For det første oppdaget jeg i går kveld at jeg skulle faste før dagens første undersøkelse. Akkurat det er ikke helt ukjent, men denne gangen hadde jeg ikke lest innkallingen skikkelig før jeg da heldigvis gjorde det i går kveld. Og det sto tydelig “ikke drikke”, vanligvis er vann greit, men tydeligvis ikke denne gangen. Jeg fikk det så vidt med meg til slutt. Flaks.
For det andre var det skikkelig bra at undersøkelsen var klokka 09.00. Og ikke 12 eller 15, for den saks skyld. Flaks! For jeg ble jo tørst så fort jeg hadde lest det. I går.
For det tredje så hadde jeg dagens andre undersøkelse rett etter den første. Mer eller mindre i ett.. I samme rom i alle fall. Flaks det også. Så slapp jeg to dager etter hverandre eller timer med ventetid.
Så nå er jeg ferdig på sykehuset for i dag og kan reise på jobb og være ute i sola. Flaks!
Men først frokost:
(og jammen ble resultatet av undersøkelsene bra også;-))
Jeg er ofte snegla, og kjenner at det er godt å ha noen som går ved siden av eller hjelper til med veivalg eller med å tråkke spor. Og så er det jo sånn at alle er mer enn det du ser. Og hva som er i sekken – ja det vet kanskje bare bæreren?
Altså, det er vel dette som kalles “alt ligger til rette”!?! Strålende sol og null nedbør varsles over Bitihorn lørdag. Ikke blir det særlig med mygg heller, eller knott, kan det se ut som 😉
Godt selskap er i orden, logistikken er i orden, idyllisk overnatting (så vidt bildene viser) er bestilt og betalt, innkjøp er delegert, sekken er pakket og skoa er nypusset. Skrotten spiller slettes ikke på lag, men som alltid; jeg har klokketro på at vilje og motivasjon på et vis får meg dit jeg vil. Også denne gangen, selv om smertefri og energi nok var begreper som ikke akkurat har preget hverdagen siden en eller annen gang i starten av mai, eller noe.
Og ja – jeg gleder meg en ørliten smule 😉 #fuckms, #fuckcancer
Det er spørsmålet. Jeg ser av og til tilbake og leser egen blogg fra ett, to eller flere år tilbake. Og i fjor på denne tida klappet jeg meg selv på skuldra og gratulerte meg med ferie. Ferie fra timer på sykehus hos nevrologer, radiologer, onkologer, fysioterapeuter, kirurger og alle mulige andre eksperter. Jeg hadde sju ukers ferie foran meg! Ingen helseavtaler i umiddelbar nærhet. Hipp hurra!
Altså, vi som er heltidsansatt i egen helse kan jo ikke regne med ferie. Den varige sykdommen tar ikke ferie. Smerter, funksjonsnedsettelser og hjernetåke holder stand og bryr seg ikke nevneverdig om at det er sommer og ferietid. Og fri fra jobben for de som driver med lønnet arbeid. De greiene der bryr seg overhodet ikke om 37,5 timers uke eller helgefri eller noe slikt heller. Det surrer og går, 24/7. Men jeg har valgt å kalle det ferie når den varige sykdommen ikke krever oppmøte hos helseinstanser. I alle fall når det sammenfaller sånn rimelig med småbrukerens ferie fra jobb.
I år visste jeg om en avtale i slutten av måneden. Bortsett fra det så tenkte jeg at jeg hadde ferie allerede nå. Akkurat som i fjor. Det har i grunn hopet seg opp med slike avtaler de siste ukene, så det var godt at det meste var gjennomført. Men så kom posten. Og sms’en.
I dag tikket det inn ikke mindre enn tre innkallinger på rappen. Så da vet jeg hva jeg skal drive med den stunda. Og jeg avlyste umiddelbart ferien fra helseinstitusjonene denne sommeren. Litt molefonken og oppgitt et lite sekund der altså.
