Her om dagen skrev jeg om å ha flaks. Det er fint. Når ting går din vei, både de du kan påvirke og de som kommer mer av seg selv så flyter det på, liksom. Både flaksen og innsatsen.
Så kommer de dagene det ikke går akkurat slik. Da blir jeg sur. Jeg sutrer selvsentrert og syns at livet er urettferdig. I alle fall syns jeg kroppen forråder meg. Nå er det nemlig trugeforbud på denne dama igjen! Overbelastet, er konklusjonen så langt. Jeg vet ikke hva som er fasiten, men brøling av smerte når jeg skal snu meg i senga eller rett som det er i løpet av dagen er i alle fall det reelle resultatet. Vi får se hva konklusjonen er etter å ha konferert med fagfolka senere i uka.
Så turdagen i dag bli i alle fall IKKE på truger. Og det er her hell i uhell kommer inn. Med meldte 20 minusgrader så er det ikke sikkert trugetur til skogs med ved og lunsj i sekken hadde stått øverst på ønskelista uansett. Så der opplever jeg egentlig hell i uhell, tenker jeg. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe. Og så videre.
Det gjelder å glede seg over de små ting. Det har jeg hørt og jeg får det til innimellom. Men det er ikke alltid så innmari lett. Det er fort gjort å bli både misfornøyd og lei. Rett og slett synes at livet og verden er en smule urettferdig. Møkkasamfunn!
Eller rettere sagt møkkaliv! For det er ikke alltid det er energi eller interesse for å engasjere seg i møkkasamfunnet. Jeg kan innimellom ha nok med mitt eget liv og i mitt selvopptatte hode bli rimelig oppslukt av egne utfordringer. Små og store. Verden kan bli både trang og liten når en står på sidelinja og surrer rundt i sin egen boble mye av tida. Sånn som jeg.
I dag har vært en gledens dag. I alle fall i min lille selvopptatte verden. Trugene kom på igjen og jeg har fått tatt meg en skogstur. Det skal ikke mer til. Smerter og «lugging» i lår og lyske har gjort meg mer eller mindre ubrukelig i mange dager. Det har vært vondt å stå opp, vondt å kjøre bil, håpløst å bøye seg og vondt å gå og sette seg eller reise seg. Onkologen på kreftavdelingen var betenkt da han så at jeg slet med å sette meg på benken hans. Såpass at jeg fikk ny time for sjekk uti neste uke.
Men nå håper jeg at jeg kan avblåse både ct og mer til. Det er bedre! Såpass mye at i dag kom trugene på igjen. Selv om de egentlig har fått skylda for «lugginga». Teorien er at jeg har pådratt meg en strekk i bekken eller lyske eller lår uten å merke det på grunn av ms-sykdommen. Det er jo ingenting som fungerer normalt nedi der og følelse er det jo dårlig med. I alle fall når det belastes over tid.
For bare noen dager siden var jeg rimelig bitter og håpløsheten holdt på å overmanne meg. Skulle jeg ikke klare å røre på meg heller nå, liksom!?! Jeg må innrømme at slike «småting» som setter meg såpass tilbake gjør meg sur. Og da er det vanskelig å se positivt på noe som helst.
I dag har jeg gått på truger. Og jeg kan både legge meg ned og reise meg opp fra sofaen uten problemer og uten hoggende smerte! Juhuuu! Den siste bilturen gikk også bra. Og slik blir jeg jo ganske lykkelig av egentlig! Det skal ikke mer til.
En bitteliten bagatell, som jeg egentlig tipper det var og er, kan gå ut over både humør og pågangsmot. Det innrømmer jeg. Men den samme bagatellen kan få meg til å dra fårete på smilebåndet og kjenne meg smått lykkelig når det går over. Noen, ganske sikkert ikke en med varig sykdom, sier: «enten så går det bra eller så går det over». Dette gikk i alle fall over. Håper jeg. Morgendagen vil vise om trugeturen trigget noe slik at jeg er komplett ubrukelig igjen i flere dager.
Men enn så lenge; i dag gikk det bra og det skal ikke mer til for å glede en som meg. Dessuten kaltes det visst for en typisk idrettsskade som gjerne kom i idretter der utøveren beveger seg fort og med stor kraft samtidig med retningsskifte. Og det er jo ikke verst at ei råtten gamlemor kan pådra seg slikt noe.
Overraskende tungt i nysnøen, men det får ikke hjelpe.
