Har fått lekse.

Jeg har fått lekse til neste gang.

Og jeg har i ettermiddag allerede praktisert leksa. Klapp på skulderen til meg for det. Aktivitetsregulering er stikkordet. Siden middagen her i gården blir servert på det noe maniske tidspunktet 15.30, så hadde undertegnede tenkt å bruke ettermiddagen ute. Det var sol og det skulle bades… Etablissementet er jo innehaver av egen badeplass kun en liten bakkeintervall unna. At det ene kneet verket som besatt, var rødt, varmt og hovent og hverken gikk an å bøye eller strekke ut var egentlig en hindring jeg ikke tenkte å fokusere så mye på. Jeg slepte meg opp trappa for å hente badetøy og håndkle, mer etter armene enn ved bruk av beina egentlig.

Så begynte jeg å tenke på leksa jeg hadde fått omtrent en og en halv time før….aktivitetsreguleringen. Med ei intervalløkt, balansetrening, nakketrening og to gåturer i banken fra før i dag vil ikke det energiregnskapet gå helt opp uansett. Forbigående fantomfrisk i noen timer der. Og direkte sabotering av leksa. Jeg ser den. Dermed ligger jeg nå under dyna med helsevesen-trykk, nydusjet. Ikke nybadet. Det eneste som rører seg er tastefingra. Kneet er pent dandert i hev-senk-senga. Heldigvis så ser jeg at det kommer ei regnskur over vannet. Jeg er opptatt med å gjøre lekser!

 

Bootcamp…

…avdeling midt i granskauen.

Trene, restituere, behandling, restituere, mat, restituere, legetime, restituere, ekg, restituere,         samtale, restituere, avtale, restituere, mer mat, restituere, mer behandling, restituere, ny oppfølging av fysioterapeut, restituere….sånn går nu dagan her på «bootcampen». Det er fellestrening inne, fellestrening ute, treningsstudio, sykling, spinning, basengtrening, gymsal. Alt fullt utstyrt så klart.

I går var en helt vanlig dag:

  1. frokost
  2. gåtur
  3. sosionom
  4. balansetrening inne
  5. lunsj
  6. fysioterapi
  7. treningssenter
  8. middag
  9. skogstur
  10. kveldsmat
  11. dusj og bok og ligge rett ut på rommet
  12. kveldsmat/nødmat igjen. Var skrubbsulten….

I dag er det ingen avtaler med fagfolka! Kryss i taket! Dermed ble det intervalltrening og balløvelser, nakke- og skuldertrening med fysio, sirkeltrening i gruppe og bassengøvelser i stedet….og innimellom eter jeg og ligger litt på senga. Eller sofaen. Eller drikker kaffe i salongen med medpasienter.

Ikke akkurat stress, bare gørtravelt. Og utmattende. Godt det er ferie etterpå!

Innimellom må jeg bare ligge litt på “helsevesensengetøyet” og trykke senga litt opp og ned….

“Syden”…eller basseng med Nordland-bilde.
Et helt treningssenter for meg sjøl.

Når realitetene slår inn.

 

Det er fint på rehabiliteringssenter. Her jobber det leger, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer og eksperter på dette og hint. I tillegg kommer alle de livsviktige folka som vasker rom, lager mat og passer på resepsjon og anlegg. Det er i grunn et enormt apparat. Alle legger ned en innsats for å utrede, behandle og på alle måter ta seg av oss som er så heldige, eller uheldige alt ettersom, at vi kommer hit.

Vi har alle forskjellige historier. Vi har alle forskjellige utfordringer. Vi har ulik alder, ulike kropper og ulike mål. Både mål for oppholdet og mål for livet. Veien vår fram til nå har vært høyst forskjellig og veien videre kommer til å gå i ulike retninger. Alle de flinke folka er her for oss. De skal hjelpe oss til å finne veien. De skal undersøke og veilede, gi tips og råd og motivere. De skal skrape i overflaten og dykke dypere i problematikken. De skal få stemmer til å skjelve og øyne til å bli blanke når vi setter ord på livet. De skal hjelpe oss å finne veien videre.

Jeg vet ikke hvor min vei går. Akkurat nå kjenner jeg på at akkurat min vei antakelig kommer til å bli en helt annen enn jeg hadde sett for meg. Jeg kjenner på utilstrekkelighet. Jeg kan gjøre mye. Jeg kan stå opp om morran. Jeg kan svømme og trene i basseng selv om det er grisevarmt. Jeg kan snakke meg varm med en trivelig sykepleier med like velutviklet snakketøy som meg selv. Jeg kan boksetrene i solsteiken. Jeg kan sykle mange kilometer og bade i friskt vann og gjørme.