MEN, så kom jeg på noe. Fra den 2. juli og muligens hele den måneden og et par uker av august er foreløpig kontroll- og behandlingsfri. Dermed blir det ferie i år også! Bare litt senere enn i fjor. Og hvisomattedersomatte kontrollene i slutten av måneden viser det jeg forventer; nemlig «ingenting spennende å se», som radiologen beskrev det forrige gang.
Heldigvis var det mulig å snu tanken fra «ikke ferie» til «ferie så klart». Og det må jeg takke hagen for. For det er utrolig hva litt graving i jorda i lett regnvær og vind kan gjøre for mentalhelsa. Og evnen til å rydde litt plass i topplokket for en smule positivitet.
Min lille avreagering i hagen førte til enda flere potter å vanne resten av sommeren. Men jeg kunne også høste både reddik og salat til middag og nyte noen av de greiene som allerede blomstrer. Og bare det er ikke så ferst, uavhengig av ferie eller ikke:
Den dyprosa peonen står i full blomst og den rosa kommer like etter.
Gressløken får også lov til å blomstre med sine lilla bustehoder.
Løytnantshjerter.
Disse margerittene ble plantet til 17.mai og har allerede inntatt en litt “soltørket” look.
Og nå kommer disse også, og parfymerer med sin duft. Duftskjærsmin.
Akkurat det spurte fysioterapeuten meg om da jeg gikk inn til time hos henne i dag. Jada, enda et venterom var ferdig benyttet. Nå blir det noen uker til neste gang jeg skal bruke akkurat dette. Det er jo sommer og ferie og da vil vi jo ha fri fra slikt noe også, om det er mulig. Og det er det, heldigvis. Jeg får massasje og behandling for ødemer i beinet etter melanom-operasjonen i legg og lymfe rimelig jevnlig, så jeg har time hos henne med noen ukers mellomrom.
Og da er det jo en del ulike temaer som blir belyst. For vi er jo begge damer som kan både skravle og le samtidig som hun masserer og jeg bare ligger der i all min prakt. Og tur snakker vi jo en del om.
Hun var en av dem som heiet aller mest da jeg i september 2023 nådde toppen av Glittertind sammen med en del kolleger. Hun hadde dessuten fremsatt krav om bilde så fort «oppdraget» var i boks. Og det fikk hun. Så fort jeg fikk dekning 😉.Og nå vet hun at jeg skal ut på et lite fjelleventyr eller fjellstunt igjen. Og nei, jeg HAR ikke vært på tur enda. Ikke den turen i alle fall. For den skal foregå neste helg.
Da skal denne skrotten til toppen av Bitihorn i Valdres. Bitihorn er 845 meter lavere enn Glittertind men det er fortsatt snakk om 1607 meter over havet. Og turen har 547 høydemeter. Omtrent halvparten av høydemetrene på Glittertind da, og en del kortere å gå. MEN, jeg er ikke det minste i tvil om at det blir krevende. Jeg har ikke gått en så lang tur i hele år. Og garantert ikke så bratt. En følelse av at gangevnen har dalt ligger og murrer i bakhodet og høyrebeinet er om mulig enda mer slarkete enn det var den gangen i 2023. Dessuten har energinivået vært på rekordlavt nivå i ukesvis nå. Minner om 13 timer og 17 minutter i fjellet før Glittertind-turen var over, å bli halt gjennom ei steinrøys og månen som gikk opp over fjellryggen i sørøst står rimelig klart for meg. De minnene er både gode og litt skremmende. Og heldigvis mest magiske og rørende.
MEN! Jeg både VIL og SKAL og KAN karre meg til topps! I alle fall har jeg trua! Og deler av turfølget har uttalt at i verste fall så skal jeg bæres til toppen. Men DET tør jeg i alle fall ikke.
Og mange flere innlegg i arkivet på friluftsheidi.blogg.no både etter turen i september og da forberedelsene pågikk i mai (for den som vil lese om det)
Denne gangen satser jeg på at turen er ferdig innen det blir mørkt. Og DA er det jo en stor fordel at vi snakker junikveld og ikke septemberkveld 😉 Bilde: ACM.