Terapi kan i grunn være så mangt. Bålterapi, for eksempel, er noe jeg er sterk tilhenger av. Rundt bålet kan mange både verdensproblemer og mer lokale diller både utforskes og noen ganger til og med løses. Jeg er tilbøyelig til å påstå at bål i seg selv kan løse ting. Erfaringsmessig virker det som regel ganske oppklarende i alle fall.
Pelsterapi er noe annet jeg er tilhenger av. Her i huset har vi vår egen firbente pelsterapeut. Han har en vei å gå før han virker optimalt, han har tross alt akkurat fylt ett år. Men han er både i stand til å være sympatisyk og til å trøste om noen skulle trenge det. Om ikke noe annet så finner han på såpass mye på såpass kort tid at fokuset flyttes fra det som gnager og til å rydde opp etter han…. 😉
Terapien jeg har fått i dag heter derimot fotodynamisk terapi. En smule mer teknisk, sånn passe smertefull men rett og slett og forhåpentligvis mer effektiv enn både bål og pels. Til akkurat denne utfordringen. Denne kroppen har nemlig blitt invadert av noe uhumskheter av noen kreftceller som ikke hverken kan tenkes vekk eller båles vekk for den saks skyld. Denne gangen er det heldigvis av det mindre livstruende slaget enn for et par år siden. Dermed kan heldige jeg avslutte dagen på egen sofa. Og den sofaen byr jammen meg på pelsterapi innimellom også.
Så satser både pelsterapeuten og jeg på at de uønskede cellene er eliminert. De får ikke bli med meg videre inn i 2024. I alle fall ikke om jeg får bestemme. Og dukker de opp igjen så satser jeg på at de er av typen som kan fjernes med en ny runde terapi. Fotodynamisk. Hilsen pelsterapeuten og meg. Jeg satser på at bålterapi med noe innslag av pelsterapi blir nok resten av året.
Denne er på vei inn til fotodynamisk terapi.Mens denne har lagt seg til rette klar for litt sofa- og pelsterapi.
Det kom meg for øre tidligere her at jeg var nominert til en pris. På blogg. Og ikke hvilken som helst pris. Nemlig Årets forbilde på Gryxen awards. Her:
Jeg ble veldig overrasket. Friluftsheidi er ikke av de mest leste bloggene. Og ikke aspirerer den til å bli det heller. Men på tross av det så har noen funnet bloggen og det jeg skriver såpass givende at de beæret meg med en nominasjon. Det gjør meg veldig ydmyk. Og glad. Tenk for en ære å få lov til å skrive om det jeg driver med og det jeg tenker og reflekterer over slik at det betyr noe for noen andre. DET motiverer meg.
Det motiverer meg til å fortsette å gjøre det beste ut av de korta jeg har på hånda. Det livet jeg har. Og jeg må gjøre det på min måte. For noen år siden, da skrotten først begynte å skrante, så tenkte jeg at om jeg hadde hatt som hobby å for eksempel strikke, så ville jeg ikke ha merket så mye plager. Den gangen. Jeg ville jo kanskje ikke kjent så godt at gangvanskene kom ganske så fort etter litt belastning.
De siste par åra hadde det imidlertid ikke hjulpet om jeg satt rimelig rolig. Nå har jeg såpass mange symptomer at det ikke lar seg overse eller bortforklare. Og siden hobbyen er tur, så må jeg løse de utfordringene som fins slik at jeg kan fortsette med ting jeg syns er gøy. Dermed så gjelder det å ta imot hjelp, bruke hjelpemidler der de fins og ta i bruk alt jeg har av trass! Og det skriver jeg om. Livet og kortene jeg har fått utdelt er som de er. Det får jeg ikke gjort noe med. Og det preger selvfølgelig hverdagen. Og det preger bloggen. Selv om den også handler om helt andre ting. Livet gjør jo det. For oss alle.
Og motivasjon er i grunn alt. Jeg motiveres av konkrete mål. Som for eksempel å nå toppen av Glittertind. Det klarte jeg første helga i september. Med fokus, konsentrert og målrettet trening og ikke minst et team av hjelpere rundt meg som gjorde alt for at det skulle være mulig. Og for en glede det var! En glede, ydmykhet og mestringsfølelse som jeg bare måtte blogge om! Ikke bare gleden over å få til, klare det som var målet, men like mye ga det håp! Håp og framtidstro. Jeg kan gjøre og oppleve veldig mye moro selv om jeg er sjuk. Det gjelder bare for meg å sette meg mål som er akkurat passe oppnåelige. Og noen ganger er målene såpass grensesprengende som Glittertind-målet. For noen ganger må jeg krysse grensa for hva som er mulig for å finne ut hvor den grensa går! Og den gikk jo et eller annet sted oppi der. Akkurat da. Men tenk om den kan flyttes?