Så stopper det. Jeg må stikke av. Jeg stuper inn på rommet rett etter kveldsmat. Dagen i dag har også kostet. Smertene i armer og bein er heftige. Hue er tomt. Jeg tenker og bekymrer. I utgangspunktet skulle det være en smule tidlig for meg å ta kvelden ved 19-tida. Men en dag som dette har kostet såpass at det er helt nødvendig. Jeg er rett og slett puslete. Tanken kommer: er jeg faktisk den aller mest elendige av oss? Noen ganger kjennes det slik.

Jeg er ikke alene om det her. Terrassen er tom allerede kl 21. Anlegget er stille. Det er mange her som er sjuke. Ganske så sjuke. Noen sitter i rullestol og noen har mistet håret. Noen er pleietrengende og andre mangler et bein. Enkelte ser jeg bare til måltidene. Kanskje de må ligge rett ut resten av dagen for i det hele tatt å orke å stå opp til mat? Til sammenlikning så har jeg to bein og to armer som fungerer delvis og i alle fall en gang i blant. Medisinlista mi er kort. Veldig kort i denne sammenhengen. Allikevel er jeg av de første som må kaste inn håndkleet om kvelden. Det kjennes puslete. Jeg kan mye rett som det er. Men det koster også. Stort sett hver dag. Det blir rimelig tydelig på et sted som dette. Jeg reflekterer. Og innser, endelig kanskje, at jeg etter hvert tvinges til å ta det innover meg. At veien videre blir en annen. Heldig er jeg som trolig kan gå den på egne bein. Eller sykle.

Tross all refleksjon og intens justering av målsetning så gir et opphold på et sted som dette perspektiv. Jeg er glad for det jeg kan, men sorgen over det jeg ikke kan og det jeg kanskje har gjort for siste gang er fortsatt der. Mine smerter og plager blir ikke bedre av at noen har det verre. Jeg har den kortstokken jeg har fått. Korta er gitt. Nå gjelder det å spille ut de korta på best mulig måte for meg.

 

topnetworkersgroup.com

Dagens seierspall:

  1. Sykkeltur med innlagt badestopp. Hurra for at jeg fortsatt kan sykle. Og hurra for fin sti og skogsbilvei å sykle på. La gå at stien ned til valgt badeplass i grunn var en gjørmepøl og at badeskoa var glemt igjen hjemme. Men skitt au. Joggeskoa var allerede fulle av gjørme og fungerte ypperlig som badesko. Med 30 varmegrader var det ikke noen stor bekymring å ha bløte sko på resten av sykkelturen, for å si det sånn.
  2. Alle burde hatt en badevenn eller to. Når leksa fra fysioterapeuten var minst to styrkeøkter i varmebasseng i helga så var det helt gull å ha en kompanjong. Vi får begge plasket rundt, gjort nyttige øvelser og vært hverandres «baywatch». Takk for følget. Jeg er klar til i morgen.
  3. En liten time på det skyggefulle gresset med Winnerbäck på øret og ei god bok var helt innafor. Frister til gjentakelse.

Rett bak pallen kommer varme rundstykker og egg til frokost, rabarbrasuppe til dessert og rekesmørbrød til kvelds. En meget trivelig sykepleier på helgevakt og cheesedoodles og fanta til fotballkamp.

La gå da at nakke og knær verker, håndbaken er hoven og kreftene slutt. I morgen er det nye muligheter til å havne på pallen. Det gledes.

 

Perfekt sykkelsti for vinglete sykliser. Inn i salaten.

 

Badeplass for syklister.

Med utsikt til hybelvinduene.

Ikke akkurat spa!

Det er ferietid og ferievær. Jeg befinner meg på et lekkert sted der det både er innendørs basseng, massasje å få (kjøpt), utendørs bademuligheter og der noen andre vasker rommet og jeg får maten servert opptil flere ganger om dagen. Det eneste jeg må gjøre er å møte opp.

Høres ut som den ultimate ferien, ikke sant? Det tar på. Denne «ferien» dreier seg om videre utredning av den kranglete kroppen min og inneholder en god del mer enn det nevnte. I dag har jeg hatt seks avtaler. Lege, ekg, programinformasjon, fysioterapi, bevegelighetstrening og styrketrening. I morgen er det lørdag og fire nye. Søndag tror jeg det er fri. Det trengs nok.

I kveld er friluftsheidi såpass fillete at aktiviteten kun handler om å plukke opp cheesedoodles for å få dem inn i saksa og å snu hodet og se på utsikten innimellom.

Selvmedisinering, med andre ord. Lurer på om det skulle stått på medisinlista?

Kan nyte litt utsikt mellom slagene.

Utsikten fra “suiten”.

Kunne vært et spa. Eller et sanatorium. Rehabiliteringssenter.

Kommer definitivt til å holde stien til og fra badeplassen åpen disse dagene.

Ingen vaksine på meg…

Endelig kom den etterlengtede sms-en fra helseboka og kommunen. Det er endelig min tur og jeg kan logge meg inn og bestille vaksinering. Eller….