Akkurat det kan slike som meg plutselig begynne å reflektere over. Spesielt på akkurat det venterommet jeg har frekventert i dag. For der hender det rett som det er at jeg blir sittende ei stund. Og da rekker hjernen å gjøre et og annet krumspring. Det er venterommet på kreftavdelingen det er snakk om. Der blir jeg gjerne sittende ei god stund. For, som jeg pleier å si, akkurat der holder de på med å redde liv, så om jeg må vente litt så er godtar jeg det. Jeg mistenker ingen som jobber der for vel vitende å somle. Det handler vel dessverre om at de har alt for mye å gjøre.
I dag var det en av de dagene. Venterommet var nesten fullt da jeg kom og satte meg. Jeg hadde time 10.30. Et ektepar, der det helt tydelig var han som skulle til lege eller behandling satt i den ene sofaen. Fruen fant seg kaffe og gubben lurte (litt snurt, kanskje) på om ikke han også skulle få da hun gikk og satte seg igjen. «Du får etterpå, du», sa hun. Og da protesterte han ikke mer. Jeg fikk tydelig inntrykk av at han var av typen som gjorde som han fikk beskjed om av fruen.
Plutselig begynte han å le. Han satt slik at han så ut i gangen og kunne fortelle at det nesten ble kollisjon da to hvitkledde holdt på å gå på hverandre rundt hjørnet. En får ikke mer moro enn det en lager sjøl. Eventuelt enn det en lar seg more av som andre driver med. Han kan forresten takke fruen for at hun IKKE tok med kaffe til ham. For den kaffen på venterommet på kreftavdelingen – den smaker høgg!!!
Da klokka hadde passert det klokkeslettet, altså 10.30, med sånn ca sju minutter sa dama rett ovenfor meg: «er det noen av dere som skal til Hansen». Altså, onkologen heter ikke Hansen, men han er såkalt «anonymisert» i denne bloggposten. «Jeg skal det, sa jeg». Hun lurte på når jeg hadde time. Hun hadde timen før meg og skulle dermed vært inne klokka 10. Jeg sa akkurat det jeg pleier å si «de holder nok på å redde liv, så de får bare holde på og så blir det min tur når det er min tur». De andre på venterommet mente ikke så mye annet, i alle fall sa de ikke noe om det, så vi ventet videre. Hun ble ropt opp klokka 10.47 og jeg tok fram strikketøyet.
Jeg sitter en del på andre venterom også. Ofte er det venterom som er felles for flere avdelinger. Slik som venteplass 6. Som egentlig er midt i en gang, slæsj trappeoppgang, og ligger mellom flere avdelinger og flere andre ganger. Der er det veldig ofte veldig mange utålmodige folk. De som holder på å gå av skaftet fordi det har gått mer enn fem minutter over den tida de egentlig hadde time. Venteromsdynamikken og miljøet på disse venterommene er helt annerledes. Mildt sagt travlere og rett og slett surere.
Mens jeg strikket så tenkte jeg på alle minuttene og timene jeg har sittet på akkurat dette og for så vidt andre venterom de siste åra. Maaaaaange! Men jeg tenkte også på at jeg rett som det er har vært i relativt mye dårligere form de gangene jeg har vært der også. Og at alternativet til venterom…ja, det alternativet kan i verste fall ikke anbefales. I dag var jeg jo helt grei. I alle fall sånn «kreftmessig». Og ja, prøvene var bra. Det småtteriet som stakk seg ut skal sjekkes for sikkerhets skyld, men ellers så lovet onkologen nå at etter neste kontroll – DA er det muligheter for å gå over til noe sjeldnere kontroller. Sjeldnere enn to til tre oppmøter fire ganger årlig. Om alt er like bra.