Jeg opplevde mestring på den turen og slik blir jeg motivert av. Motivert til å sette meg nye mål. M & M & M. Mål, motivasjon, mestring. Takk for nominasjonen. Den motiverer! Og motivasjon gir mulighet for å mestre og nå nye mål. Takk!
Bildene viser noen av følelsene som “tok” meg den dagen. Det over her er ikke en gang på toppen, men høyt nok til at vi så “ned” på verden på andre sida. Og det ble både tårer og latter allerede da.
I dag startet jeg dagen med kaffe på senga og katten på dyna. Jeg starter ofte dagen slik nå for tida. Det virker ganske godt. Dagen blir levelig på den måten. De fleste av dagene i alle fall. Som regel leser jeg nettaviser, scroller facebook og oppdaterer meg på meldinger og varsler. Når det er ferdig står jeg opp og starter dagen og dagens aktiviteter.
I dag leste jeg et kommentarfelt. Jada, jeg tok sjansen 😉Kommentarfeltet lå under et intervju med vår finske venninne Sanna Saaroma. Det er jo mer som en kuriositet å regne. Den dama har jo en tendens til å smelle i veg noen synspunkter som får kommentarfeltet til å gå varmt. Så også i dag. Jeg kunne glede meg over et kommentarfelt fullt av krenk, fordommer og bastante meninger. Og fullt av folk som kun ser SIN sannhet.
Jeg gjorde som de fleste i sånne kommentarfelt; leste bare overskriften. Sanna mente, sikkert satt på spissen (kanskje?) at den som var uføretrygdet og allikevel orket å trene skulle dra seg på jobb i stedet. Det er ganske imponerende at et menneske som påberoper seg å være både opplyst og følge med i tiden ikke har fått med seg hva helsevesenet og ekspertene som har med mange av oss navere å gjøre nå sier om fysisk aktivitet. Jeg kan hilse fra ekspertisen jeg har vært i kontakt med nå nettopp og melde til Sanna og eventuelt andre som skulle være i tvil: Riktig trening er bra! Det er godt for både hjernehelse og for kroppslige skavanker. I mitt tilfelle så er det såpass viktig å klare å gjennomføre treningsøktene at det blir «jobben» min.
«Trening likestilles med bremsemedisin når det gjelder å hindre attakker og funksjonsnedsettelser», fikk jeg beskjed om da jeg ble skrevet ut fra rehabiliteringsinstitusjonen for oss ms-syke for noen uker siden.
Så Sanna (og meningsfeller): jeg velger å trene og satser på at det hindrer meg i å havne i rullestol og/eller bli enda mer avhengig av skattepengene dine! Og forresten: de uhorvelig store mengdene med «lønn» jeg snylter til meg fra NAV hver måned betaler jeg også skatt av. Kanskje de skattepenga går til skolegang for unga dine for eksempel, Sanna?
Jeg velger å ikke dele lenken til intervjuet. Et pedagogisk «knep» er nemlig å ikke gi for mye oppmerksomhet til negativ atferd! Og jeg kan med glede si at i dag kunne jeg trekke på smilebåndet og rett og slett «drite» i slike meninger. Pardon my french! I dag har jeg gitt oppmerksomhet til hva jeg kan gjøre sjøl. Jeg begynner så smått å få det til en gang i blant. Ukas tredje økt med styrketrening og intervaller er gjennomført. Og jeg har kun vært på jobb i to timer altså, Sanna. Men vet du hva? Jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet for det! Jeg blir heller i ganske godt humør av det. Livskvalitet, nemlig. For det forjener jeg også!
Og jeg velger å stille et retorisk spørsmål: Er det de late naverne som gidder å trene, tror du?
Så da får Sanna og alle kommentarfelt holde på med sitt. Jeg har fokus på mitt. For det er det jeg kan gjøre noe med.
Hilsen hu som kom seg til toppen av Glittertind, men som ikke fikser å stå i jobb i hverdagen!