Vent litt. Her blir det ingen vaksine, nei. Siden denne kroppen er så heldig å ha fått innvilget mer utredning av diverse plager og symptomer. Noe som medfølger både karantene og innleggelse i sommer så blir det ingen vaksine NÅ. Enda så fælt som jeg har venta!

Sånn kan det gå når de underliggende sykdommene er «feil» i forhold til køa. Alt for ung og sprek, med andre ord. Heldigvis sier jeg. Så dumt har jeg også fått høre. Selv om mitt forhold til kø mildt sagt er anstrengt. Jeg liker det ikke. Men jeg sprenger ikke i køer, altså. Unntatt i barkøer.

Jeg er glad jeg skal utredes. Og jeg er glad fornuftige folk har fått vaksinekøer og systemer til å virke. Dere har gjort og gjør en kjempejobb. Hurra for dere!

Det blir min tur. Det stikket kommer når det kommer. Jeg er frisk nok til å vente. Har god plass og er grisegod på sosial distanse….hau. Jeg skal bare utredes litt opp og ned og i mente først. Og har jeg flaks så finner de ikke noe som hindrer meg fra et lite skudd phizer utpå sommeren.

Kø. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om utredning og hva og hvorfor senere. Når jeg orker. Men jeg er vel stort sett omtrent like stiv og lite fleksibel i skrotten som denne gjengen, det kan sies…

 

 

Jadda! Klokket inn på 9000 meter!

Det gikk!

Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men resultatet ble måloppnåelse nummer to på tre dager! Akkurat nå går jeg rundt i en slags småforvirret fornøyd-rus og kjenner på at dette faktisk var mer enn jeg trodde bodde i denna skrotten for tida. Ni kilometer er minst fem kilometer lenger enn jeg har maktet på lenge… Her må reflekteres over en god del greier…når euforien har lagt seg!

Målet for dagen ble altså nådd, ganske så mye enklere enn forventet også. Den karamellen skal suttes på minst et par dager, tenker jeg. Foreløpig har premien vært ei brødskive med baconost og en sjokoladekjeks…

En oppgradering er underveis 😉 Når sherpaen våkner etter en ekstremt velfjortjent powernap!

Kjerringa med staven gikk ikke over bekken etter vann i dag. Men hun krysset en del bekker for å komme til fossen, det gjorde a…

Og på tilbaketuren kjente både sherpa og friluftsheidi seg så gærne at de la turen oppom en topp…helt drøyt, men mulig!

Jeg klarte det!

Til og med en dag før planlagt. Sherpaen og jeg tok en sjefsavgjørelse etter å ha konferert med yr.no. Toppturforhold i dag. Buvær i mårra!

Dermed kom toppstøtet i dag. Og etter å ha bokstavelig talt klatret på alle fire nådde vi jaggu toppen, både sherpaen og friluftsheidi!

Mer utfyllende turrapport må komme senere. Siste bildet forklarer det😉

Tre tanker på en fredagskveld.

En.

I går leste jeg metteJosteinsdatter sine tanker og refleksjoner om mestring. De som kjenner meg i jobb vet at akkurat mestring er et veldig viktig begrep for meg. Og det Mette skrev…det kunne handlet om meg. Jeg kjenner meg igjen i alt. Fra turglede, tårer, frustrasjon og til mestring. Takk for fin beskrivelse av akkurat hvordan det oppleves, Mette. Les innlegget her:

balanse, svimmelhet, tårer og mestring…

I dag klarte jeg 6 timer på jobb. Det ga meg mestring.

 

To.

Dagen i dag har gitt meg en påminning om hvor ulik verden vi lever i ut i fra hvilket ståsted vi har. I min hverdag diskuteres det om vi kan ha sommeravslutning for skolestarterne i barnehagen med en eller to foreldre, eller om alt må avlyses. Utendørs altså. Korona, selvfølgelig. Og fryktelig kjedelig for de familiene der de må trekke lodd om mamma eller pappa får lov til å være med… Jeg vet at jeg hadde blitt lei meg om jeg tapte loddtrekningen og måtte bli igjen hjemme. Mens andre står i bilkø på grensa og er forbanna fordi koronatest og papirsjekk ved innreise tar tid.

 

Tre.

Jeg har fått meg en favorittsau. Jeg liker ull. Såpass godt at hele året er ullsesong for meg. Jeg liker lammestek og fårefilet også. Og fårikål. Jeg er derimot ikke så glad i innpåslitne sauer når jeg skal overnatte til skogs og jeg direkte misliker sauebæsj i gapahuker og rundt bålplasser. Men denne var ganske sjarmerende.

 

Jeg ønsker alle ei god helg. Uansett om du skal på harrytur eller fordele sommeravslutning på «rettferdig» vis. Jeg håper på glede og mestring for alle. Sjøl lader jeg opp til mestring til fjells over helga. Og en sommeravslutning eller to om det er plass til meg. Fortsatt uvaksinert, men like blid!