Og det var i grunn greit å snakke litt om. For jeg har jo trodd at den «grensa» var nådd for flere måneder siden. De fleste tilbakefall kommer i løpet av de tre første åra etter behandling, har onkologen sagt. Og da har jo jeg tenkt at treårsgrensa passerte jeg jo i februar, ikke sant. MEN, den medikamentelle behandlingen min ble jo ikke avsluttet før i august for tre år siden. Dermed når jeg ikke treårsgrensa før om et par måneder og må inn til en oppsummerende sjekk eller tre etter sommerferien. Akkurat den forklaringen trengte jeg, for det hadde jeg ikke helt fått med meg. Men da ble ikke «skuffelsen» over ikke å komme over på sjeldnere sjekkintervaller alt for stor denne gangen.
Og jammen er det rimelig betryggende å få disse sjekkene. Det er jo en livslang greie, dette her. Men allikevel. Alle milepæler må verdsettes. Og nå har jeg jammen meg kommet gjennom enda en kontroll og enda 45 minutter ventetid «over tida». Og jeg fikk strikket flere omganger på gensererma mi. Med «fryktelig tynne pinner, men pen grønnfarge», som hu som ventet ved siden av meg sa.
Senere i måneden har jeg et par opphold på venteplass 6 å se fram til. Den noe mer maniske venteplassen. Men der har de slutta å rope meg opp med etternavn.
«Heidi, nå er det deg», pleier de å si der 😉
Og nei, bildet har ingenting med venterom å gjøre.
Jeg trodde akkurat det uttrykket kom kun av humorprogrammet med samme tittel «Lille Lørdag» som gikk midt på 90-tallet. På nettopp onsdager. Sikkert fordi jeg ikke hadde hørt noe særlig om det før. Men et ørlite nettsøk viser meg at begrepet er betraktelig eldre. Onsdag var i følge både timeanddate.no og wikipedia.org en dag da hushjelpene rett som det er hadde fri og dermed kunne de inviteres ut på dans eller kafe og treffe andre. Noe som ellers bare ble forbundet med lørdager. Sådetså.
I dag er det altså onsdag. Og dermed lillelørdag. Hushjelpa her i huset har stort sett fri (!?). Badets tilstand og et par andre påtrengende oppgaver forteller derimot at hverdagen er tilbake i morgen. Det må tas tak, med andre ord! Jeg mistenker at akkurat den hushjelpa nok har litt vel mye fri. Ikke bare på lillelørdager.
Sånn kan det gå når det er litt mye fest og moro. Litt mye reisevirksomhet og litt mange avtaler på sykehus og andre helseinstitusjoner. På en gang. Eller rettere sagt, rett etter hverandre. Hverdagen har vært tilbake i form av både to ulike sykehus samt behandlingsgruppetrening etter at denne bloggeren «landet» hjemme med en sjudagerstur og en reunion med overnatting i «banken». Og når den moroa avløses med en hverdag full av intense opplegg i helsevesenets regi, så går a tomt for krefter, da. Kroppen sier stopp til det meste som ikke er ekstremt MÅ-greier, og bare det å få sove om natta blir en utfordring.
Jaja, sånn er det når en driver med «kalkulert risiko», som jeg kaller det. Eller når jeg forsyner meg litt grovt av hva livet byr på. Litt vel mye, litt for ofte og en smule for tett på hverandre.
Sånn er det og alternativet – ja det fins vel i grunnen ikke. For jeg MÅ leve. Og jeg MÅ delta. Eller jeg VIL leve. Og jeg VIL delta. Så da får jeg tåle steken. Betale prisen. Eller ta konsekvensene.
Og i dag er det altså lillelørdag. Og konskekvensene har sneket seg på meg i flere dager, de. Og ingen hushjelp har fått noe mer fri enn vedkommende har fra før her i huset. Ikke har noen av oss blitt bedt ut på dans eller kafe i dag heller. Heldigvis, får jeg si. For det hadde vel i grunn blitt en tanke for mye og til og med jeg hadde nok hatt vett til å si «nei, takk, i dag orker jeg ikke».
Min lillelørdag har tross smertefull kropp og utmattelse vist seg å ha sine godsider også. Kaffe på senga, god frokostgrøt, rekesmørbrød (!) til lunsj, kosete katt, godfølelse under og etter trening med fysioterapeut, god middag, nesten blomstrende peoner i hagen, syrinduft over hele eiendommen og avleggeren har fått resultatene fra flere eksamener som hun er fornøyd med.