Noen ganger leser jeg egen blogg. Det vil si gamle innlegg. Hva jeg skrev på samme dato i fjor og åra før. For det meste så nikker eller rister jeg på hodet eller ler av egne betraktninger og ord. Noen ganger ler jeg av. Andre ganger ler jeg med.
Og noen ganger blir jeg nesten forbanna. Forbanna på det meste. Inkludert egen blogg. Tanken kommer: «så lite jeg visste da» og «jeg skulle bare visst».
På denne datoen for to år siden skrev jeg et innlegg om diagnoser og ulik erfaring med helsevesenet med ulike diagnoser. Innlegget ligger her:
Men halloooooo! Det brant jo ikke på dass. Selv om jeg trodde det. For det begynte jo først to måneder etterpå. I februar 2022. Kreft med spredning er en annen form for brann. Myyye mer akutt. Og med «pakkeforløp» som bestemmer hva slags behandling du skal ha og hvor fort. Og det vil si ganske fort! Både multippel sklerose og fibromyalgi rykket nedover på pallen. Migrenen datt helt ut, tror jeg. For i februar 2022 brant det skikkelig på dass!
Det ble tre sykehusinnleggelser og et ikke regnskapsført antall oppmøter på både poliklinikk og laboratorium. Og det driver jeg jo med enda! For den diagnosen fører virkelig til at helsevesenet melder seg på. Jeg lærte meg fort å kjenne igjen telefonnummeret til kreftavdelingen, for å si det sånn.
Så det kjennes litt rart å lese gamle blogginnlegg. De som ble skrevet «før» noen tente på på dass på orntli’. Og det setter i gang refleksjoner. Om hva jeg kjente på da og hva som surrer rundt i hodet nå. Nå er brannen foreløpig under kontroll. Skal bare inn og fjerne noe «snill kreft» på nyåret. For den typen brenner ikke så heftig. Og kan derfor vente noen uker.
Perspektivet er annerledes. Et annet enn i desember 2021. Det blir jo sånn. Det er heldigvis litt annerledes når en kan bekjempe brannene fra flere kanter. Jeg kan konsentrere meg om noe annet enn overlevelse. Så det er egentlig ganske meningsløst å bli forbanna på egen blogg. For det jeg opplevde da jeg skrev akkurat det den dagen var jo reelt! Og jeg visste heldigvis ikke bedre!
Det brenner fortsatt på dass. Men jeg satser på at det ikke sprer seg hverken til gangen eller den andre doen 😉
Bedre med kaffebål til skogs enn med brann på dass.
Å ta i mot hjelp ble debattert på radioen da jeg kjørte bil i går. Det var snakk om voksne som sier nei takk til tilbudt hjelp. Og hvorfor vi takker nei. Er det fordi vi ikke vil bry noen eller være en belastning? Eller er det fordi vi vil «klare sjøl». Altså en slags stolthetsgreie?
Vi som jobber i barnehage og alle som har barn står jo midt oppi det der hele tida. Balansegangen mellom å hjelpe den lille poden med å kle på seg og å tillate dem å «klare sjøl» er vanskelig. Og når poden gjerne helt vilkårlig veksler mellom å ønske full service og å klare alt sjøl, så letter det ikke akkurat balansen.
Jeg har møtt meg sjøl i døra noen ganger i det siste når det gjelder akkurat det her. Særlig på Glittertind-turen i september. Det ble overdøvende klart for meg at jeg måtte ha masse hjelp for å klare den turen. Jeg måtte ta imot all den hjelpa jeg kunne få for i det hele tatt å klare å gjennomføre. Det har jeg reflektert en del rundt både før og etterpå.
I hverdagen så er jeg også rimelig avhengig av hjelp. Spesielt fra småbrukeren. Men også fra innretninger og utstyr jeg bruker som er spesialtilpasset meg og hva jeg vil oppnå. De fem viktigste hjelpemidlene jeg har akkurat nå er:
Skinne til beinet. Den gir litt ekstra «løft» slik at jeg får til et fraspark som er forenlig med å gå. Og det aller viktigste; den stiver av ankelen slik at jeg ikke tråkker over når beinet blir følelsesløst og jeg ikke kjenner hvor jeg tråkker. Uten skinna er beinet etter hvert å sammenlikne med kokt spagetti. Ikke lett å bevege seg trygt framover med, med andre ord.
Jeg blir kald på beinet av den skinna. I alle fall i 14 minus.
