dessert og rekesmørbrød til kvelds. En meget trivelig sykepleier på helgevakt og cheesedoodles og fanta til fotballkamp.

La gå da at nakke og knær verker, håndbaken er hoven og kreftene slutt. I morgen er det nye muligheter til å havne på pallen. Det gledes.

 

 

Med utsikt til hybelvinduene.

Det er ferietid og ferievær. Jeg befinner meg på et lekkert sted der det både er innendørs basseng, massasje å få (kjøpt), utendørs bademuligheter og der noen andre vasker rommet og jeg får maten servert opptil flere ganger om dagen. Det eneste jeg må gjøre er å møte opp.

Høres ut som den ultimate ferien, ikke sant? Det tar på. Denne «ferien» dreier seg om videre utredning av den kranglete kroppen min og inneholder en god del mer enn det nevnte. I dag har jeg hatt seks avtaler. Lege, ekg, programinformasjon, fysioterapi, bevegelighetstrening og styrketrening. I morgen er det lørdag og fire nye. Søndag tror jeg det er fri. Det trengs nok.

I kveld er friluftsheidi såpass fillete at aktiviteten kun handler om å plukke opp cheesedoodles for å få dem inn i saksa og å snu hodet og se på utsikten innimellom.

Selvmedisinering, med andre ord. Lurer på om det skulle stått på medisinlista?

Kan nyte litt utsikt mellom slagene.

Utsikten fra “suiten”.

Kunne vært et spa. Eller et sanatorium. Rehabiliteringssenter.

Kommer definitivt til å holde stien til og fra badeplassen åpen disse dagene.