En helt hverdagslig lillelørdag full av onsdagsgleder. Lading pågår før fredagen kommer med mer helsevesen og mer moro 😊. Det er bare å glede seg!
Forglemmegei hører juni til. Denne blomstret i 2022, og en ting er sikkert – den sommeren glemmer jeg aldri. Og sammenliknet med den sommeren så er jeg jo i kjempeform. Uansett om jeg har forsynt meg med større biter av livet i det siste enn det jeg egentlig er i stand til:-) DET er noe å glede seg over.
I dag har jeg ikke tatt et eneste bilde. Foreløpig i alle fall. Og det tyder for meg på at det ikke har vært så mye å skrive hjem om – eller blogge om. En helt vanlig onsdag. Ikke bedre enn andre onsdager og ikke verre. Ingen onsdag å lagre i minneboka, kanskje.
Men; jeg jakter jo gleder. Prosjektet mitt, og hvorfor, finnes her i dette blogginnlegget. Og da er det viktig å lete til man finner dem også slike dager. Dager som verken har tur, gourmetmat eller noe annet som peker seg ut.
Kaffe på senga om morra’n er ikke feil. Ikke denne onsdagen heller.
Jeg har klart å la være å gjøre noe for å orke å gjøre noe annet! Hurra for det!
Jeg gleder meg til morgendagens spennende opplevelser
Ellers så har jeg jo både spist relativt godt, sola har skint i alle fall innimellom, katta og småbrukeren har vært rimelig greie å ha med å gjøre og syrinen blomstrer! Lag deg en god onsdagskveld!
Syrin. Visstnok uønsket da den fortrenger andre vekster, men min får stå! Og lenge leve latskapen: bildet er fra i fjor!
Dagen derpå kan vel den 18.mai kalles for de fleste, vil jeg tro. For noen var det muligens litt heftig at 17.mai kom på en lørdag i år. Med mulighet for å ta’n “helt ut” på alle måter. Politiet melder i alle fall om en god del fyll og uro… Forhåpentligvis utpå kvelden da ungene hadde lekt fra seg og spist seg ferdig på is og pølser. Mette og sårbeinte var det nok mange som ble i går også. Og noen fikk kanskje en og annen is for mye.
For meg er det også dagen derpå i dag. Foruten mett og fornøyd, eller “mett og belåten” som noen sier hos söta bror, så misliker denne kroppen definitivt både penklær som krever litt stolt holdning, å gå og stå på asfalt og ikke minst så er det relativt krevende med bunadsko. Selv om de er av det lavhælte og moderate slaget. Bunadsko lar seg ikke kombinere med verken dictusbånd eller skinne/beinortose, så jeg gikk uten i hele går. Med stokk, riktig nok.
DET kjenner jeg i dag, ja. Så på dagens skogstur ble det rett og slett litt tungt. En del smerter i både hofte, kne, rygg og skuldre. Skuldre og armer gjør jo mer og mer av jobben når underkroppen etterhvert blir mer og mer oppbrukt.
Men allikevel: I dag gikk jeg på stien og følte meg skikkelig heldig! Heldig som kan gå skogstur i bratta og i ulendt terreng til og med dagen derpå. Og selv om jeg både så barnetog, var på kaffebesøk og befant meg stivpyntet og på asfalt mye av gårsdagen. Og selv om jeg føler meg litt avblomstret og matt og fargeløs i dag, litt sånn som denne, så er jeg virkelig av de heldige:
Sist jeg gikk denne turen var i juni 2022. Da holdt jeg innimellom på med adjuvant kreftbehandling og var vel bare i sånn passe form egentlig. Så i dag tenkte jeg at “jeg må da for pokker klare det NÅ”. Fuckcancer og fuckms, for å si det sånn.
Herlig var det i skogen i dag! Og akkurat det er en stor dagen derpå-glede for meg!