Gåstaver. Balansen tillater ikke hverken lengre turer eller «offroad»-virksomhet. Men med staver så har jeg alltid minst tre støttepunkter i kontakt med underlaget og det hjelper. Og ja, jeg bruker stavene på «pensjonistmåten», altså som støtte. Ikke som trening.
Stavene er minst like viktig om sommeren.
Trehjulssykkel med elmotor. Den nevnte balansen og mangel på sådan lar seg heller ikke kombinere med vanlig tohjulssykkel. Og fatigue kommer jo som regel ubeleilig, så hjelpemotor er redningen når kreftene tar slutt ei mil inni allmenninga på vei hjem. Så trehjulingen har jeg enormt mye glede av.
Den krever litt rigging etter biltransport. Men ikke mer enn at tre Glittertind-geiter kan fikse det 🙂
Elipsemaskin. Den har stått her i mange år. Innretningen kom i hus lenge før jeg ble syk. Nå gir den meg mulighet til å trene intervaller. Den gir nemlig akkurat nok løft til at høyrebeinet holder i gang fortere og lengre enn ute. Snublefaren er også eliminert. Det betyr at jeg kan trene relativt mye hardere på den enn om jeg skulle tatt den treningsøkta ute. Og trene må jeg. For å orke.
Treningsoppsett med elipse.
Truger. Sykkelsesongen er definitivt over for meg i år. Jeg har ikke noe behov for å begi meg ut på glatta i en trillion kuldegrader på sykkel. Dermed er trugene gode å ha. De ble innkjøpt i 2018 og er godt brukt! I går brukte jeg dem langs skiløypa. Hadde jeg klart det så skulle jeg gått på ski. Men så er det det med balanse og funksjon i høyrebeinet igjen da. Det stokker seg fullstendig for meg med ski på beina. Dermed er trugene redningen. De gir meg mulighet til å bevege meg vekk fra vei og inn i ukjent og «fritt» terreng også om vinteren. Akkurat det siste er nesten det beste. Å bare vandre rett ut i skogen, uavhengig av sti eller løype, og oppdage nye steder og bare være i naturen. Med truger har jeg trygt feste på glatta, stor flate å holde balansen på og uante muligheter til å «forsvinne» til skogs. God trening er det også. Med staver selvfølgelig.
Trugetur er noe av det beste jeg vet.
Disse fem hjelpemidlene er jeg avhengig av for at jeg skal kunne fortsette med det jeg har lyst til. På en måte som er gjennomførbar for meg. Slik kan jeg komme meg til Glittertind. Selvfølgelig også ved å ta imot hjelp fra uvurderlige støttespillere og turkamerater. Men de bidrar også til at jeg får slike opplevelser som jeg hadde på tur i går. Jeg får til hverdagsturer.
Mitt råd til alle som kvier seg for å bruke hjelpemidler som synes eller er skeptiske til å ta imot hjelp fra andre er: Si ja takk! Ja takk, begge deler. Det øver jeg i alle fall på! Alt som kan bidra til at jeg får opplevelser og får til noe jeg har lyst til er kjærkomment! Takk for hjelpa!
Som de fleste som leser denne bloggen vet så har jeg akkurat avsluttet et rehabiliteringsopphold. Jeg har jo hatt behov for slikt rett som det er de siste åra. Både på grunn av muligenskansjefibromyalgi-diagnose, om ikke noe annet kunne påvises, på grunn av kreftdiagnose og sist men ikke minst, grunnet multippel sklerose.
Foreløpig har ikke Nortura vært her for å hente nødslakt. Så da får jeg gjøre det beste ut av det i mens, ikke sant 😉?
Kort fortalt; for et par uker siden var jeg på rehabilitering for min MS (multippel sklerose). Denne gangen der jeg skulle ha vært alle de andre gangene også, nemlig på MS-senteret i Hakadal. Jadda, kjærringa med staven og slikt, langt oppi Hakadalen….
Det var virkelig rett sted! Det var krevende. Og det var intenst. Slitsomt var det også. men aller mest var det lærerikt og øyeåpnende. For egen situasjon. Og for hva som påvirker situasjonen. Alt DET hører hjemme et helt annet sted enn på blogg. Men refleksjoner var det nok av!
Og ved utskrivelse kom de. Ordene som brant seg inn i bevisstheten og som motiverer til å gjøre akkurat det jeg har gjort i dag. Famous last words. Fra min koordinator og fysioterapeut på senteret: Trening likestilles med bremsemedisin. Når det kommer til å hindre multippel sklerose fra å utvikle seg. For meg som av ulike årsaker ikke har kunnet få bremsemedisin så var disse ordene noe av det beste jeg kunne få servert.
Hipp hurra! Jeg KAN gjøre noe! Jeg har et verktøy. Og jeg skal sørge for å bruke det!
Med hjelp av ms-senteret og inspirasjon og motivasjon derfra så gjør jeg i disse dager noen grep. Grepene skal gjøre meg bedre i stand til å kjenne mestring i hverdagen. De skal sørge for at jeg får nok og ofte nok hvile. Og de skal bidra til at både aktiviteter og trening blir så riktig for meg som mulig.
Derfor skal jeg fortsette å trene. Akkurat som jeg har gjort før. Men annerledes. Annerledes fordi jeg skal trene mer målbevisst. Blant annet skal det løftes vekter og det skal belastes tyngre i alle øvelser. Knebøy og annen beintrening skal foregå med ett og ett bein av gangen. Så ikke undertegnede kompenserer for dårlig høyrebein med å bruke venstrebeinet mest blant annet.
Og elipsemaskina skal brukes for det den er verdt! Og litt til. Aller helst ville jeg ha trent ute. Helst til skogs. Men når funksjonsnivået ikke tillater det, så er den maskina gull verdt. Den gir akkurat nok støtte og løft til høyresida til at jeg kan trene hardt nok. Hardt nok til at kondisjonen blir utfordret. På tur til skogs så stopper beinet før kondisen, for å si det sånn. Så tur må være målet. Trening for å øke kapasiteten til å gå på tur må foregå inne. Og jeg må tåle at ms-symptomene forverres når jeg trener. For nå vet jeg hvorfor, og jeg vet at det blir bedre igjen når jeg får hvilt litt etterpå 😊.
Jeg er heldig. Jeg er heldig som har treningsfasiliteter hjemme. Og jeg er heldig som fikk så god veiledning slik at jeg kan trene riktig og på akkurat det som er viktig for meg. Men aller mest så er jeg heldig fordi jeg faktisk KAN trene!
Ja, det er tungt. Og ja, det er spesielt tungt å stille seg opp på elipsemaskina for ei intervalløkt før klokka har blitt 08.00 om morgenen. Slik som i dag. Mandager trener jeg nemlig kroppsbevissthet i gruppe. Og da er det aller best når jeg får blåst i veg kroppen på elipsemaskina først. I dag tenkte jeg på hvor heldig jeg er der jeg peste og svettet meg «avgårde» på den berømte maskina.
For jeg er faktisk i stand til det! Og DET gjør meg heldig!
Og de «famous last words» fra ms-senteret motiverer meg virkelig til å gjøre en innsats. Fordi jeg KAN! «Trening likestilles med bremsemedisin». Det er fantastisk å få slike muligheter! Jeg gleder meg til å fortelle at jeg har tatt vare på dem når koordinator ringer for oppfølgingssamtale i februar!
Min venn i nøden: elipsemaskina. Med dokumentarprogram på laptopen så det ikke blir så kjedelig, stablet opp til riktig høyde 😉
Eller gjem deg! Akkurat det skrev jeg i 2020 på denne dagen. Og jeg tror jammen meg, dessverre, at innlegget kan deles igjen. Rimelig ubrukelig på fjerde året så har jeg ikke tid lenger. Ikke tid til å skamme meg! Ikke tid til å late som. Ikke tid til å spille “fantomfrisk”. Gjemme meg gjør jeg jo en del av. Jeg har jo alltid likt meg i eget selskap, så jeg stikker jo gjerne til skogs på alenetur. Men jeg deler også. Både på blogg og i andre sosiale medier. Helt skamløst.
De få timene i uka der jeg er ørlite grann mer opplagt enn de andre, så vil jeg gjerne gjøre noe som gir livskvalitet. For meg handler det jo blant annet om opplevelser i friluft. Stort sett og nesten alltid tilpasset og tilrettelagt for det funksjonsnivået jeg har nå. Enkelte ganger går jeg over grensa, men da finner jeg jo også ut hvor den går, ikke sant? Og jeg ville skammet meg mye mer om jeg møtte opp på arbeidsplassen og gjorde en slett innsats og en dårlig jobb enn jeg gjør ved å bruke kreftene på noe annet.
Vi er tross alt 24-timers mennesker. For de fleste av oss betyr det at vi skal leve hverdagen slik at vi fungerer hele døgnet. 24/7, som det heter. Og hva Bjarte (fra innlegget under) og jeg gjør når vi ikke deler bilde; DET kan jeg love at tar mer tid enn ei normal arbeidsuke.
Så skam – det er sååå 2017! Selv om enkelte av rikspolitikerne kan mistenkes å oppfordre til slik også i 2023!
Innlegget fra i fjor kommer derfor her (og på det tidspunktet hadde verken multippel sklerose eller kreft dukket opp i diagnoselista mi ;-)):
På denne datoen et tidligere år så lurte jeg i bloggen på om friluftsheidi hadde blitt sofagris. I perioder blir det nemlig adskillig mindre frilufts- og turliv enn denne dama egentlig vil være seg bekjent av. Kamerarull og for så vidt blogg ellers dokumenterer at det nok ikke er helt tilfelle. Ikke riktig ennå i alle fall. Det kjennes bare sånn. Jeg er fortsatt en del ute. Om ikke så langt og lenge om gangen alltid.
Nå har jeg begynt å ta i bruk verktøy for å motvirke sofagris-oppførselen enda mer. Jeg er jo akkurat hjemme fra rehabiliteringsopphold. Der lærte jeg mye. Mye som ikke akkurat er så lett å sette ord på i bloggform og mye som slett ikke egner seg for andre enn meg sjøl og kanskje de aller nærmeste. Det mest konkrete lærte jeg nok om trening.
Min «bestilling» til fysioterapeuten på rehabiliteringsinstitusjonen var nemlig som følger:
«jeg ønsker meg en målrettet trening som hjelper meg til fortsatt å kunne gå fjellturer». Det er nemlig umåtelig viktig for meg med de turene. Det er da jeg får energi til å motstå «sofagris»-tendensene og turer gir meg opplevelser og påfyll som er gode å ha «i banken» når skrotten og psyken ikke er samarbeidsvillig.
For å klare det så må jeg trene. Og det har jeg jo i grunn gjort i årevis. Men nå har jeg altså lært noe nytt. Det skal trenes målbevisst rett og slett for å gjøre meg i stand til å holde på i fjellheimen på tross av alt som taler i mot. Dermed må det løftes tungt. Tyngre enn jeg har gjort før. Og det må prioriteres riktig. Kondisjonen skal fortsatt bli utfordret. Men aller viktigst blir det å løfte. Knebøy skal foregå med ekstra vekt og helst ett bein om gangen. Slik at jeg ikke jukser og lar venstrebeinet ta den verste støyten. Høyrebeinet må, på tross av dårlig kontroll, gjøre sin egen jobb heretter. Alene. Noen ganger må øvelsene tilpasses det dårlige beinet med både støtte og forenkling. Men det lar seg gjennomføre. Og ja, jeg blir svimmel og får synsforstyrrelser. Jeg mister balansen og bikker sidelengs om jeg ikke passer på å bedrive øvelsene i nærheten av vegg eller annet å ta fatt i. Jeg får i det hele tatt veldig mye tydeligere ms-symptomer når jeg trener hardt. Både synlige og usynlige. Men det må jeg finne meg i. Det har med at kroppen blir varm og musklene slitne, og dermed øker symptomene betraktelig. Men det går over. Selv om jeg må vente litt med å dusje etter ei treningsøkt. Vente til jeg klarer å stå oppreist i alle fall.
Det har blitt noen økter siden jeg kom hjem. Selv om styrketrening nok er en av de treningsformene jeg fram til nå har syntes er kjedeligst. For friluftsheidi skal snart på tur igjen. Det er nemlig trugeføre i litt høyereliggende strøk.
Det blir nok ikke Glittertind igjen. I alle fall ikke med det første. Men jeg vil på tur. Gjerne en litt lang en. Og kondisen er nok ikke så helt håpløs. I og med at denne kroppen klarte å jobbe i over 13 timer i strekk på akkurat Glittertind- turen. Men programmet er enkelt og realistisk. Og målet er konkret. Friluftsheidi skal til skogs og til fjells. Dermed må det trenes. Nå gjelder det bare å finne et mål. For et konkret mål motiverer meg. DET lærte Glittertind-turen meg. Så jeg «løfter jønn» som vi sier heromkring. Og tenker på hva som blir neste turmål friluftsheidi skal begi seg mot!
Treningsfasilitetene er til stede. Så det er bare å gyve løs.
